Den sjeldne orkidéen rød skogfrue som stanset en utbygging i Bamble. Den vridde køllesoppen som skapte problemer for et prosjekt i Trondheim. Og selv om det er over 12 år siden, husker mange soppen fettkjuke som skapte trøbbel for veiutbygging på Romerike.

Vi snakker med

Katja Malmborg er postdoktor ved Institutt for biovitenskap, Universitetet i Bergen.

Truede arter med mer eller mindre festlige navn har gitt opphav til mange nyhetssaker som gjerne handler om at hensyn til naturen kommer i veien for viktige infrastrukturprosjekter, boligbygging eller næringsparker. Felles for dem alle: At hensynet til naturen ser ut til å komme inn som en nødbrems i siste liten. Noe som kan stanse gryteklare prosjekter der det allerede er investert mye.

Samtidig har naturkrisen og klimakrisen utviklet seg, og det samme har bevisstheten om hvordan vi bør forvalte naturen vår. Kan vi finne bedre måter å håndtere landskapene våre på, fra grunnen av? Ja, mener Katja Malmborg, som har forsket på bærekraft og arealutvikling i både Norge og Sverige.

Kostbar ettertanke

<2°C: – Er det litt slik at bærekraft ofte kommer inn i landskapsforvaltningen mest som en ettertanke? Hadde det vært bedre å få inn økologien tidligere i prosessen?

Katja Malmborg: – Ja, jeg tror det. I dag har man ofte allerede bestemt hva og hvor man skal bygge. Og så kommer en økolog inn i bildet og sier «nja, men her finnes en verdifull art». Da kompenserer man ved å gjøre tiltak et annet sted, når man i stedet burde ha økologiske hensyn som utgangspunkt i planprosessen. Hva vil vi verne om, hva trenger vi, og hvordan kan vi finne et kompromiss?

Hvis vi ikke gjør det, får det konsekvenser. Det har vi spesielt sett når det gjelder vindkraft. Der har man ikke tatt tilstrekkelig hensyn til naturen på et tidlig stadium.

Hvor man bygger og hvordan man bygger handler ikke bare om hvor det blåser mest og er mest lønnsomt, men også om å ta hensyn til naturverdier. Manglende hensyn til dette gjør folk sinte. Vi trenger mer energi, men vi vil også ha urørte fjell. Derfor må vi finne en balanse, og det må skje tidlig i prosessen, når mulighetene er åpne, og ikke når selskapet allerede har lagt ned masse penger i planprosessen.

Dette krever tiltak på nasjonalt nivå, og det kan hende det må lovfestes. Det ville utgjort en enorm forskjell. Men det betyr også at det blir et mye større tannhjul å få i gang. Samtidig krever det lobbing på alle nivåer: nasjonal lovgivning som spesifiserer hvor tidlig økologiske hensyn skal inn i planprosessen, og at kommuner setter av penger til sektoroverskridende samarbeid.

En kjapp avklaring: «Økosystemtjenester»

– Vi skal komme tilbake til hvorfor det er viktig med «sektoroverskridende» samarbeid. Men først: Før handlet vern om natur gjerne om å ta vare på sårbare arter eller landskapstyper. Det gjør det ofte fortsatt, men vi hører også ofte om «økosystemtjenester». Hva menes egentlig med det?

– Vi kaller det også naturgoder – det virker bedre på nynorsk. Veldig forenklet kan vi si at dette handler om de godene, tjenestene og nytten vi i samfunnet, eller vi mennesker, får ut fra velfungerende økosystemer. Når et system fungerer bra, med sirkulasjon av vann, næringsstoffer, biomangfold og så videre, bidrar økosystemet med mange ulike ting som vi drar nytte av: Samfunnsutvikling, velstand og helse.

Begrepet økosystemtjenester er i seg selv ikke nytt; det handler om økologi, geokjemi og annen kunnskap som har eksistert lenge. Poenget med begrepet er at det fungerer som et kommunikasjonsverktøy som viser at økosystemet gjør alt dette. Fra å gi rent vann til at folk føler seg bedre når de har gått på tur. Hele spekteret er slike ting som bærekraftige økosystemer bidrar med.

Utfordringen med forskningen er at vi ofte har delt oss inn i smale nisjer, som geologi, biologi og kjemi, som ikke alltid snakker med hverandre. Når vi skal kommunisere dette til ikke-forskere, blir det enda mer forvirrende. Begrepet naturgoder er en forenkling som noen forskere kan synes er problematisk, fordi det pakker inn komplekse prosesser. Men jeg synes at det er nyttig fordi det viser alt som foregår, og hvilken høy verdi det har. Tidligere har vi sett på ett problem om gangen, for eksempel om vi skal bygge avløp eller bevare våtmark. Det kan være billigere å bygge avløp, men da glemmer vi at våtmarken bidrar med masse som ikke tas med i akkurat det regnestykket.

– Og da er det fordi kommunesektoren er sektorvis organisert også, og kanskje hver sektor snakker først og fremst med «sine egne» forskningsmiljøer?

– Ja, det stemmer. Det finnes masse teoretiske, konseptuelle og ideologiske argumenter som kan kritisere begrepet økosystemtjenester. Men i mitt arbeid med kommuner i Sverige og Norge, har jeg funnet det nyttig. Særlig i prosjekter som fokuserer på sektorovergripende samarbeid.

Da inviterer vi folk fra skogssektoren, landbruket, naturvern og andre sektorer for å skape samarbeid. Jeg har brukt begrepet
«økosystemtjenester» og økosystemrammeverket for å skape en sammenkobling mellom de ulike prosessene og vise hvor viktige de er for samfunnet og mennesker.

Behagelige sektorbokser

– Når du snakker med de som jobber i kommunene, opplever du at det er noen konsepter eller begreper som er spesielt vanskelige å kommunisere? Eller som gir de som skjønner det, en ordentlig aha-opplevelse?

– I Norden tas mange beslutninger på kommunenivå, og kommunene har mye makt. De er ofte sektorvis organisert, men sektorene prater ikke nødvendigvis så mye med hverandre. Samtidig har de mye frihet til å gjøre det.

Jeg har ikke like lang erfaring i Norge som i Sverige, men jeg ser at i de kommunene som er mest innovative i bærekraftspørsmål, jobber det noen individer som tenker utenfor boksen, utenfor den sektorvise inndelingen. De klarer gjerne å formidle dette til andre i kommunen. Det handler ikke bare om å ha gode argumenter – ofte er det karismatiske personer som lykkes i dette. Det vanskelige er ikke å forklare for eksempel økosystemrammeverket og de kulturelle verdiene, men å få folk til å ta beslutninger basert på denne kunnskapen og erkjennelsen.

Utfordringen ligger ofte ikke i mangel på kunnskap, men i hvordan vi organiserer oss når vi tar beslutninger. Slik mange kommuner jobber i dag, krever det mye individuelt initiativ for å få til sektorovergripende samarbeid. Det er lettere å fortsette å operere innenfor sine egne «bokser». Om jeg skulle være ordfører for en dag, ville jeg sørget for et budsjett for sektoroverskridende samarbeid. Hvis noen i kommunen kommer på en god idé som involverer naturvern, skole og helsesektoren, skal det være penger tilgjengelig for å realisere dette.

– Har det også noe med størrelsen på kommunene å gjøre?

– Jeg kan ikke nok om norske kommuner, men i Sverige har vi eksempler på både små og store kommuner som gjør mye bra. En veldig liten kommune sør i Skåne har for eksempel en superflink kommuneøkolog som har lyktes med å få til mye innen restaurering og naturvern. Der har de fått til mange spennende prosjekter. Samtidig har Stockholms kommune, som er stor, også gjort mange gode ting, men det er fordi de har råd til å ha et eget kontor for bærekraft. Så begge deler er mulig.

Jeg har også jobbet i en ganske stor kommune med lite folk og mye skog, der «naturvernpersonen» hadde utdanning som energiingeniør. Hun skulle både fikse grønn omstilling og naturvern, og brydde seg mest om energi. Så det er både og – du kan ha en liten kommune der rett person på rett plass kan få til mye.

Personavhengig og sårbart

– Men det blir vel en sårbarhet hvis det er så personavhengig? Hvordan kan vi rigge oss til så vi unngår den? Uten å tre masse nasjonale krav ned over hodene på kommunene så selvstyret forvitrer og det bare blir enda en papirmølle noen må mate?

– Dette er favorittnøtten min, som jeg vil grave meg dypere inn i i min fremtidige forskning. Men det er en hard nøtt å knekke.

Som forsker har jeg to poeng her. Det første er at jeg tror forskningen har en viktig rolle i å utvikle metoder for å få frem mangfoldet av verdier som økosystemene gir. For eksempel kan ulike typer indikatorer for økosystemtjenester hjelpe i argumentasjonen. Når man for eksempel skal bygge en vei, kan konsekvensutredninger stille bredere krav. Det handler ikke da nødvendigvis om å hindre utbygging, men om hvor traseen går. Noe som kan ha store konsekvenser for vannkvalitet, rekreasjonshensyn og så videre. I dag tas det ikke tilstrekkelig hensyn til mange slike faktorer. Det å ha lett tilgjengelige data og rutiner for å ta hensyn til disse dataene. Det å ha klart for seg hvilke verdier som ligger i et intakt velfungerende landskap, er viktig.

Det andre poenget er at jeg tror på å inspirere hverandre og bygge nettverk. Det er det jeg gjør i min forskning – jeg inviterer til workshops der engasjerte folk får treffe hverandre. Ja, du kan ha et individ som er superlidenskapelig og klarer alt, men de fleste trenger motivasjon og idéutveksling. Å bygge slike nettverk er viktig. Slik at de som kanskje ruger på en idé, men ikke tør sette den i gang, kan treffe folk i andre kommuner og få støtte og argumenter for å realisere den.

Jeg jobber også med biosfæreområder, som Nordhordland biosfæreområde, som er en del av UNESCO-nettverket. Dette handler spesifikt om å teste ut ting og snakke med hverandre, både med andre biosfæreområder og med andre land, som Sverige, Tyskland og Canada. Der kan både forskere og folk som jobber praktisk med naturvern og bærekraft treffe hverandre og få inspirasjon. Det handler om å skape læring på tvers av steder og organisasjoner.

– Absurd å bevare en skogklatt uten tanke på fuglene som trenger den

– Tilbake til det med sektorvis organisering og at man bare tar ett og ett hensyn av gangen: Et nytt, klassisk eksempel på hvordan håndtering av naturhensyn går skeis, er når man finner en gruppe hule eiker der det finnes rødlistete arter, i et landskap som skal ødelegges til fordel for en næringspark. Og så løser utbygger det ved å lage en liten øy midt i næringsparken til de hule eikene. Sånn, problem løst! Og så kan de hake av for at de har tatt vare på naturen. Og så dør økosystemet langsomt. Men de har jo fin utsikt til hule eiker i noen år fra kontorplassene sine, da. Hvorfor blir det slik, og hvordan kan vi snu om på den tankegangen?

– Rødlistete arter er en enkel indikator, men det er en forenkling som ikke alltid er tilstrekkelig. Vi mennesker liker målbare ting, men det er viktig å se på landskapet som en helhet. I stedet for bare å fokusere på rødlistede arter, må vi tenke på mangfold, habitat, at vi har sammenhengende natur, og hvor store naturområder må være for at ulike typer økosystemprosesser skal fungere. Det er absurd å bevare en liten klatt med skog uten å tenke på fuglene som trenger den, eller insektene som bor der.

Vi er intelligente, men vi liker å forenkle fordi det gjør ting lettere å styre og kontrollere. Vi kan ikke vite alt, men vi må ta hensyn til mer enn vi gjør i dag. Blant annet må vi lære oss å ta hensyn til flere lag med informasjon. I mitt fag snakker vi om «adaptive management»– at man tar en beslutning, tester om det fungerer og overvåker resultatene. Hvis det ikke går som planlagt, endrer vi strategi. Vi må skape et system der det er lov å gjøre feil, slik at vi kan justere kursen og gjøre ting bedre.