– Grønlandsisens smelting, vegetasjonsforandringer, langsiktige prosesser som man bare i begrenset grad har tatt med før. Med disse prosessene blir modellene enda litt bedre til å beskrive det som allerede har skjedd. Men det interessante denne gangen er at en del av modellene gir en global oppvarming som er en god del høyere enn forrige generasjon.
Nettet snører seg om klimafølsomheten
– Forklar.
– En simulasjon alle modellene må gjøre i dette sammenlikningsprogrammet, er å doble CO₂-konsentrasjonen og se hva som skjer. Da får man et mål på det man kaller klimafølsomheten: Hvor mange graders oppvarming man får ved en dobling av CO₂-konsentrasjonen.
Hittil har det beste estimatet her ligget på rundt 2,5-3 grader, men med stor grad av usikkerhet til. Det kunne være 1,5, det kunne være 4.5. Nå sier man mellom 2,5 og 4,5 grader. Altså et smalere intervall der de laveste estimatene fra forrige rapport ikke lenger er sannsynlige. Men det interessante er at noen av modellene gir enda høyere oppvarming enn det. Mellom 5 og 5,5 grader.
Da går diskusjonen: Kan vi stole på de modellene? Og vurderingen man har gjort, er at man stoler mindre på dem – fordi de modellene også ofte har en for stor oppvarming i den historiske kjøringen. Altså når man prøver å simulere klimasystemet frem til og med i dag. Så man gjør et vektet gjennomsnitt av modellene – der man legger mest vekt på de modellene som klarer å si noe fornuftig om det som har skjedd til nå.
Pedagogisk grep
– Det er også gjort et pedagogisk grep med fremstillingen av for eksempel konsekvensene av ekstremvær. Tidligere sammenliknet man bare «utviklingsbaner», scenarier med bestemte CO₂-konsentrasjoner, Nå har man i stedet sett på hvordan ekstremvær endres med én grads oppvarming, mot to og fire grader. Det så vi i Halvannengraders-rapporten også – men hvorfor har man gjort det?
– Det gir for det første en visuell fremstilling som er enklere å forstå. Dette gjelder jo der man har en god sammenheng mellom variabelen man ser på og global oppvarming. Vi ser jo at mange av disse variablene går i takt – nedbør, ekstremnedbør, tørke, og så videre. Forskningslitteraturen viser at dette er en robust måte å vise frem resultatene på. Ulempen er jo at man mister tidsaspektet – du ser ikke lenger om dette skjer i 2050 eller 2100.
Naturlig variasjon maskerte oppvarmingen
– Et annet punkt vi bet oss merke i var at det sto at naturlig variabilitet har «maskert» den menneskeskapte oppvarmingen i en periode. Hvorfor har man ikke oppdaget det før?
– Man så det jo, for hvis du så på mengden varme som var lagret i havet, gikk den oppover samtidig som overflatetemperaturen holdt seg relativt konstant. Og dette prøvdeman å si. Men det er vanskelig å formidle det på en pedagogisk og god måte som kan konkurrere ut det enklere budskapet «global oppvarming har stoppet».
I en periode gikk det mer varme ned i havet enn normalt. Men siden varmeinnholdet i havet fortsatte å gå oppover, var det bare snakk om tid før temperaturen også i atmosfæren ville måtte gå opp. Da man kom i en situasjon hvor det ikke ble blandet like mye varme ned i havet, så begynte temperaturen ved overflaten å gå kraftig opp. Dette har med å gjøre at den globale temperaturøkningen ikke har en jevn stigning, men går i rykk og napp.
Det har litt med å gjøre med det at man bruker global temperatur ved bakken som målet på global oppvarming. Da risikerer man at selv om du stapper varme inn i systemet, vises det ikke nødvendigvis gjennom hele systemet til enhver tid. Men så plutselig skjer det endringer i systemet – som vi har sett nå – hvor vi har fått en kraftig oppvarming.
En varmere atmosfære kan holde på mer vann
– Tilbake til ekstremværet: I rapporten er det mye snakk om vannsyklusens intensitet. Kan du forklare veldig fort hvordan vannsyklusen henger sammen med ekstremvær og global oppvarming?
– Her er det flere ting som skjer. For det første, hvor mye nedbør som kommer, avhenger av hvor mye vann som fordamper. Det som går opp, skal jo ned igjen. Og intensiteten i nedbøren handler rett og slett om hvor mye vanndamp atmosfæren kan holde på før det dannes skyer, hvor mye vann som er tilgjengelig når vanndråpene formes.
Og det henger sammen med temperatur: Jo varmere atmosfæren blir, jo mer vann kan den holde på. Denne sammenhengen er ikke lineær, men eksponentiell. Når det da til slutt begynner å regne, er reservoaret større i varm luft enn i kald, og nedbøren blir mer intens når det er varmt enn når det er kaldt. Alle som har opplevd et regnskyll i tropene kan skrive under på det.
Høyere temperatur betyr derfor mer fordampning, og det fører i neste omgang til mer intens tørke. Når temperaturen øker, vil grunnen også tørkes ut fortere. Det er et slags paradoks – oppvarming gir mer ekstremnedbør og mer tørke. Det er to helt uavhengige prosesser, men begge skjer fordi vannsyklusen blir mer intens. Alt går rett og slett raskere og blir litt kraftigere.
Et ord du dessverre vil høre oftere: Brannvær
– Et annet begrep vi plutselig hører mye om er «brannvær». Hva er det?
– Det skjer når du etter en lang, varm og tørr periode får ettermiddagsbyger med torden og lyn. Lett, varm luft stiger, og lager bygenedbør som kan bli temmelig kraftig. Lynnedslag i slike forhold kan antenne bakken. Får du samtidig mye vind, sprer det seg raskt.
Når brannen sprer seg, kan den lage sitt eget værsystem. Det blir varmt ved bakken, luften blir lett og stiger opp, og det kommer vind inn fra sidene, vind som er dannet av brannen selv. Denne kombinasjonen – først tørke, så bygevær, så vind, rask ildspredning over et stort område, dannelse av eget værsystem – det er det vi kaller brannvær.
