Økonomien krymper som direkte følge av koronatiltak og oljekrise. Milliarder av offentlige kroner brukes nå på å holde hjulene i gang, og enda flere vil brukes på å få i gang igjen økonomien når koronatiltakene letter. Hva kan vi da gjøre for at vi får ny økonomisk vekst uten de økte utslippene som pleier å følge med?

Historisk har det vært vanskelig å frikoble økonomisk vekst fra økende klimagassutslipp. Men slik grønn vekst er mulig, og med målrettet politikk er det oppnåelig, sier Per Espen Stoknes.

– Helt først: Hva menes egentlig med grønn vekst?

– Med fire ord: Mer verdiskapning, mindre sløsing. For Norge betyr det å eliminere sløsingen i viktige sektorer som mat, bygg og mobilitet, men også offshore og annen industri. Mange tror gjerne at vi i dag har veldig effektive teknologier, som ikke bruker unødvendige ressurser. Men ser du nærmere etter, og spesielt i et systemperspektiv, finner du at mange verdikjeder tvert om er svært ineffektive.

– Hva mener du egentlig med sløsing, og hvordan henger det sammen med grønn vekst?

– Omtrent 90 prosent av materialene og ressursene vi bruker blir til avfall og forurensning etter ingen eller én gangs bruk. For eksempel: Kjører du en diesel-SUV, går mesteparten av energien fra brennstoffet til å varme opp luften, motoren, bevegelige deler og flytte to tonn med bil. Under én prosent blir faktisk brukt på å flytte bilføreren fra ett sted til et annet.

Sammenlikner vi ressursforbruket i den best tilgjengelige ressurseffektive teknologien med den som faktisk blir brukt, blir gapet stort. Eliminerer vi noe av det gapet, kan vi sikre fortsatt vekst i verdiskapingen samtidig som vi bruker mindre ressurser.

Ekspertintervjuet

Navn: Per Espen Stoknes
Stilling: Førsteamanuensis, BI
Aktuell: Forsker og leder for BI Senter for Grønn Vekst. 

Mindre sløsing = økt verdiskapning

– Ta for eksempel en burger av storfekjøtt: Den gir deg omtrent 500 kalorier med næring til kroppen din. For å lage den, har det gått med rundt 10.000 kalorier i avling, og prosessen har gitt omtrent 2,5 kilo CO₂ i utslipp. Kjøper du en tilsvarende burger av plantebasert kjøtterstatning, bruker du til sammenlikning 1000 kalorier til å lage de 500 kaloriene. Du går altså fra å sløse 95 prosent av energien til bare halvparten av den. Og det gir bare utslipp på 0,2 kilo CO₂ – en reduksjon på over 90 prosent.

Grønn vekst innebærer rett og slett å finne lønnsomme løsninger for å eliminere denne sløsingen, som er systemisk. Det siste er viktig, fordi hver enkelt bedrift er gjerne spesialisert på sitt spesifikke ledd i verdikjeden. Bedrifter er gjerne gode på inkrementell innovasjon, og de jobber gjerne hardt for å optimalisere det leddet. Men når hele systemet er suboptimalt, er det grenser for hva de kan oppnå.

– Vi trenger med andre ord politikk for å få det til?

– Det er selvsagt mulig for enkeltbedrifter å lansere helt nye verdikjeder som kan konkurrere ut de gamle i effektivitet. Eksempler er strømming av musikk, der blant annet Spotify laget en løsning som mange forbrukere foretrakk fremfor kjøp av CDer. Men politiske grep kan legge til rette for at slike endringer skjer raskere og med mindre risiko. Samtidig tør ofte ikke myndighetene gjøre de store grepene før ledende bedrifter har vist at slik endring faktisk er mulig.

– Staten bør sette hårete mål for grønn vekst

– Så gitt at dette er noe vi ønsker, hvor skal staten rette innsatsen for å få fart på det?          

– Ut fra vitenskapelige analyser fra for eksempel FNs klimapanel og Naturpanel, vet vi godt hvor vi bør være om ti år og tjue år. Vi vet kanskje ikke nøyaktig hvordan vi kommer dit, men vi vet nok til å sette noen konkrete, gjerne litt hårete mål, om hvor vi skal innen for eksempel 2030. På engelsk kalles det ofte nå for «missions», inspirert av professor Mariana Mazzucato.

Staten kunne begynt med å vedta noen slike, og så innrette en bred stimulans i den retningen. Og si at selv om vi ikke vet hvilke løsninger som kreves, og uten å skulle plukke vinnerne i dag, så vet vi at det trengs forskning, innovasjon, piloter og masse oppskaleringskapital for å komme dit. Permitteringspenger i krisetider er ikke nok. Det skaper jo en slags forventning om at de etter en pauseperiode skal tilbake til virkeligheten slik den var før koronakrisen. Men den kommer kanskje ikke tilbake.

– Tiltak som gir umiddelbar sysselsetting

– Du nevnte «hårete mål». Hvis vi leker at du er næringsminister et øyeblikk: Hva slags mål kunne det vært?

– Det kunne for eksempel vært at vi setter mål og midler inn på å sørge for at Norge er selvforsynt med dyrefôr innen 2030, fra både marine og landbaserte ressurser. Altså: Null soya til laks og annet dyrefôr innen 2030.

Eller jeg ville sagt at vi skal doble volumet av norsk oppdrettsfisk på bærekraftig måte.

Eller at 100 klimanøytrale langdistanseskip skulle vært påbegynt eller kontraktsfestet.

Eller jeg ville sagt vi skal produsere 50-100 TWh havvind for eksport innen 2030.

Eller at vi skal spare 15 TWh energibruk i norske bygg. Dette er tiltak som ville gitt sysselsetting umiddelbart.

– Hvilke hindre ligger i veien for å oppnå grønn vekst?

– For å ta ett eksempel: Skal vi lykkes, må det koste mer å sløse. Men det har vært tungt å vedta såkalte grønne skatter – altså skatter på ressursforbruk og -uttak. Enten det er snakk om ny plastemballasje, hogst av trær, metallutvinning eller å sette av areal i fjorder til oppdrett: Det blir alltid en masse leven fra den næringen og de selskapene som føler seg truet. Og de får rutinemessig hjelp av media til å syte og klage.

En tilsvarende provenynøytral reduksjon av inntektsskatt kommer mange flere til gode, men de kommer ikke like tydelig til orde. Den situasjonen har vært til hinder for økt grunnskatt på ressurser siden vi først hørte om grønne skatter på 1990-tallet.

– Omstilling må være lønnsomt

– Så hva bør vi gjøre i stedet? Og hvordan kan vi rigge politikken for å sikre at omstillingen blir varig?

– Det må lønne seg å omstille også. Nøkkelen er ikke bare grønne skatter, men en kombinasjon av virkemidler. Hvis vi kunne brukt krisepakkene til å kombinere målrettede stimuli og lavere skatt på arbeid, ville det gitt tydelige fordeler ved omstilling kombinert med en ressursuttakskatt. Man stiller motkrav for utbetalinger av stimuli. Det kan være en spennende måte å akselerere dette på.

Og så vet vi at det kommer noen reformer uansett, og det kan vi utnytte oss av. EU lanserte nettopp en ambisiøs strategi for sirkulær økonomi. Vi vet at det snart kommer strengere krav til både gjenvinning og til produsentansvar – altså at produsenter i større grad må designe produktene slik at det blir mer lønnsomt å håndtere retur-materialene i egne produkter etter bruk. Vi bør kanskje stimulere til at all næringsutvikling planlegges med et slikt system for øye allerede nå, og slike krav går det an å stille i tiltakspakkene.

Og til slutt: Et effektivt virkemiddel er hvordan vi innretter offentlige innkjøp. Hvis et produkt ikke er gjenvinnbart, bør ikke det offentlige kjøpe det.

Denne kombinasjonen – målrettede stimulansepakker, grønne skatter, produsentansvar, krav om gjenvinning i offentlige innkjøp – dette er tiltak som vil legge til rette for en varig endring. Det blir mer jobber, mer verdiskaping og materialene får nytt liv mange ganger. Endelig vil vi kunne se det 21. århundres økonomi ta form.