Mange av oss kan redusere energiforbruket i hjemmet for eksempel ved å senke innetemperaturen med en grad eller to. Men for mer enn sju prosent av befolkningen i EU er utfordringen det motsatte: De har ikke råd til å ha det varmt nok hjemme. De har behov for å øke energiforbruket, ifølge EU Energy Poverty Observatorys undersøkelser fra 2018.

Ekspertintervjuet

Siddharth Sareen er førsteamanuensis i energi og miljø ved Institutt for medie- og samfunnsfag ved Universitetet i Stavanger. Sareen er del av forskningsnettverket ENGAGER som jobber med europeisk energifattigdom, der han leder arbeidsgruppen som skal utvikle indikatorer på energifattigdom i Europa.

2°C: – For det første, hva er egentlig energifattigdom?

Siddharth Sareen: – Det finnes mange ulike definisjoner. En definisjon som jeg synes er nyttig, er «utilstrekkelig tilgang til energitjenester i hjemmet». Altså for eksempel energi til temperaturregulering, matlaging eller annet nødvendig strømforbruk i hverdagen. Utilstrekkelig tilgang til slikt kan skyldes økonomisk fattigdom eller manglende tilbud. 

– Hvor i verden er energifattigdommen størst?

– Problemet er like virkelig mange steder, selv om det arter seg på ulike vis. Det er et stort problem mange steder i Afrika og i store deler av Asia, for eksempel i India. Der finnes det store grupper mennesker med liten energitilgang.

Måler på nye måter

– Du jobber med energifattigdom i Europa. Er det et stort problem?

– Ja, det finnes mer energifattigdom i Europa enn folk flest er klar over. En av årsakene er at det ikke har vært gode indikatorer for å måle dette. Det har blitt sett på som et problem i underutviklede land. Men da folk begynte å følge med på energifattigdom i Storbritannia og Irland, og siden i resten av Europa, fant de at det faktisk er ganske mye av dette her også.

Det rammer ikke bare enkeltfamilier, men også geografiske områder og sosiale grupper. Slik er det også i Øst-Europa, men der er det gjerne andre årsaker enn i resten av Europa. I det siste har det blitt ganske stort fokus på dette i Europa. Vi har funnet nye måter å måle energifattigdom på som ikke har blitt brukt av energisektoren tidligere.

– Hvilke måter er det snakk om?

– Hittil har det handlet mye om oppvarming. Vi kan undersøke om folk har råd til å varme opp hjemmene sine. Det har ikke vært så mye snakk om nedkjøling, men det begynner også å bli relevant i stadig flere områder. I Spania har de sett på utkobling av strømmen. Folk som ikke betaler strømregningen, kan miste strømmen. Det fikk oppmerksomhet da en eldre kvinne døde i hjemmet sitt i Barcelona en kald vinterdag fordi hun ikke hadde betalt strømregningen sin.

– Grunn til å tro energifattigdom finnes i Norge

– Finnes det energifattigdom også i Norge og våre naboland?

– Ja. Jeg var på en workshop i Nederland i fjor. Der tenker vi jo at de fleste har det bra, men vi fikk høre flere historier om grupper og familier som lever i energifattigdom. Det er grunn til å tro at det finnes i Norge også. Det har ikke fått mye oppmerksomhet her, men når vi har tørre vintre kan høyere energipriser og behov for energioppgradering av boliger være tema i offentlige debatter.

Fra et forskerperspektiv kan jeg ikke si med sikkerhet hvordan det er i Norge, fordi det ikke har vært studert nok. I Danmark har de en egen ombudsmann for fukt og mugg i boliger. Det er et stort problem som kan gi økte utgifter og påvirke verdien på boligen. I Norge har vi ikke en slik ombudsmann, men når vi ser på energimerkingen av boliger er det ganske mange med dårlig karakter. Det får ikke stor oppmerksomhet fordi strømprisene er overkommelige og vi har ren energi, men det er likevel et problem.

Vi ønsker å frigjøre ren energi som kan brukes til å redusere utslipp fra andre sektorer. Vi ser en stor økning i etterspørselen fra transportsektoren, og det er et mål at både byggebransjen og tunge industriprosesser skal over på ren energi. Vi må tenke på energifattigdom som sektorovergripende politikk. I Frankrike snakker de om energifattigdom både i hjem og i transport.

– Viktig å rette sosiale skjevheter

– En studie viste nylig at de rikeste ti prosentene sto for 52 prosent av utslippene mellom 1990 og 2015. Også i EU viser forskning at det er store forskjeller her på rike og fattige. Hvor viktig er det å kutte de rikestes utslipp i denne sammenhengen?

– Det er sjokkerende stor ulikhet i verden. Små grupper av befolkningen konsumerer store deler av energien. Det handler om store og ineffektive boliger, men også overdreven reiseaktivitet og annet forbruk. Dette skyldes ikke bare individuelle valg, det har også strukturelle årsaker. Jeg har mitt personlige syn på dette, men som forsker kan jeg spørre hvordan det er mulig at så stor ulikhet får fortsette.

– Hvilke endringer må til for å rette opp skjevheten i energiforbruket?

– Samfunnets mest privilegerte har for stor innflytelse over beslutningstakere, og vi har ikke verktøy til å holde dem ansvarlige. Vi trenger beslutningstakere som også kjenner utfordringene til de svakere gruppene. Vi ser at beslutningstakere i Europa er interessert i arbeidet vi gjør i forskningsnettverket, men det er likevel vanskelig å få dem til å gjøre endringer.

Her kan media og folkebevegelser bidra til en debatt som kan gjøre det vanskeligere for de rikeste å fortsette som i dag. Folk må begynne å se på seg selv som energiborgere, som har noe de skulle ha sagt om hvilken transport vi skal bruke og hvilke offentlige energiinvesteringer som skal gjøres.

Flere land begynner å snakke om energifattigdom. Neste steg for å kunne gjøre noe med det er å finne de rette indikatorene til å måle det i de ulike landene. Mange land har fått nasjonale energi- og klimaplaner, det viser at de begynner å anerkjenne dette som noe som må håndteres politisk.

Kan vi både bekjempe energifattigdom og kutte klimautslipp?

– Er det mulig å løfte de energifattige til bærekraftig energirikdom, og samtidig redusere de totale utslippene?

– Med økt effektivitet, automatisering og ny teknologi kan vi få det til. Overgangen til utslippsfrie løsninger kan føre til økt eller redusert urettferdighet, avhengig av hvordan det løses. Vi må tenke mer strukturelt på hvem som kan vinne og tape på ulike løsninger. Det er ikke alle som har råd til elbil. Kanskje kan støtte til elsykler bidra til en mer rettferdig fordeling av godene.

Og interessen for solenergi øker i Norge, fordi det begynner å bli lønnsomt. Men de fleste som har råd til å investere i solenergi, er familier med middels eller høyere inntekt, og egne boliger der de kan installere solcellepanel. Kan hele samfunn gå sammen om å investere i solenergi nær der folk bor, så hver enkelt kan kjøpe seg inn med små beløp?

Norge har de siste årene hatt en av verdens raskeste utrullinger av smarte strømmålere. Det er husholdningene som betaler for det. Det interessante er at de fleste som tjener på det, er på forsyningssiden. De som har kjøpekraft til å kjøpe batterier der de kan lagre elektrisitet, kan også tjene penger på å selge det tilbake. For en familie med lite tid og penger kan smarte strømmålere føre til høyere strømregning. Fordi de ikke har investert i smarte apparater, og fordi strømmen kan bli dyrere på de tidspunktene da de trenger å bruke strøm.

– Må snakke om det også når det ikke er valg

– Hvordan kan vi unngå dette resultatet?

– Vi må tenke to steg frem og snakke om dette som politikk, ikke bare rett før valget eller når strømprisene er høye. Vi må finne løsninger som ikke gir en strukturell urettferdighet, og bruke slike løsninger til å vise hva som er mulig. Vi må også vise at det er mulig å bygge en politikk som skaper offentlig legitimitet for løsningene.

I Norge er det lite forskning på hva som må gjøres. Jeg mener imidlertid at det vil være viktig å bygge ut mer solenergi nær byene. Vi bør også prioritere energieffektivisering av eldre bygg. Ikke bare bygge og gi støtte til boligprosjekter som ligger utenfor byene og bidrar til mer veibygging og bilkjøring.