Vandviks etterlysning kommer i forbindelse med en sak NRK har laget om den planlagte Okla-vindparken på Statlandet. I saken kommer det frem at den første miljørapporten i saken – som Fylkesmannen la til grunn da de anbefalte å ikke bygge ut vindparken, ble erstattet av en ny miljørapport som motsa den forrige på viktige punkter.

Ekspertintervjuet

Vigdis Vandvik er professor i biologi ved Universitetet i Bergen, og direktør for bioCEED – Senter for Fremragende Utdanning i Biologi. Vandvik er planteøkolog og har blant annet forsket på hvordan klima- og miljøendringer påvirker naturen.

Fylkesmannen påpekte at den nye rapporten var preget av flere grunnleggende feil (se brev lagt ut av NRK her (pdf)). Den nye rapporten ble imidlertid likevel lagt til grunn som «oppdatert faktagrunnlag» av NVE, og senere av Olje- og energidepartementets klagebehandling. NVE sier for øvrig til NRK at alle konsekvensutredningene er brukt som kunnskapsgrunnlag i saksbehandlingen, at det er vanlig at slike konsulentrapporter spriker, og at man i dette tilfellet valgte også å legge vekt på andre hensyn, som behovet for fornybar energi.

Vandvik er kritisk til saksgangen i dette tilfellet. Men hun mener også konsesjonsprosessen generelt ikke er god nok til å ivareta klima- og miljøhensyn.

2°C: – Hva er det du reagerer på i denne konkrete saken?

Vigdis Vandvik: – Først må jeg understreke at jeg ikke er ute etter å «ta» noen her, verken NVE eller konsulenter som har levert miljørapporter. Men i dette tilfellet har man lagt vekt på en rapport med klare feil, mangler og feiltolkinger. Konklusjoner basert på disse feilene har blitt med som «faktagrunnlag» i prosessen videre. Jeg frykter at det ikke er et enestående tilfelle. Derfor bør man granske om noe tilsvarende har skjedd i de andre konsesjonene som er gitt.

Etter min mening viser dette at konsesjonsprosessen slik den praktiseres i dag, ikke gir tilstrekkelig kunnskapsbasert beslutning om konsekvensene av naturinngrepene vindkraftutbygging fører til. Tap av naturarealer er den største årsaken til den naturkrisen verden står midt oppe i. Da må beslutninger om å ødelegge mer natur, være basert på et solid faktagrunnlag.

Men i tillegg, og dette er egentlig et viktigere poeng, er måten man ivaretar hensynene til biologisk mangfold i slike saker på nokså gammeldags. Man leter etter rødlistede arter og naturtyper. Funn av slike er i praksis det eneste mulige hensynet som av og til kan veie mot utbygging og naturødeleggelse. Vi har helt andre internasjonale forpliktelser vi har inngått i dag – og som vi for øvrig ikke klarer å leve opp til.

– Hva kan gjøre prosessen bedre?

– Vi bør stille skikkelige krav til den faglige kvaliteten i miljøundersøkelser. De som gjør denne jobben, må ha formell kunnskap og kunne håndverket som er relevant for oppgaven. Og dette arbeidet må kvalitetssikres på en forsvarlig måte.

I tillegg må etaten som forvalter konsesjonsbehandlingen, ha tilstrekkelig kompetanse til å vurdere kvaliteten på konsekvensutredningene. De bør høre på fagetatene, og eventuelt hente inn kompetanse fra uavhengige tredjeparter. Dette har NVE ikke oppfylt. Miljødirektoratet har for øvrig også vært kritiske til kvaliteten på konsekvensutredningene og foreslått forbedringer i konsesjonsprosessen for vindkraft.

Men aller viktigst, vilkårene for hva man skal legge vekt på må gjennomgås og endres.

– Hvordan da?

– Vi må faktisk vurdere verdien av naturen som står på spill. I dag er det slik at det i praksis er verneområder og rødlistede arter og naturtyper som skal til for å stoppe et naturinngrep. Altså at man skal hindre at disse dør helt ut. Med all respekt, da har man samme tilnærming til naturen og naturverdiene som en frimerkesamler. Vi tar vare på en bitteliten flik av naturen så vi ikke mister den helt. Og så har vi liksom gjort jobben vår.

Denne tankegangen stammer tilbake fra 70-tallet, men verdens forståelse av hvor grunnleggende viktig naturen er har beveget seg et langt stykke videre. Nå må norsk naturforvaltning gjøre det samme. Norge forpliktet seg for eksempel til FNs internasjonale mål for biologisk mangfold for ti år siden. Vi har ikke klart å overholde ett eneste av dem.

Rødlistede arter og naturtyper er blant disse målene, mens andre mål handler om å la naturen få lov til å fungere og  gjøre jobben sin i stort. Det blir ikke noe fungerende postvesen av at noen samler på frimerker.

– Hva mener du da?

– Naturen gjør jo så mye mer for oss enn bare å finnes! Vi kaller det ofte naturgoder eller økosystemtjenester, alt dette. Naturen binder karbon gjennom fotosyntesen og i jord og hav. Den omfatter syklusene av næring og vann som gjør at vi har noe å leve av og at maten vår har jord å gro i. Naturen modererer klimaet og beskytter oss mot flom og tørke. Den er kilde til medisiner og råvarer vi trenger. Dette skjer ikke i verneområder, det skjer i hverdagsnaturen. Det er fotosyntese i alle naturtyper, de binder alle karbon og modererer tørke og flom. Ikke bare rødlistet myr. Derfor må vi også bevare hverdagsnaturen. Det er den vi nå bygger ned i rekordfart, og det er den som ifølge både FNs klimapanel og naturpanel nå er truet.

I Norge lever vi i en forestilling av at vi har så mye natur vi kan ta av, men vi har ikke tatt inn over oss den store jobben naturen gjør. For eksempel hvor viktig fotosyntese og naturlig lagring i helt vanlig skog, fjell og myr er for karbonregnskapet. Naturen er så uendelig mye mer enn en instrumentell kilde til mat og utsikt og frimerkesamlinger av rødlistede arter.

Jeg tror ikke det er av vond vilje at vi svikter her. Men det er forbausende lite kunnskap om hva som faktisk står på spill. Per i dag havner faktisk 42 prosent av all energien som bindes i fotosyntesen på landjorda på en eller annen måte hos oss mennesker. Det er helt vanvittig mye. Det betyr at det bare er 58 prosent igjen til naturen selv. Det er den som skal modifisere klimaet, stoppe flommer, og holde liv i alle dyrene og resten av planeten. De 58 prosentene minker veldig, veldig fort. Det er skummelt. Vår arealbruk er hovedårsaken til tap av natur. Det må vi sette en stopper for.

– Så hvordan kunne vi løst det bedre, rent praktisk?

– Det må bygges opp et skikkelig rammeverk for å vurdere naturens helse, eller økologiske tilstand. Naturen må gis sterkere rettsvern. Det må settes krav til faglig kompetanse hos utredere og i beslutningsprosesser. Konsekvenser av naturinngrep må vurderes betydelig bredere enn det som er praksis i dag. Vi må vurdere verdien av et inngrep opp mot verdien av den totale jobben som naturen gjør. «Vanlig» natur trenger også beskyttelse.

– Det er vel et greit minimum at vi ikke tar knekken på noe som er verneverdig?

– Selvfølgelig, men den frimerketankegangen er misforstått. Vi må bli arealnøytrale, eller enda bedre, naturnøytrale. Vi må gjøre som FNs naturpanel og klimapanel sier så tydelig som de kan: Vi må slutte å bygge ned og ødelegge natur, vi er helt avhengige av alle tjenestene naturen yter fremover.

Nå går vi inn i restaureringstiåret til FN. Det vi skal gjøre da, er jo å reparere og tilbakeføre natur. Det innebærer et paradigmeskifte for naturen, og dermed for arealforvaltningen. Derfor må vi innse at vi har stilt feil type spørsmål hele tiden.

– Hvilket spørsmål? Og hvorfor er det feil?

– For å ta vindkraft som et eksempel: Vi startet med et pluss i margen på miljøregnskapet for vindkraft. Vi tok det for gitt at det løste et klimaproblem. Da måtte naturinngrepene være spesielt ille, før man sa stopp. I motsetning til hva det ville vært med en gruve, for eksempel.

Dermed la vi grunnlag for en dårlig konsesjonsprosess på miljøsiden, bygget opp rundt et spørsmål: Er det en spesiell grunn til å verne nettopp dette landskapet? Rødlisteartene og verneverdige landskapstyper, altså, eller et observert stort fugletrekk. Spørsmålet vi egentlig bør stille, handler om hva vi taper i stort når vi bygger ned natur til fordel for industri. I tillegg ligger listen svært høyt for at naturen skal «vinne» i konsesjonssaken. Da er det en stor mulighet for å begå feil.

– Hvorfor det?

– Rødlistede arter er sjeldne, da er de jo vanskelige å finne. Fugler trekker ikke hele året, og du skal tilbringe mye tid i felt for å kartlegge fugletrekk uten skikkelig radarutstyr. Resultatene er også teknisk og faglig vanskelig å bedømme. Naturtyper og landskapstyper er også krevende saker. Det krever kompetanse, erfaring og tid. Ressursene som settes inn i konsesjonsutredningene i dag, er langt fra tilstrekkelige.

Jeg er ikke spesielt imot vindkraft. I Norge er veibygging og hyttefelt mye større problemer for naturen. Vindkraft kan fungere, hvis plasseringen er riktig. På kontinentet er den gjerne plassert nært folk, på arealer som allerede er sterkt påvirket av industri og annen tung infrastruktur. Her er naturen allerede ødelagt, veier og annen infrastruktur er allerede til stede, og det er nærmere kraftbehovet. Dette er vinn-vinn. Vi får turbinene tettere på oss, og det kan det være noen misliker, men det får vi kanskje heller tåle.