Over tid har derfor lagrene blitt så store. Så om du drenerer myra for å dyrke skog og binde karbon, slipper du luft ned til biomassen som har ligget der i tusenvis av år. Den brytes ned, og det gir utslipp. Mye mer enn det du dyrker over vil binde.

I tillegg er myr en viktig buffer med tanke på klimatilpasning. Myra fungerer som vanntank i landskapet – og motvirker både flom og skogbrann. Vegetasjon på vannmettet jord brenner dårlig. Selvfølgelig, når det er skikkelig ekstrem tørke, vil det øverste laget også ta fyr. Men det skjer oftere med drenert myr. Intakt natur står alltid bedre mot ekstreme hendelser.

Tukler du med myren, går karbonregnskapet i minus

– OK, jeg skjønner at en vanntank hjelper mot skogbrann, men hvordan kan vannmettet jord hjelpe mot flom?

– Hovedpoenget er at myra kan heve og senke seg ganske mye. Gjennom sesongen vil høyden på myra stige og synke avhengig av nedbørsmengden. Torvmosen har døde celler som fungerer som en svamp, og når det er mye vann i myra øker også produktiviteten.

– Men myrer er også metankilder? Og metan er en mer potent drivhusgass enn CO₂, ikke sant? Så igjen – lønner det seg ikke i karbonregnskapet å heller grave en grøft og plante skog eller sette poteter?

– Nei, da går du i minus. Der det er lite tilgang på luft, får du anaerob nedbryting, og da får du utslipp av metan. Men fangsten av CO₂ på overflaten – mest dersom myra er intakt – overgår likevel utslippet av metan. Når du drenerer, derimot, får du et stort utslipp av CO₂. Når det øverste laget er nedbrutt, må du fortsette å drenere, og da vil du fortsette å bryte ned torven i bakken.

Hvor fort det utslippet går, avhenger av om du grøfter for jordbruk, eller graver ut hele myra for å bygge der og dumper all torven på deponi. Da vil all torven brytes ned, og det kan gå veldig fort.

Det er det samme med skogbruk. Skogplanting kan fange mye karbon på relativt kort tid, men det gir liten mening hvis du slipper ut mange ganger mer karbon som er blitt fanget over tusener av år.

Er omgraving bedre?

– Så hører vi om et alternativ, omgraving. Da ødelegger man jo myren, så det hjelper ikke akkurat til naturmangfoldet, men det skal være mer klimavennlig?

– Da graver man først ut myra fra toppen, gjennom torven til du kommer til mineraljord som ligger nederst. Deretter legger du torven tilbake, og legger mineraljorda øverst. Du snur med andre ord myra opp-ned, og da kan du dyrke i mineraljorda. Den er rikere på næringsstoffer, torv er jo ikke spesielt næringsrik – og det ser ut til at næringsbalansen blir bedre. Klimabalansen kan jeg ikke svare sikkert på – men ut fra forskningen som er gjort, virker det som om omgravd myr har lavere utslipp enn tradisjonelt dyrket myr.

– Men myr er ikke bare under press fra landbruk. Vet vi egentlig hvor mye som ødelegges av myr hvert år?

–Det litt paradoksale, er at vi mangler samlet kunnskap om hvor mye myr som forsvinner hvert år. Vi vet hva som bygges ned til jordbruk, men vi har dårlig oversikt over de øvrige sektorene. Når Norge rapporterer klimagassutslipp til EU, er arealendring en kategori. Der inngår myr. Men tallene derfra er basert på stikkprøver fra landet som ser på om et areal er endret eller ikke, og fra hvilken naturtype til hva. Dette er ganske grove estimat, vi har ingen eksakte tall på hvor mange kubikkmeter masse som er tatt ut, for eksempel.

Man skulle jo tro det var ganske enkelt å rapportere. For å ta et drøyt eksempel: Da man i Inderøy kommune i Trøndelag skulle anlegge et nytt industriområde på myr, skrøt utbyggerne av hvor effektivt de transporterte bort 150 000 tonn torv fra myren som før lå der. Det viktigste var tilsynelatende at de hadde spart diesel og utslipp på at alle vogntogene var fullastet med torv ut og stein inn. Ikke ett ord om utslippene de 150 000 tonnene med torv førte til. Dersom man hadde vært pålagt å regne inn utslippene som følger av naturinngrepene, hadde det vært lettere for utbyggere og politikere å se hvor de verste utslippene faktisk ligger.

Bønder og vindkraft får kjeft, men mange andre syndere

– Kan myr restaureres?

– Det gjøres, Miljødirektoratet har et prosjekt der 80 myrarealer allerede er restaurert. Men disse 80 arealene er innenfor verneområder som er blant de minst berørte i utgangspunktet. Og det tar tid før det blir ordentlig myr igjen.

Det som gjøres av myrrestaurering er selvsagt bra, men myr som naturtype burde være noe man ikke rørte i det hele tatt, fordi det er så vanskelig å kompensere for ødeleggelsene. Arealene som er igjen, bør få stå i fred.

Generelt trenger vi også mer oversikt over situasjonen. Myr er ikke godt nok kartlagt og vi vet lite om alle småarealene som tas hele tiden. Det har vært mye oppmerksomhet rundt myr som er tapt til vindkraft, og det ble bråk da forbudet mot nydyrking av myr ble opphevet tidligere i år. Samtidig er det mye mindre støy rundt myr som går tapt til for eksempel veibygging og hyttefelt.  Så jeg skjønner at landbrukssektoren er frustrerte. Samtidig: Ingen vil gå foran med et godt eksempel – og love at de ikke skal røre mer myr.