Medlemmene av medborgerpanelet ble spurt tidligere i år om koronapandemien har gitt større tro på at vi kan løse klimakrisen. Hele 45 prosent svarer at de har fått litt eller mye større tro på at noe kan gjøres med klimakrisen. Bare 10 prosent svarer at de har fått mindre tro på det.

Ekspertintervjuet

Thea Gregersen er stipendiat ved Institutt for samfunnspsykologi og Senter for klima og energiomstilling (CET), Universitetet i Bergen. Hun er også medlem av Forskningsenheten for klima og miljø i Norsk medborgerpanel.

Vi har spurt forsker og stipendiat i klimapsykologi Thea Gregersen om hvordan pandemien kan ha påvirket håpet vårt om å finne løsning på klimaproblemet. Hun mener det er flere forhold som kan ha påvirket troen vår på at klimakrisen kan løses. Og at avrundingen av pandemien kan være en gylden mulighet til å sparke i gang nye klimatiltak.

Thea Gregersen: – Jeg tror det er tre ting som har skjedd som er helt sentrale: For det første har koronaen røsket litt opp i vaner og fastgrodde strukturer – på både individ- og samfunnsnivå. For det andre har vi sett at ganske inngripende, men effektive tiltak har vært mulig å gjennomføre. Og for det tredje ser det ikke ut til at bekymringen for klimaet har blitt redusert generelt i befolkningen.  

<2°C: – La oss ta dem i rekkefølge. Hva er galt med vanene våre?

– Ett hinder for å endre adferd er at vi ofte handler litt på «autopilot». Vi følger vanene våre, vi handler i tråd med det vi oppfatter som etablerte selvfølgeligheter. «Sånn har det alltid vært, og dette har vi alltid gjort».

Når vi gjør ting på den måten, altså uten å ta aktive valg, mister vi muligheten til å bruke intensjonene våre – som ofte er gode – og verdiene våre til å avgjøre hvordan vi skal handle.

– Vi handler på autopilot

– Men hva har det med klima å gjøre? Det er jo ikke som om vi har for vane å løse klimakriser?

– Nei, men la oss si du har en jobb der du ofte blir bedt om å ta møter i andre byer. Da har du gjerne handlet på autopilot når noen har bedt deg om å ha et møte i for eksempel Oslo. Du bare bestiller flybilletter uten egentlig å tenke på alternativene. Eller tenk på hvordan de fleste av oss planla feriereiser inntil nylig: Vi gikk rett på flybestillingen.

Koronaen røsket litt opp i dette: Plutselig kunne vi ikke bestille fly uten videre. Men det ble jobbmøter likevel, og vi kom oss på ferie i fjor sommer også. Bare at jobbmøtene skjedde over nett, og ferieturen gikk ikke til Syden.

– Men hva skjer når pandemien er slutt? Eller i alle fall preger hverdagen vår mindre?

– Poenget er at det normalt er vanskelig å skape en stor nok endring i livet til at det røsker godt opp i vanene våre, men det finnes naturlige overgangsfaser. Når for eksempel ungdom flytter fra hjemstedet sitt for å begynne å studere, kan den livsendringen føre til endret adferd – de kan for eksempel etablere nye reise- eller spisevaner enn de hadde hjemme. Koronapandemien kan ha fungert på samme måten. Den har røsket opp i vanene våre, utfordret etablerte selvfølgeligheter.

Det betyr dermed at vi kanskje har en mulighet til å endre adferd nå. Vi kan aktivt velge om vi vil gå tilbake til ting slik de alltid har vært, eller om vi vil benytte anledningen til å gjøre noen endringer før vi faller tilbake i gamle spor. Derfor kan både politikere, arbeidsgivere og enkeltpersoner legge til rette for nye og bedre vaner når hverdagen kommer tilbake.  

Én sydentur knekker ikke klimakampen

– Men jeg vet om flere som har planer om å reise til Syden så snart de kan. Så da ryker vel den planen.

– Jeg tror det er viktig at vi ikke ser det som et altfor stort nederlag om folk flyr til Syden rett etter pandemien. Det betyr ikke at vi gir blaffen i hele greien. Det er ofte sånn når vi skal venne oss av med en uvane, så går vi gjerne på en smell eller to. Det betyr ikke at vi bare kan gi opp. Vi har uansett fått anledning igjen til å la intensjoner og verdier være med på å bestemme. Så kanskje vi dropper alle de unødvendige Oslo-turene på jobben. Kanskje vi klarer å feriere uten å fly hele veien. Det går jo fortsatt tog også.

– Og så var det dette andre punktet, om at vi har sett at ting har fungert. Hva er det med det?

–  Koronapandemien har ført til mange store endringer, både for oss som individer og på samfunnsnivå, både internasjonalt og innad i landet vårt. Vi har opplevd at dersom trusselen oppleves som stor nok, er både den politiske og individuelle handlingsviljen og omstillingsevnen stor.

Dette kan ha bidratt til å gi flere folk troen på at vi også kan løse klimakrisen. Troen på at vi kan få til en endring kaller vi gjerne mestringsforventning. I likhet med vaner og etablerte selvfølgeligheter er lav mestringsforventning et hinder for adferdsendring. Hvorfor prøve om vi ikke tror vi får det til? I teorien er den viktigste kilden til mestringsforventning om man har fått til noe liknende tidligere. Kanskje har de store og raske endringene under koronapandemien gitt folk økt tro på at også klimakrisen kan håndteres.

– Håp kan også være paralyserende

– Men hvorfor er det først og fremst unge som får denne troen?

– Det kan vi ikke lese ut fra svarene, så det blir litt spekulasjon. Men de unge er vel kanskje mer visjonære i utgangspunktet, og de er mer bekymret for klimaendringene. De har kanskje tidligere blitt fortalt at det ikke nytter å endre samfunnet så raskt og så dramatisk som klimakrisen krever. Og så har de opplevd under pandemien at joda, det lar seg faktisk gjøre.

Et problem med håp, sett fra et psykologisk teoretisk ståsted, er at det også kan være paralyserende. Håp kan noen ganger redusere motivasjonen heller enn å øke den. Vi må passe på at håpet ikke handler om at «noen andre fikser det». Det er jo bare ansvarsfraskrivelse. Vi trenger intensjoner om å endre egen adferd. Det krever forståelse for trusselen, tro på at noe kan gjøres, og en intensjon om å bidra positivt til endring.

Du kan ikke bekymre deg for alt samtidig

– Det bringer oss kanskje over til den tredje tingen, som hadde med bekymring å gjøre. Hva var det?

– Det holder ikke alene å ha tro på at noe kan gjøres, og at ingen vaner eller etablerte sannheter ligger i veien for det. Vi må også ha et ønske om å gjøre noe med det, noe som kan motivere oss til handling.

For eksempel: Det kan hende at jeg har grunn til å tro at jeg kommer inn på et studium i teoretisk matematikk. Likevel søker jeg ikke.

– Hvorfor ikke?

– Jeg har ikke lyst. Det at vi tror at vi kan gjøre noe, betyr ikke at vi gidder å gjøre det likevel. Den tredje faktoren er altså motivasjon.

En ting som kan være en god motivasjon, er emosjoner. Bekymring er en emosjonell respons. Når vi oppgir at vi er bekymret for klima, kan det tolkes som et mål på risikooppfatning. Jeg ser på klimaendringene som en risiko. Og det viser seg at bekymringen for klima ikke har sunket blant de unge fra januar 2020 til januar 2021.

– Det er en teori om at vi har en «finite pool of worry»: At vi har begrenset med emosjonelle ressurser, så summen av alle bekymringer blir konstant. Dersom vi blir veldig bekymret for noe nytt, for eksempel korona, kan det gå på bekostning av andre bekymringer – som klima. Det viser seg nå at koronapandemien ikke har redusert klimabekymringen blant de unge. I motsetning til blant de eldste, som faktisk har redusert bekymringen for klimaendringene i løpet av pandemien, ser kanskje de unge klimakrisen som en større trussel.

Forskjellen på krisene

– Men det er jo frykt, og ikke håp.

– Nettopp det er en veldig stor diskusjon innenfor miljøpsykologien, forholdet mellom frykt og håp og hva som best skaper klimaengasjement. Om folk bare blir reddere, kan det ha en negativ effekt – til slutt bare snur de seg bort fra det de er redde for.

De kan oppfatte informasjonen som skremselspropaganda, fordi den ikke stemmer med det man opplever selv, eller at den blir for overveldende. Når det kommer til klimaendringene, mener nok de fleste at det bør være en viss bekymring i bunn, men at man bør gi folk troen på at noe kan gjøres med problemet også. Samtidig er kanskje ikke håp alene entydig positivt, uten at man samtidig føler et ansvar. Adferdsendring er irriterende komplisert.

– Samtidig har koronaen handlet om å holde ut til «alt blir bra». Klima- og energiomstillingen handler om å endre mye for alltid. Kan de sammenliknes?

– Det er selvsagt store forskjeller på klimakrise og pandemi. På den ene siden står vi som du sier overfor stort sett midlertidige endringer. Samtidig har nok mange av oss kjent på en frykt for at vi selv eller noen nær oss skal bli alvorlig syk. Det kjennes nok nærmere og mer skremmende enn de langsiktige konsekvensene av klimakrisen.

Men samtidig handler dette om at vi kanskje har fått anledning til å tenke over hva som gjør oss lykkelige, hva som faktisk er viktig i livet. Det at du ikke har fått reise til Spania i sommer betyr faktisk for de fleste av oss mindre enn at du ikke har fått gitt moren din en klem på et helt år. Det kan gjøre det lettere å akseptere en del av endringene klimakrisen krever, når vi ser hvordan vi har tålt de ganske drøye inngrepene under pandemien.