Gjennom 30 år med tørre, grundige rapporter om klodens tilstand har konklusjonene til FNs klimapanel blitt sikrere, og språket mer bastant. Og de har aldri fremstått som mer sikre i sin sak enn i rapporten som kom ut 9. august. Vi har spurt professor Asgeir Sorteberg om hva som gjør dem så sikre. Han har vært høringsredaktør for kapitlet om ekstremvær, derfor spør vi ham også konkret om koblingene mellom menneskeskapt oppvarming og ekstremvær. Også disse slås fast mye tydeligere enn det Klimapanelet har gjort før. Men først: Språkbruken og de bastante konklusjonene, som slett ikke overrasker ham.

Ekspertintervjuet

Asgeir Sorteberg er professor ved geofysisk institutt, Universitetet i Bergen. Han jobber også ved Bjerknessenteret for klimaforskning. I sjette hovedrapport er Asgeir Sorteberg høringsredaktør i kapittel 11 som handler om ekstreme vær- og klimahendelser i et klima i endring.

– Forskere har jobbet knallhardt de siste 10 årene og samlet inn utrolig mye observasjonsdata. Når man setter sammen disse observasjonene fra hele verden gir det et veldig entydig bilde. Spesielt med tanke på de forandringene som påvirker været man opplever, ikke minst ekstremvær, og hvordan den globale oppvarmingen påvirker dette. «Global oppvarming» kan man ellers kanskje oppleve som et litt diffust begrep.

Et annet grep som er gjort i rapporten, er at globusen er delt inn i 41 landregioner og 10 havregioner. Og det viser seg da at ekstremtemperaturen har økt – i alle landregionene. Det er faktisk ingen områder der ekstremtemperaturene er redusert de siste 70 årene.

Global oppvarming påvirker altså alle steder på jorden, og har direkte innflytelse på været. Det tenker jeg folk verden over har følt, men dette er første gang man virkelig har observert det over hele linjen. Det er gått fra at vi kan si at «klimamodellene forteller at det blir mer ekstremvær» til at vi kan si «observasjonene viser at det har blitt mer ekstremvær». Dermed har tilliten til at modellene kan si noe om fremtiden også blitt styrket. Så konklusjonene om fremtidige forandringer har blitt skarpere.

Bedre modeller

– Men det er også skjedd mye med modellene, det snakkes om CMIP6 mot CMIP5, hva betyr det?

– Dette er to ulike generasjoner av klimamodeller. Det foregår et internasjonalt sammenlikningsprogram der alle leverer inn data og sammenlikner, med ujevne mellomrom. Nå er vi kommet til generasjon 6, og det er for det første veldig mange flere klimamodeller involvert. I tillegg er datamaskinene blitt raskere. Det gjør at vi kan ta med flere prosesser og gi modellene finere oppløsning enn før.

– For eksempel?

– Grønlandsisens smelting, vegetasjonsforandringer, langsiktige prosesser som man bare i begrenset grad har tatt med før. Med disse prosessene blir modellene enda litt bedre til å beskrive det som allerede har skjedd. Men det interessante denne gangen er at en del av modellene gir en global oppvarming som er en god del høyere enn forrige generasjon.

Nettet snører seg om klimafølsomheten

– Forklar.

– En simulasjon alle modellene må gjøre i dette sammenlikningsprogrammet, er å doble CO₂-konsentrasjonen og se hva som skjer. Da får man et mål på det man kaller klimafølsomheten: Hvor mange graders oppvarming man får ved en dobling av CO₂-konsentrasjonen.

Hittil har det beste estimatet her ligget på rundt 2,5-3 grader, men med stor grad av usikkerhet til. Det kunne være 1,5, det kunne være 4.5. Nå sier man mellom 2,5 og 4,5 grader. Altså et smalere intervall der de laveste estimatene fra forrige rapport ikke lenger er sannsynlige. Men det interessante er at noen av modellene gir enda høyere oppvarming enn det. Mellom 5 og 5,5 grader.

Da går diskusjonen: Kan vi stole på de modellene? Og vurderingen man har gjort, er at man stoler mindre på dem – fordi de modellene også ofte har en for stor oppvarming i den historiske kjøringen. Altså når man prøver å simulere klimasystemet frem til og med i dag. Så man gjør et vektet gjennomsnitt av modellene – der man legger mest vekt på de modellene som klarer å si noe fornuftig om det som har skjedd til nå.

Pedagogisk grep

– Det er også gjort et pedagogisk grep med fremstillingen av for eksempel konsekvensene av ekstremvær. Tidligere sammenliknet man bare «utviklingsbaner», scenarier med bestemte CO₂-konsentrasjoner, Nå har man i stedet sett på hvordan ekstremvær endres med én grads oppvarming, mot to og fire grader. Det så vi i Halvannengraders-rapporten også – men hvorfor har man gjort det?

– Det gir for det første en visuell fremstilling som er enklere å forstå. Dette gjelder jo der man har en god sammenheng mellom variabelen man ser på og global oppvarming. Vi ser jo at mange av disse variablene går i takt – nedbør, ekstremnedbør, tørke, og så videre. Forskningslitteraturen viser at dette er en robust måte å vise frem resultatene på. Ulempen er jo at man mister tidsaspektet – du ser ikke lenger om dette skjer i 2050 eller 2100.

Naturlig variasjon maskerte oppvarmingen

– Et annet punkt vi bet oss merke i var at det sto at naturlig variabilitet har «maskert» den menneskeskapte oppvarmingen i en periode. Hvorfor har man ikke oppdaget det før?

– Man så det jo, for hvis du så på mengden varme som var lagret i havet, gikk den oppover samtidig som overflatetemperaturen holdt seg relativt konstant. Og dette prøvde man å si. Men det er vanskelig å formidle det på en pedagogisk og god måte som kan konkurrere ut det enklere budskapet «global oppvarming har stoppet».

I en periode gikk det mer varme ned i havet enn normalt. Men siden varmeinnholdet i havet fortsatte å gå oppover, var det bare snakk om tid før temperaturen også i atmosfæren ville måtte gå opp. Da man kom i en situasjon hvor det ikke ble blandet like mye varme ned i havet, så begynte temperaturen ved overflaten å gå kraftig opp. Dette har med å gjøre at den globale temperaturøkningen ikke har en jevn stigning, men går i rykk og napp.

Det har litt med å gjøre med det at man bruker global temperatur ved bakken som målet på global oppvarming. Da risikerer man at selv om du stapper varme inn i systemet, vises det ikke nødvendigvis gjennom hele systemet til enhver tid. Men så plutselig skjer det endringer i systemet – som vi har sett nå – hvor vi har fått en kraftig oppvarming.

En varmere atmosfære kan holde på mer vann

– Tilbake til ekstremværet: I rapporten er det mye snakk om vannsyklusens intensitet. Kan du forklare veldig fort hvordan vannsyklusen henger sammen med ekstremvær og global oppvarming?

– Her er det flere ting som skjer. For det første, hvor mye nedbør som kommer, avhenger av hvor mye vann som fordamper. Det som går opp, skal jo ned igjen. Og intensiteten i nedbøren handler rett og slett om hvor mye vanndamp atmosfæren kan holde på før det dannes skyer, hvor mye vann som er tilgjengelig når vanndråpene formes.

Og det henger sammen med temperatur: Jo varmere atmosfæren blir, jo mer vann kan den holde på. Denne sammenhengen er ikke lineær, men eksponentiell. Når det da til slutt begynner å regne, er reservoaret større i varm luft enn i kald, og nedbøren blir mer intens når det er varmt enn når det er kaldt. Alle som har opplevd et regnskyll i tropene kan skrive under på det.

Høyere temperatur betyr derfor mer fordampning, og det fører i neste omgang til mer intens tørke. Når temperaturen øker, vil grunnen også tørkes ut fortere. Det er et slags paradoks – oppvarming gir mer ekstremnedbør og mer tørke. Det er to helt uavhengige prosesser, men begge skjer fordi vannsyklusen blir mer intens. Alt går rett og slett raskere og blir litt kraftigere.

Et ord du dessverre vil høre oftere: Brannvær

– Et annet begrep vi plutselig hører mye om er «brannvær». Hva er det?

– Det skjer når du etter en lang, varm og tørr periode får ettermiddagsbyger med torden og lyn. Lett, varm luft stiger, og lager bygenedbør som kan bli temmelig kraftig. Lynnedslag i slike forhold kan antenne bakken. Får du samtidig mye vind, sprer det seg raskt.

Når brannen sprer seg, kan den lage sitt eget værsystem. Det blir varmt ved bakken, luften blir lett og stiger opp, og det kommer vind inn fra sidene, vind som er dannet av brannen selv. Denne kombinasjonen – først tørke, så bygevær, så vind, rask ildspredning over et stort område, dannelse av eget værsystem – det er det vi kaller brannvær.