Norsk medborgerpanel måler nordmenns holdninger til klimaendringene og årsaken til dem. Den siste runden av undersøkelsen viser at et stabilt mindretall tror menneskelig aktivitet i liten grad påvirker klimaet. Forskerne har skrevet om disse funnene til Energi og klima.

Hva er det som er årsaken til at noen nordmenn ikke tror på klimaforskningen, når forskningen er så klar som den er? Hva skal til for at klimaskeptikere skifter mening, burde vi være mer bekymret, og hva mener folk i andre land om klimaendringene?

Ekspertintervjuet

Thea Gregersen er stipendiat ved Institutt for samfunnspsykologi og Senter for klima og energiomstilling (CET), Universitetet i Bergen. Hun er også medlem av Forskningsenheten for klima og miljø i Norsk medborgerpanel.

2°C: – Hvordan skiller Norge seg fra andre land i slike meningsmålinger?

Thea Gregersen: – Det har blitt synlig de siste årene i en rekke ulike internasjonale undersøkelser at nordmenn er mer skeptiske til graden av menneskelig påvirkning på klimaet sammenlignet med mange andre land. I Europa viser Norge og Storbritannia noen av de samme tendensene som USA. USA er kjent for en høy andel klimaskeptikere, høy polarisering og lav bekymring. Det vi ser i Norge er ikke like ekstremt, men vi ser noen av de samme trekkene: Relativt lav bekymring, høy klimaskepsis, og faktisk også polarisering.

Motivert resonnement

– Det med polarisering må du forklare nærmere.

– Med det mener jeg at holdningen til spørsmålet avhenger av hvor man plasserer seg på en politisk høyre-venstre-akse. Jo mer til høyre, jo mindre bekymret og mer skeptisk til menneskeskapte klimaendringer. Det ser vi mindre av i land sør eller øst i Europa. Tendensen mot slik polarisering i Europa ser ut til å være sterkest i Storbritannia og Norge.

– Men forskningen er jo lik for alle, i alle land. Så hvorfor blir det flere klimaskeptikere i disse landene?

– Det kan kanskje delvis forklares med det vi kaller motivert resonnement. Det vil si at informasjon, ofte ubevisst, tolkes eller vektlegges i tråd med det man ønsker å tro for å beskytte gruppeidentiteten og verdiene man har. Vi kan si at informasjonen går gjennom et ideologisk filter.

Det kan bidra til å dempe kognitiv dissonans. Altså når du opplever en ubehagelig uoverensstemmelse mellom hva du vet og hva du gjør.

Dersom du vet at klimaendringene skjer og at din atferd bidrar til det, kan du enten velge å endre atferd, eller endre holdninger. Motivert resonnering kan hjelpe deg der: Kanskje klima ikke er så menneskeskapt? Da slipper jeg jo å sykle til jobben, og så mister ikke Norge oljeinntektene sine.

– Distanse til klimaendringer gir liten bekymring

– Er det virkelig så enkelt? Er det oljen som er grunnen til at vi er så skeptiske?

– Det er vanskelig å svare på, men oljen er nok en viktig del av vår norske identitet og nyere historie. Om det er bevisst eller ikke – gir det oss kanskje en motivasjon til å opprettholde tilstanden og holdningene vi har. Vi ser riktignok også at også andre land i Nord-Europa viser høyere skepsis og mindre bekymring enn land i Sør-Europa. Kanskje fordi man har mer å tape på å endre atferd her oppe.

Det handler også om oppfattet risiko og forventninger om hvordan klimaendringene vil påvirke landet ditt og deg personlig. I Norge har vi nok både psykologisk og faktisk distanse til de mer dramatiske klimaendringene. Vi opplever i liten grad det samme som de gjør i for eksempel Spania, Portugal og India med tanke på ekstremvær. Forskning viser nettopp at når man opplever ekstremvær knyttet til klimaendringene, blir det vanskeligere å se bort fra. Da kan bekymringen øke.

Polarisert skepsis

– I tallene deres ser vi jo også en økning i bekymring fra 2018-2019, var det været som gjorde det?

– Det året var det mye ekstremvær, i tillegg la FNs klimapanel frem spesialrapporten om 1,5 graders oppvarming, som fikk mye oppmerksomhet. Det er nok sannsynlig at distansen ble litt mindre for mange, ja.  

– Det er flere menn enn kvinner som er klimaskeptikere, og flere eldre enn yngre. Bortsett fra det, hva kjennetegner klimaskeptikere?

– På individnivå ligger de litt lenger ut til høyre – det ser vi spesielt i USA, der politisk orientering alene ofte er sett som den viktigste enkeltfaktoren. I tillegg har utdanning noe å si. Men det interessante, og dette er igjen basert på data fra USA, er at forholdet mellom utdanning og klimaholdninger påvirkes av ideologi. Jo høyere utdanning du har, dess mer bekymret blir du hvis du identifiserer deg med venstresiden.

 De som identifiserer seg på høyresiden, derimot, kan interessant nok bli mindre bekymret og mer skeptiske – eller opprettholde de nivåene de allerede hadde. Her er vi igjen inne på dette med motivert resonnement – de bruker kanskje kunnskapen sin og evnene sine til å finne den lille forskningen som er kontrær, til å finne tilforlatelige forklaringer som muliggjør å opprettholde et visst verdensbilde.

Også penger teller

– Og i Europa?

– Her ser det ikke ut til å være like ekstremt, men bekymringen øker nok mer hos de som er lengre til venstre. Verdiene man ofte knytter til den politiske venstresiden passer nok bedre overens med å skulle håndtere klimaendringene. Og kunnskapen man har, tolkes og vektlegges i tråd med det. 

Til slutt har også personlig økonomi vist seg å være relevant. Jo mer penger du har, dess større grunn har du kanskje til å motsette deg tiltak som kan redusere mulighetene du har. Hvis du tenker deg at du har mer å tape på klimaendringer, og du for eksempel aldri vil ha råd til å skaffe deg bil eller dra på helgetur til London, da er det kanskje ingen grunn til å tvile på at klimaendringene er menneskeskapt.

– Så … klimaskeptikere er først og fremst konservative, hvite, rike menn, og de staeste har høy utdanning?

– Det har blitt populært å gruppere det på den måten, satt på spissen. En måte å forsøke å forklare klimaskeptikere i USA på, er at man har et ønske om å opprettholde økonomisk vekst. Du har enkelte tankesmier i USA som har stilt spørsmål med hvor mye menneskelig aktivitet egentlig har å si. De har lagt til rette for å finne unnskyldninger og bortforklaringer, fordi man ønsker å opprettholde det økonomiske systemet.  

Du har jo litt den samme retorikken i Norge – om at norsk olje ikke er like skitten som annen olje. Du trenger ikke fornekte klimaforskning for å legge til rette for klimaskeptikere. Du trenger bare være litt utydelig, stille litt ledende spørsmål.

– Problemet er ikke mangel på kunnskap

– Men bortsett fra den lille knekken i 2018-2019 er det få endringer i norske holdninger – hvorfor det? Vi som formidler klimakunnskap, er den jobben vi gjør forgjeves?

– Igjen: Ett av svarene på hvorfor det endrer seg så lite, henger sammen med ideologi, verdier og identitet. Det er tøft å endre. Det blir så sentralt for hvem du er som person.

Da er det fort gjort å tolke ny informasjon i lys av det du ønsker å tro er riktig, for å beskytte gruppeidentiteten din og unngå å måtte endre atferd. Det i seg selv indikerer at det er begrenset hvor mye det nytter med rene informasjonskampanjer.

– Hvorfor?

– Fordi da går du jo ut fra at problemet er mangel på kunnskap. Men forskning viser at det ofte ikke er tilfelle. Vi har kunnskap, men den har kanskje gått gjennom dette ideologiske filteret. I tillegg krever atferdsendring at vi, både som individer og som land, tar ansvar.

– Så informasjonskampanjer er håpløse?

– Nei, det er ikke det jeg mener. Men dersom man ikke bare skal snakke til menigheten må man kanskje skreddersy en del av informasjonen. Slik at den føles relevant for gruppene man forsøker å nå. Det er ikke alle det gjør så mye inntrykk på at havet stiger på andre siden av jordkloden.

– Budskapet må treffe mottakeren

– Hvordan kan vi da gå frem praktisk for å skape holdningsendringer?

– I stedet for å fokusere på issmelting ved polene, kan du for eksempel vise hvordan klimaendringene påvirker økosystemene i ditt nærområde, og livene til deg og de rundt deg. Skreddersyr du informasjon til ulike grupper, blir det lettere for nøkkelpersoner innen de ulike gruppene å ta ansvar for å vise frem konsensusen som er der.

Vi er veldig opptatte – kanskje mer enn vi er klar over og komfortable med – av hva som er regnet som akseptert, «riktig» og «kult» i vår gruppe. Elitene innenfor gruppene vi identifiserer oss med, har derfor en stor mulighet til å være med å skape konsensus om god klimapolitikk. Det synes jeg også er et ansvar alle våre politiske ledere bør ta inn over seg.

Men da må informasjonen føles relevant for de gruppene det gjelder. Dersom vi fremhever at «alle» som stemmer MDG synes det er kult med sykkel, kan vi ikke forvente at det skal være en effektiv strategi for å overtale Frp-velgere om at bilfritt sentrum er en god idé.

Vi kan bruke et eksempel fra USA. Det er selvfølgelig ikke tilfellet at ingen republikanere tror på menneskeskapte klimaendringer. Og jeg leste nylig om republikanske politikere som ønsker endring, og nettopp har tilpasset informasjonen for å bli hørt. I stedet for å selge inn solceller som et klimatiltak har de blant annet lagt vekt på hvordan solcellepaneler gir mulighet for arbeidsplasser og selvforsyning. Hvorfor skal staten bestemme hvor du skal få strømmen din fra?

Media overdriver uenigheten

– Så vi kan stanse nettrollene ved å finne informasjon som er relevante for dem?

– Akkurat nettrollene ville jeg ikke bekymret meg for. Mye av motstanden kommer ofte fra et lite, vokalt mindretall. Ser vi på de overordnete tallene for hele Norge, er det imidlertid en liten gruppe som alltid sitter på gjerdet. Sats heller på dem.

– Til slutt: Hvordan tar vi brodden av polariseringen?

– Først og fremst skal vi ikke overdrive hvor mye polarisering det faktisk er. Da vi målte holdninger til vindkraft, og viste den til forskere som jobber på havvindsenteret, stusset de over at det var så mange som støttet vindkraft på land, fordi det er så mye negativ oppmerksomhet rundt vindparker i media. Sterke stemmer får mye plass og gir inntrykk av en større uenighet enn det som er tilfellet.

Det siste er faktisk et problem. Uforholdsmessig mye oppmerksomhet kan skape inntrykk av en slags falsk konsensus, som igjen kan gi grobunn for usikkerhet i befolkningen. Da Bergens Tidende slo opp på førstesiden at én av fem nordmenn ikke tror på menneskeskapte klimaendringer – da virker det mer dramatisk enn det er.

Går vi glipp av nyansene?

– Hvor stor skepsisen virker påvirkes av hvordan vi som forskere, eller avisene, stiller spørsmål. Og hvilke svaralternativer som kan velges. Om vi ser på spørsmålet vi har stilt i Norsk Medborgerpanel, så svarer jo over 90 prosent at klimaet endrer seg. Uenigheten er først og fremst om årsaken i stor eller liten grad er menneskelig aktivitet. Og «liten grad» betyr ikke «ingen grad». Resultatene hadde kanskje vært annerledes dersom vi spesifiserte at vi snakker om klimaendringene som har skjedd de siste 100 årene og gitt flere svaralternativer. Det er noe vi skal se på videre.

Vi har en tendens til å gi for mye oppmerksomhet til de som skriker høyt og er veldig skeptiske. Det er ikke der debatten egentlig ligger. De aller fleste mener mennesker til en viss grad påvirker klimaet. Og det er denne «graden» vi kan gjøre noe med. Debatten kan og bør først og fremst fokusere på hvilke tiltak vi skal ta i bruk for å unngå at konsekvensene blir mer alvorlige enn de trenger å bli. Det er mer enn nok politisk uenighet å hente der.