Landskapstypen finner man fra kysten av Portugal i sør til Lofoten i nord, men siden utbredelsen nådde toppen midt på 1800-tallet har 80 prosent av kystlyngheiene forsvunnet. De er enten omgjort til moderne jordbruk, grodd igjen eller bukket under på grunn av luftforurensning.

I Norge regner man med at kystlynghei utgjorde snaut to prosent av landets samlete areal, ca. seks millioner dekar. Rundt årtusenskiftet antok man at bare ti prosent av disse kystlyngheiene fortsatt var noenlunde intakt.

For mer informasjon:

– Hva er det egentlig vi har gjort med kystlyngheiene, da?

– Det er mer hva vi ikke har gjort. Å holde kystlyngheien i hevd krever at den blir brukt til beite, og at opphopning av busker brennes vekk med jevne mellomrom. Når man går vekk fra den skjøtselen, får vi naturlig suksesjon. Altså at det gror igjen av buskene som ellers ville blitt brent vekk.

Og det som kommer i stedet, er ikke den opprinnelige kystfuruskogen som var der før kystlyngheien. Vi får en slags naturalisering av kulturlandskapet, men ofte preget av fremmede arter som sitkagran og bergfuru.

– Og gjengrodd hei brenner lettere?

– Du får en opphopning av biomasse, altså mer brensel, og store, sammenhengende gjengrodde areal som det kan brenne i. Og dette skjer nær hus og hytter – fordi kystlynghei finnes der folk alltid har bodd langs kysten. I tillegg mister den funksjonen som matreserve: Sender du sauen ut i gammel røsslyng, einer og sitkagran, da sulter den i hjel.

I tillegg mister vi biomangfold. Det er få åpne landskapstyper langs kysten, og mange arter er avhengig av den. Og mange av artene vi finner der er allerede rødlistet.

Derfor har kystlynghei høy forvaltningsverdi, både nasjonalt og internasjonalt. For sørover i Europa er denne landskapstypen i enda større grad oppdyrket eller utbygd. I Norge er det store arealer, men de skjøttes ikke, så da gror det igjen.

Bråtebrenning og beite gir mer effektiv karbonlagring

– Men at det gror igjen betyr vel i praksis at det fanges karbon? Er ikke det positivt?

– Ser du på det som skjer under jorden over tid, er det faktisk det motsatte som skjer. Buskene som gror til har mer bladverk, eller nåler, som driver fotosyntese. Fotosyntese binder karbon, ja, men det krever også vann. Det vannet kommer fra røttene til planten, som dermed tørker ut bakken under. Da skjer litt det samme som skjer når du drenerer myr: Du får fart på nedbrytingen av dødt plantemateriale i jorden, som frigjøres som CO₂. Og det frigjøres mer enn det bindes i vegetasjonen over. Så alt i alt taper du faktisk karbon i systemet på å la kystlyngheien gror igjen.

Dette er ikke nye problemstillinger, men bruken av landskapet i dag er helt annerledes enn den har vært i lang tid. For et par generasjoner siden var det et vårtegn når bøndene brant bråte. Nå ringer folk ned brannvesenet når det skjer. Og mange boligfelt er anlagt i ganske åpne landskap som har grodd igjen i løpet av få tiår. Da blir det veldig brannfarlige omgivelser. Samtidig tror jeg ikke det er nok forståelse for dynamikken i denne menneskepåvirkete naturen. Det skjer ikke så mye fra ett år til neste, men i løpet av en generasjon går det veldig fort.

– Men når du brenner bråte, frigjøres jo karbon. Så det er kanskje ikke rart at folk synes det er litt kontraintuitivt, at det skal gjøre klimaet bedre?

– Helt klart, men det er summen av prosessene over tid som avgjør. Når du brenner gammelt daugras eller gammel lyng og einer og kratt, gjøres det i veldig kontrollerte former. Og man gjør det ikke i juli i 25 grader, man gjør det i vinterhalvåret, når bakken er frossen. Det er viktig: Da er alt man brenner vekk det som er over bakken. Alt fra mosen og ned, røttene, alt det døde organiske materialet, det blir ikke brent. Heller ikke jordsoppen, som bor på røttene og gir vann og næring i bytte mot karbon fra fotosyntesen.

Og det er viktig, for det spesielle med kystlynghei er at jorden er ekstremt karbonrik. Den går ikke dypt, på Lygra der jeg jobber er det omtrent 30 cm dypt – men likevel har man rundt 15 kilo karbon per kvadratmeter. Lyngen over, teller bare 600 gram karbon per kvadratmeter.

Røttene til det som brenner, som altså ligger i våt eller frossen jord, forblir altså intakt mens lyngen brenner, og dør sammen med jordsoppen etterpå. Men alt dette døde materialet blir ikke veldig effektivt nedbrutt.

– Så over tid lagrer du mer under bakken enn du brenner over?

– Nettopp. Skjøtselsbrenningen fungerer nærmest som en karbonpumpe ned i bakken. Når du brenner det over, får du omsatt det karbonet til CO₂, og du får nettoutslipp på noen minutter. Men etter brannen blir det irrgrønt: Gresset kommer og spirer nærmest over natten. Neste sommer kommer flere arter til, etter hvert også lyngen, og det er masse næring til det som får etablert seg.

Så selv om det tar lang tid å hente inn karbonregnskapet over bakken, går røttene og det under bakken inn i det lange karbonlageret. I netto får du derfor stappet bakken full av karbon. Derfor må vi brenne under kontrollerte forhold – ikke bare for å skjøtte landskapet så vi ikke får store skogbranner, ikke bare for å gi sauene noe å beite på, men for å binde mer karbon.

Planting av gran gir uttørring av bakken

– Så når du får gjengroing, da er nettofangsten over bakken, og da sliter vi?

– Eller om du finner ut at du skal plante gran i stedet. Det går mye karbon inn i stammen, ja, men når granen driver fotosyntese, må den bytte ut luften utenfor bladet og inni. Karbon inn, oksygen ut, da trenger du en døråpner i bladet som består av tynne cellelag, og da får du mye fordampning. Så jo raskere opptak av CO₂ fra lufta, dess større vanntap har du også.

Det vannet kommer fra røttene. Så det som er effektive karbonbindingsmekanismer er også effektiv uttørring av bakken. Bare se etter neste gang du er ute og går i en lynghei, og går inn i plantet skog – se hvor tørt det blir.

– Hvorfor er det dumt at bakken blir tørr?

– Fordi det gjør nedbrytingen mer effektiv. Du får bedre transport av oksygen under bakken, da går nedbrytingen av døde røtter og jordsopp og alt det andre raskere. Så selv om du binder mer karbon over bakken, bryter du samtidig ned mer karbon fra lageret under bakken som frigjøres som CO₂.

– Så planter du skog på lynghei kan du faktisk forårsake mer utslipp av CO₂ enn du binder?

– Veien er i alle fall kort dit. Å plante gran som klimatiltak kan fungere på våre breddegrader, men ofte er det ikke det. Av samme grunn som at treplanting i tropene er et veldig godt tiltak. Fordi der er karbonomsetningen så rask, får du inn store trær som binder mye og står i flere tiår, får du forlenget omløpstiden for karbon. Og det er jo det vi vil. Mens på våre breddegrader er omløpstiden for karbon så langsom at et mellomlager på noen tiår i en trestamme faktisk ikke er et særlig bra lager.

– Dette handler om landbrukspolitikk

– Så konklusjonen er at vi bør tilbake til gamle driftsformer på lyngheiene. Men det er vel en grunn til at den formen for landskapsdrift er på vei til å dø ut?

– Det handler først og fremst om landbrukspolitikk, og politikk kan man endre. Grunnen til at vi i Norge i dag satser på høyintensivt landbruk heller enn masse mindre bruk handler om matsystemet og matpolitikken vår. Vi har fått flere beitedyr i Norge enn vi hadde før, og det er i forsvinnende liten grad er stølsdrift – altså at dyrene flytter rundt. I stedet er de mer stasjonære, de beiter mer konsentrert – flere dyr per dekar der det beites. I tillegg produserer moderne sauer 2-3-4 lam hvert år, som tas ut om høsten. Det er store, tunge dyr som produserer mye kjøtt og som vokser fort. Som presser ned prisene, og fører til økt forbruk.

– Hva kan vi gjøre annerledes?

– Vi kan legge om husdyrrasene våre, spise de beitedyra som spiser det norske landskapet og motvirker gjengroing. Ikke de intenstivt drevne som spiser av irrgrønne monokulturer med grovfor som krever kunstgjødsel. Vi kunne hatt mindre raser, som produserer færre lam, men blir eldre, drive mindre intensivt ved at de går mer ute og beiter, mens det er færre dyr enn vi har i dag. Med på kjøpet får vi også et høyere mangfold av planter som er tilpasset kulturlandskapet, og insektene som lever på disse.

I tillegg er mange av de gamle husdyrrasene mer tilpasset natur og driftsmåter som er bedre egnet langs kysten. De detter ikke over og blir liggende eller drukner i myr eller blir spist oppav mark. De samler seg i flokk når de møter rovdyr, heller enn å springe hodeløst rundt.

– Men det er fortsatt drøvtyggere? Som raper metangass?

– Du har litt feil skala på brillene hvis du er fryktelig kritisk til metan fra beitedyr. Det er litt samme effekten som bråtebrenning har på biomassen over bakken: Det å ha beite over bakken stimulerer til langsiktig karbonlagring. Ja, metan er en mer potent drivhusgass enn CO₂, men det tilfører ikke ny karbon til systemet, og vi er fremdeles innenfor det korte karbonkretsløpet. Og til syvende og sist handler dette også om å produsere mat lokalt, heller enn å importere kjøtt fra andre verdensdeler. Med alt det innebærer.

Gjengrodd lynghei tåler klimaendringer dårligere

– Men nå er vi inne i en fase hvor vi ser konsekvenser av et klima i endring. Hva vil skje med kystlyngheien da?

– Det vi kan si sikkert, er at den lyngheien som er gått ut av hevd og gror igjen, tåler klimaendringer dårligere. Det kommer lettere insektangrep, den får lettere tørkeskader, planter dør spesielt i frosttørke, og som nevnt over øker brannfaren. Dette tar ned matforsyningsevnen i landskapet, reduserer biomangfoldet, og når vi får enda mer død biomasse i krattet får vi enda en brannfaktor.

Du kan plage godt skjøtta lynghei ganske mye uten å ta knekken på den. Grunnen er sannsynligvis alle de små forstyrrelsene, beiting og brenning, lager mange små nisjer så mange arter får tilhold. Får én art redusert evne til å klare seg, dukker det alltid opp en annen som fyller tomrommet, inkludert de oppgavene som naturen gjør for oss gjennom økosystemtjenester. Når det blir mer homogent, som er noe av det gjengroing fører til, mister du den landskapsfunksjonen. Det blir mer sårbart når en stor del av individene er sårbare for akkurat den samme miljøpåvirkningen, enten det er insektangrep, tørke eller forurensing.

– Så … hvem skal gjøre jobben med å skjøtte lyngheiene?

– Der er vi inne på landbrukspolitikken igjen. For selv om det alltid gjenstår mye forskning på detaljene, er det ikke kunnskap som holder oss igjen i det store bildet. Det handler mer om å kommunisere det ut, få det ut i arealplanene i kommunene, og innarbeide skjøtsel av landskapet og brannrisiko i landbrukspolitikken.

Vi vrir jo på knappene gjennom tilskuddsordninger, som sier noe om hvordan vi vil produsere mat. Og der ser vi kanskje litt for snevert på lønnsomhet, eller vi tar ikke risikoavveininger på et tilstrekkelig overordnet nivå. Kanskje, hvis vi hadde tatt et skritt tilbake og sett på skjøtsel av landskapet, brannrisiko, klimatilpasning, naturmangfold og matproduksjon under ett, ville vi sett at det var samfunnsøkonomisk lønnsomt å ta bedre vare på kystlyngheiene.

Grønn omstilling kan gi Forsvaret fordeler i en krise