Vi bygger ned for mye natur, og det må det gjøres noe med. Et av forslagene som er lansert, er en avgift på naturødeleggelser – en såkalt naturavgift. Flere offentlige utvalg har tatt dette opp, for eksempel Skatteutvalget, Grønn skattekommisjon, Klimautvalget 2050. Også Naturrisikoutvalget tar en slik avgift opp som et mulig virkemiddel.

Vi snakker med:

Kristine M. Grimsrud er forsker ved SSB. Hun satt også i Naturrisikoutvalget.

De nevnte utvalgene trekker imidlertid til dels helt ulike konklusjoner om hvor nyttig et slikt virkemiddel er. Også blant miljøorganisasjoner er det uenighet: Naturvernforbundet har kalt naturavgift «en urealistisk løsning», mens WWF går inn for en slik løsning.

Men hvordan kan en slik avgift fungere, og hva er tankegangen bak den? Vi spør SSB-forsker Kristine Grimsrud.

<2°C: – Først: Du har sagt at vi snakker med to språk om naturen. Hva mener du med det?

Kristine Grimsrud: – Det som er så paradoksalt, er at naturen er selve livsgrunnlaget vårt, likevel ser vi store tap av natur og forringelse av natur hvert år. Vi sier natur har uendelig stor verdi, at vi ikke kan sette en pris på det. Likevel ser vi hele tiden arealendringer som viser oss at naturen i praksis er mindre verdt enn mye annet for oss. Det er det jeg mener med to ulike språk: Det ene er utbyggernes, der man måler verdier i kroner og øre, det andre er de som er opptatt av vern, som snakker om naturen som noe som ikke kan verdsettes.

– Vanskelig å være prinsippfast

– Hvorfor blir det sånn?

– Det kan ha med det å gjøre at vi snakker om to litt ulike ting, eller to ulike dimensjoner av areal. Det ene er areal som en foranderlig plass til å bygge ting på, det som kalles provision of space på engelsk, eller rett og slett plass. Det andre er at vi tenker mer på arealer som tilholdssted for vår felles natur.

– Økonomi mot økologi, på en måte?

– Eller, som jeg har hørt det sagt, og som jeg medgir er veldig satt på spissen: For økologer betyr ingen pengeverdi uendelig verdi. Mens for økonomer framstår ingen pengeverdi som null verdi. Problemet er dersom du ønsker å bygge ut et sted, og du bare ser på pengeverdiene. Da blir det ofte mest lønnsomt å bygge ned natur dersom det ikke har noen kostnad utover sprengning og graving.

• Les ekspertintervju: Hvem skal bestemme over naturen?

Så er det ikke sånn at ingen setter en pengeverdi på noe natur heller. For skogbrukere er skog «penger på bok». Men areal har gjerne høyest pengeverdi som plass – provision of space. Dersom du har en tomt du kan selge til utbygging, så du får penger til deg selv og kanskje familien din – det er sterke drivkrefter. Selv om du kan være glad i natur og ser på det som noe uendelig verdifullt.

Når Hvermannsen blir stilt overfor slike valg, er det vanskelig å være prinsippfast. Selv om det å bygge ned natur får konsekvenser for andre, eller for en selv.

Klimagassavgiftene

– Sånn er det jo litt med klimagassutslipp også? Det er lettere å syte på andre for deres utslipp, og finne unnskyldninger for egne.

– Men forskjellen er at når du slipper ut CO₂, er det som regel knyttet en eller annen avgift til det. Du kompenserer samfunnet, i alle fall til en viss grad, for skaden du påfører.

Hadde vi hatt en avgift for å bygge ned natur, og den var stor nok, kunne det endret insentivene. Avgiften kunne settes på et slikt nivå at det ville det være mer lønnsomt å bygge nytt på grå arealer, og mindre lønnsomt å bygge ned natur.

Hovedargumentet for en slik avgift er at det i dag jo er billigere å bygge på grønne arealer. Aller billigst på jordbruksareal – fordi det allerede er planert ut, og du trenger ikke sprenge fjell eller hogge trær. Mens det dyreste du kan bygge på, er en gammel industritomt. Der kan det være bygg som må rives, det kan være grunnforurensning og gammelt avfall som må håndteres, og så videre. Det påløper plutselig mye kostnader. Og da gjør du som utbygger det som er mest lønnsomt.

Aksept

– Burde ikke kommunene da være flinkere til å si nei?

– Det er en annen ting: Det er utfordrende å være saksbehandler når det er veldig lønnsomt å bygge ned natur. Saksbehandlere kan bli utsatt for et kraftig press, ikke bare fra entreprenører, men også ofte fra politikere. De kan bli presset til å gjøre vedtak de er ukomfortable med.

– Men hvordan kan du få aksept for en slik avgift?

– Jeg tror første skritt er å etablere en felles forståelse for hva som foregår av nedbygging, og der er vi i alle fall på vei nå. Folk er opplyst om hva som skjer, blant annet gjennom alle sakene NRK har hatt i «Norge i rødt, hvitt og grått»-serien og «Oppsynsmannen».

Det mange er enige om, er at transparens er viktig for å øke aksept for avgifter, og spesielt at det er sammenheng mellom avgiften og tiltak for å utbedre situasjonen. For eksempel kunne inntektene fra en naturavgift gått inn i et naturfond som kunne finansiere naturrestaurering. Eller det kunne kompensere grunneiere som ikke får bygge ut av naturhensyn. På den måten kan en sånn avgift bidra til grunneiere får en gulrot også, ikke bare pisk.

Et eksempel fra USA

– Hvordan?

– Det som for eksempel gjøres i USA, er å kjøpe utbyggingsrettigheter. Du tegner en kontrakt med grunneier, som får en engangssum, mot at de forplikter seg til å la naturen stå. I USA gjør organisasjonen The Nature Conservancy en del slike avtaler, og de følger selv opp med grunneierne. Men slikt kan også gjøres av staten, eller av uavhengige stiftelser.

– Du nevnte CO₂-avgifter i sted. Som er et enkelt konsept: Hvert CO₂-molekyl som slippes ut, bidrar til x grader oppvarming, og koster y kroner. Med natur blir det mer komplisert. Det er jo noe Klimautvalget 2050 sier også: En ting er de sidene av natur som vi kan måle, men hva med økosystemtjenester, som vi ikke en gang har full kunnskap om?

– Nei, det er riktig at vi har veldig fokus på det vi kan måle. Det er klart det er utfordrende, men det er fullt mulig å sette en sjablongmessig avgift som kunne avhenge av naturtype. En enda enklere naturavgift kunne reflektere klimaeffekten av å nedbygge naturarealet. Men det er klart at dersom man ser for seg at en avgift skal reflektere marginalkostnaden av inngrepet på enhver lokalitet, da blir det raskt veldig komplisert.

Tap av natur har ikke bare negativ effekt på naturmangfoldet. Folk er glad i å gå ut i naturen, vi liker å ha trær i byen, eller parker, det er jo helsebringende. Og god helse er sånt som det ikke er vanlig å måle den økonomiske verdien av. Eller dannelsesverdien barn får av å gå tur i skogen.

Blir dette rettferdig, da?

– Hvor rettferdig er det når de som allerede har bygget ned natur, ikke rammes av en slik avgift, mens for de som får tilsvarende behov senere, blir det dyrere og vanskeligere?

– Sånn er det når vi innfører avgifter vi ikke har hatt før. Samtidig er det jo urettferdig sånn det er nå. Se bare på vår hyttestudie i Samfunnsøkonomen – om hvor pengene i hytteutbygging egentlig går: Uten en naturavgift, går store deler av inntektene fra nedbygging av natur til noen få grunneiere. Mens mange i samfunnet rundt opplever at de taper naturområder. Det er en fordelingsvirkning det også. Man må kanskje diskutere en løsning hvor det går an å justere på ting med tanke på rettferdighet og aksept for avgiften. Ofte kan det være mer aksept for avgifter som fases gradvis inn.

Og så må vi ikke glemme at vi har hatt avgifter på alkohol, røyk og sukker. Hvorfor? Jo, fordi det er noe vi ønsker oss mindre av. Disse avgiftene er begrunnet ut fra et ønske om å dempe etterspørselen. Det er ikke nødvendigvis sånn at størrelsen på avgiften henger direkte sammen med samfunnskostnaden. For eksempel, alkoholavgiften per enhet matcher ikke akkurat den samfunnsøkonomiske skaden per enhet alkohol konsumert.

Det er mulig å tenke slik om en naturavgift også. For i alle fall å gjøre det dyrere å bygge ned natur enn grått areal. Vi kan sette avgiften på det nivået som kreves for å gjøre grå arealer mest attraktive for utbygging. Eller for å dempe nedbyggingen av natur så mye at vi kan nå det målet for natur vi som samfunn har bestemt oss for. For eksempel gjennom naturmangfoldloven og gjennom naturavtalen som Norge har signert.

Idealet: Sirkulært prinsipp for arealer

– Samtidig handler ikke dette bare om private utbyggere som presser. I en av Miljødirektoratets rapporter leser vi at staten også kan øve press på kommunene for å få bygge ned natur?

– Staten er en stor aktør når det kommer til arealbruk, og det er ikke nødvendigvis slik at kommunene ønsker alt det staten bestemmer at skal bygges ut. Og så er det eksempler på dårlige prosesser, noe som har blitt påpekt for Lågendeltaet og da vindkraftutbygging gikk over til å bare skulle forvaltes sentralt under energiloven. Det har de gått bort fra nå, men det var ikke noen gode prosesser. Og det er klart – det er mange forvaltningsnivåer og etater som må samhandle.

– Helt til slutt: Hva er idealløsningen på arealproblemet?

– At vi hadde hatt arealnøytralitet og et slags sirkulært prinsipp for arealer, slik vi nå må innføre for alle andre ressurser.

– At nå har vi bygget nok, og så får vi gjenbruke det vi har tatt av naturen? Det vi ikke restaurerer?

– Ja, og da må vi nok bli mer effektive. Bygge mer i høyden, bruke mindre plass. Og det er mulig. En SSB-rapport viser at jo mindre sentrale og dermed billigere arealene blir, dess mindre effektiv arealbruk blir det på dem. Det er jo litt sånn at vi gjerne sløser med det vi får billig.

– Det må bli lønnsomt å spille på lag med naturen

– Er det andre måter vi kan løse dette på?

– Kvotemarkeder for utbyggingsarealer for hytter har også vært nevnt. Vi kunne for eksempel hatt en hyttekvote per år, hvor utbyggere måtte kjøpe et begrenset antall tomter for å bygge ut. Og så kunne vi stramme inn etter hvert, og til slutt ha en endelig grense. Litt som med klimakvoter.

Til slutt må jeg få understreke at vi godt kan snakke om økonomiske virkemidler. Men aller først må vi avgrense hvor vi skal ha lov til og hvor vi ikke skal ha lov til å drive med nedbygging. Og så kan aldri en naturavgift være virkemiddelet alene. Man skal ikke bare kunne kjøpe seg avlat. Du må ha tillatelse til å bygge i tillegg, og noen typer inngrep må kreve konsesjon. En naturavgift må handle om å gjøre det mindre lønnsomt å bygge ned natur. Og mer lønnsomt å spille på lag med naturen.