• Støre burde sagt at vi ikke har alle svarene ennå, men at anbefalingene til Klimautvalget 2050 er interessante og dette må vi ha en åpen diskusjon om.
• Norge har vært opptatt av å hevde at vi redder verden fordi vår gass kan erstatte kull.
• Gassproduksjon har betydelige utfordringer med hensyn til metanutslipp flere steder i verdikjeden.
• Equinor er per i dag ikke omstilt og har ikke blitt et bredt energiselskap.
• Det reklamebyrået som har funnet opp formuleringen «utvikle, ikke avvikle», er antagelig det samme som fant opp at «nå er det vanlige folks tur».
• Norge kan ta initiativ til en global nedtrappingsplan, der målet er at oljeproduserende land blir enige om hvordan vi gradvis reduserer både behovet for fossil energi og tilgangen på fossil energi.

I dette første intervjuet i serien om norsk olje- og gasspolitikk fram mot 2030 og 2050 har vi snakket med Bjørn Kjærand Haugland, administrerende direktør i Skift – Næringslivets klimaledere. Haugland kom til Skift i 2019 fra stillingen som konserndirektør for bærekraft i DNV. Siden da har han bygget opp Skift til en organisasjon med 63 medlemmer, som Storebrand, Tine, Statkraft, Schibsted, Sintef og DNB.

Nå oppfordrer han folk i Høyre og Ap til å bruke Klimautvalget 2050 til å diskutere olje- og gasspolitikk i lys av klimautfordringen og behovet for omstilling av norsk næringsliv.  

– Klimautvalget 2050 foreslår at det utarbeides en strategi for sluttfasen av norsk petroleumsvirksomhet, og at denne legges frem for Stortinget så raskt som mulig. Inntil strategien er ferdig mener utvalget at det bør innføres midlertidig stans i tillatelser til ny leting og utvinning. Hva mener du om dette forslaget – er dette noe som burde vært spiselig for norske politikere?

– Etter mitt skjønn helt åpenbart. Derfor er reaksjonene til regjeringen så spesiell – både Jonas Gahr Støres raske avvisning ved å føyse Klimautvalgets anbefalinger til side, men også Terje Aaslands kontante beskjed om at COP28-teksten ikke vil få noe å bety for norsk olje- og gasspolitikk. Uten sammenligning for øvrig kan Støres og Aaslands respons minne om responsen til Komiske Ali – informasjonsministeren som under Irak-krigen stadig og hardnakket påsto at Irak knuste USA selv om vi alle kunne se på TV at bombene falt bak ham. Her er alt som før! Ingen grunn til panikk!

– Klimautvalget 2050 er jo et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg bestående av en bred gruppe fagfolk som har jobbet hardt gjennom to år og med grundig input fra mange ulike miljøer. Utvalget har svart på regjeringens oppdrag og kommet fram til veloverveide anbefalinger. Støres reaksjon som leder burde vært å si at vi har ikke alle svarene ennå, men anbefalingene til Klimautvalget 2050 er interessante og dette må vi nå ha en bred og åpen diskusjon om. På den måten kunne regjeringen anerkjent arbeidet som er gjort, og sagt at dette ønsker vi å forstå bedre. Det ville være klok og god ledelse. I stedet avvises Klimautvalgets anbefalinger før de er vurdert. Og hva slags ledelse er det å påstå at utfallet av COP28 ikke skal få konsekvenser for oljestaten Norge?

– Klimautvalget 2050 var jo en gave til Jonas Gahr Støre som han kunne grepet begjærlig og brukt som en mulighet til å invitere til politisk diskusjon slik at partiet kunne kverne seg fram til ny politikk. I stedet blir det nokså taust. Hvem ønsker å ta den debatten når ledelsen har avlyst den?

– Men denne mangelen på klimaledelse gir et mulighetsrom til opposisjonen. Den kan gå inn i dette med litt andre øyne og uten at man trenger å bytte standpunkt over natten. Det holder å uttrykke at «dette må vi vurdere nøye, dette ønsker vi å forstå før vi konkluderer», sier Haugland.

– Opplever du at Høyre har vært mer forsiktig enn partiene i regjeringen med å avvise Klimautvalgets anbefalinger for norsk, framtidig petroleumspolitikk?

– Nei, egentlig ikke. Dette får tydelig fram den tverrpolitiske enigheten som er mellom de store styringspartiene.

– Jeg håper noen i styringspartiene Høyre og Ap, med bakgrunn i Klimautvalgets anbefalinger, nå ser muligheten til å posisjonere seg som et parti som nå kan diskutere olje- og gasspolitikk i lys av klimautfordringen, økonomisk risiko og omstilling av norsk næringsliv.

– Alternativet vil være at vi må gi opp målene i Parisavtalen og at kommende generasjoner blir «generasjon reparasjon» som må ta kostnadene knyttet til svært dramatiske klimaendringer, sier Haugland.

Svakt fundert argument om gass og forsyningssikkerhet

– I en kommentar til Klimautvalgets forslag om å lage en strategi for avvikling av petroleumssektoren, sa Høyres stortingsrepresentant Nikolai Astrup at dette «vil gi oss utfordringer når det gjelder energiforsyningssikkerhet» og at Russlands angrep på Ukraina har vist hvor viktig norsk gass er for europeisk forsyningssikkerhet. Hvordan vurderer du dette argumentet for videre leting etter ny olje og gass?

– Dette er et argument som olje- og gassektoren har grepet begjærlig. Og når en skal diskutere hvor relevant det er, må vi se på dette både kortsiktig og langsiktig. For det langsiktige, som er det mest relevante her, vet vi jo at vår største kunde EU er tydelig på at energiforsyningen i alle medlemslandene skal dekarboniseres.

– Et viktig langsiktig poeng er det som sjefen i Det internasjonale energibyrået, Fatih Birol, kom med da han var i Norge høsten 2023. Det handler om at energisikkerheten er bedre i en verden som i framtiden forsynes av fornybar energi enn i en verden som er avhengig av fossil energi. Dette har også Ukraina-krigen vist. Norge har vært en viktig, pålitelig energileverandør i denne fasen vi har vært inne i nå og vil være det i overgangsfasen til et dekarbonisert samfunn også. Men å bruke argumentet om at vi fortsatt må investere i leting etter nye felt som binder oss til en fossil infrastruktur – og med Russlands krig mot Ukraina som argument – det blir altfor svakt fundert i et Europa som ønsker å bli fornybart og energiuavhengig.

– Husk at Europa per i dag må bruke enorme summer på å importere olje og gass – og de siste årene ekstra store summer fordi krigen har gjort energien så dyr at Norge kan håve inn stor superprofitt på dyr fossil energi. Europeiske land har altså viktige incentiver til å bli mindre avhengig av å importere energi, også et rent økonomisk incentiv. Dette er underkommuniserte fakta.

– Når europeiske land legger til rette for egen fornybar energiproduksjon, betyr det også at de legger til rette for å etablere nye arbeidsplasser og ny industri og legge grunnlag for nye eksportmuligheter – samtidig som man sender mindre penger ut av landet. Derfor er den store planen EU Green Deal viktig, den er knyttet veldig sterkt til en omstillingsplan. Det å få frem mulighetene et bredt næringsliv har for å styrke konkurransekraft i en fremtid med massive utslippskutt, er avgjørende for å få fart på omstillingen i Norge også, sier Haugland.

Klimavennlig norsk fossil energi?

– Norsk gass blir ofte trukket fram som en klimaløsning fordi den kan erstatte kull. Er du enig i en slik vurdering?

– Nei, dette er jeg ikke enig i, av mange grunner. I et 2050-perspektiv skal verden dekarboniseres. Fortsetter vi med å investere i ny gassinfrastruktur i Norge og investerer nye ressurser inn i leting og utbygging av prosjekter som kanskje kan stå klart først om 10-15 år, vil dette binde opp kompetanse, folk og kapital. Vi risikerer at vi egentlig investerer i en verden som ikke når klimamålene.

– Det andre er at også gassproduksjon har betydelige utfordringer med hensyn til metanutslipp flere steder i sin verdikjede, både når det gjelder produksjon og distribusjon. EU har nylig samlet seg om en ny lov for utslippsgrenser på metan fra olje- og gassimport. Det er med andre ord betydelig usikkerhet med hensyn til gass som «klimaløsning», sier Haugland.

– Tidligere i desember 2023 ble LO-forbundet IE & FLT etablert. Forbundsleder Frode Alfheim var straks ute i Dagbladet og krevde at «Norge må være det siste landet i verden som skrur igjen oljekrana» og hevdet at «Nordsjøolja er produsert med verdens laveste karbonavtrykk». På motsatt side skrev BI-professor Olav Bergo i en artikkel i DN i mai 2023 at argumentet om at olje produseres «grønnere» i Norge enn andre steder er falsk, villedende informasjon. Er du enig eller uenig med professoren?

– Det Norge har fått til i Nordsjøen, er et eventyr, vi utvinner olje og gass langt til havs og på dypt vann. Men når det kommer til regnestykkene om selve utslippene, vet vi at selve produksjonen av oljen og gassen betyr lite i forhold til de totale utslippene som oppstår når den fossile energien brennes. Skal vi få pålitelige regnestykker, må vi se hele bildet, og jeg er ikke sikker på at det gir så mye lavere utslipp å holde på med store installasjoner langt til havs framfor å hente opp ressurser som er mye lettere tilgjengelige mange andre steder i verden, sier Haugland.

– Det å bygge infrastruktur langt til havs og produsere fossil energi på dypt vann og med lang vei til markedet, er i utgangspunktet en ressurskrevende operasjon. Vi har ikke sett fullstendige regnestykker på alle sider av denne verdikjeden. Sannheten finnes i helheten her.

– Det er i det hele tatt viktig at vi for alle former for prosjekter får fullstendige regnestykker for utslipp og bruk av ressurser fra vugge til grav. Dette gjelder selvsagt også havvind, som krever mye stål og betong.

Bygge nye næringer på skuldrene av den fossile?

– Vi skal bygge ny industri på skuldrene til den eksisterende, sa Ap-leder Jonas Gahr Støre om klimautfordringene, allerede i 2019. Siden har det vært et ganske vanlig utsagn blant politikere i flere partier at grønne næringer skal stå på skuldrene til olje- og gassindustrien. Er dette et gyldig resonnement?

– La meg bruke de store oljeselskapene som et eksempel for å vurdere denne problemstillingen. Selskapene har lang erfaring og mye kompetanse med å drive frem store og komplekse prosjekter. Spørsmålet er hvor viktig denne type kompetanse er for å bygge ut fornybare løsninger med andre forretningsmodeller, kostnadsstrukturer og lønnsomhetskrav.

– Når vi diskuterer dette med å gå fra olje og gass til fornybart, er vi stort sett kun opptatt av kompetanse og erfaring. Vi trekker fram det åpenbare – nemlig at hvis en kan sveise og bygge en plattform til havs kan en også bygge en vindturbin og forankre den til havbunnen. Og det er jo sant, men resonnementet blir for enkelt.

– En viktig kompetanse som vi etter min mening kan ta med oss fra olje- og gasseventyret, er vår evne til å behandle og se mønstre i store datamengder. Selve kjernekompetansen vi har bygget hele olje- og gassindustrien på, er jo på geologi og seismikk kombinert med kompetanse på å lese og forstå mønstre i store datamengder, der har Norge virkelig utmerket seg.

– Oljeselskapet Lundin lyktes med flere nye funn fordi selskapet hadde den aller beste geologen som kunne forstå alle datapunktene og bruke regnekraften og menneskelig intelligens, ikke bare fordi vi er gode til å sveise eller fordi vi er et land med lange tradisjoner i å bruke havet.

– Likevel snakker vi for lite om mulighetene ved å ta denne kompetansen inn i andre sektorer i en økonomi som blir mer og mer datadrevet. Slik kompetanse fra olje- og gass-sektoren er et eksempel på det vi burde se på som en gullgruve i en mer datadreven økonomi der vi nå innenfor mange områder i samfunnet får mye større tilgang til data, sier Haugland.

Udemokratiske bandittstater vs. Norge?

– Daværende nestleder i Frp Ketil Solvik-Olsen, advarte i Klassekampen i 2021 om at «kutt i norsk olje og gassproduksjon vil gi mer makt til autoritære regimer». Siden sa han til E24 at «legger du ned norsk olje vil du bare flytte makt og ressurser fra demokratiske land som Norge til OPEC, Russland og andre «bandittstater». Lignende argument fremmes med jevne mellomrom, deler du bekymringen for noe slikt hvis Norge skulle avrunde oljealderen i tide til å nå klimamålene?

– Underliggende tror jeg vi må ha større respekt for, og anerkjenne, at verden er slik den er og være forsiktige med å bruke ord som bandittstater om andre land og måten de opererer på. Spesielt etter andre verdenskrig har det vi kaller «Vesten» blitt mer og mer opptatt av et vestlig perspektiv og kanskje ikke i stor nok grad anerkjent at resten av verden også utvikler seg i tråd med sin kultur og sitt verdenssyn. Verden er slik den er, og jeg kjøper derfor ikke argumentet slik det blir sagt her.

– Over dette veldig enkle bandittstat-argumentet har vi et argument om at klimaendringene og skadene som kommer som en konsekvens ifølge verdens forskere er blitt svært alvorlige. Forskerne slår også fast at dette utvilsomt skyldes utslippene fra bruken av fossile brensler og klimaendringene er den største utfordringen vi nå skal løse. Når vi er i en så alvorlig situasjon, kan det ikke være et argument at vi skal fortsette med olje og gass bare fordi stater som ikke ligner på oss, skal gjøre det, mener Haugland.

– Så vet vi av historien at USA brukte store penger og tapte mange menneskeliv på å støtte krig etter krig i Midtøsten for å sikre egne innbyggere nok energi. Men nettopp fordi energi har mye med sikkerhet å gjøre kommer landene gradvis til å bli mer og mer selvforsynt med fornybar energi. Slik sett blir de mindre avhengige av andre land, uansett hvordan de styres og hva de måtte mene om klimaet.

– La meg bruke Kina som eksempel på hva som skjer. Kina er svært opptatt av egen energisikkerhet. Der bygges det kontinuerlig mye mer fornybar energi fordi kineserne vil gjøre landet sitt mindre avhengig av importert energi. Tanken er at det gir større sikkerhet for befolkning om landet høster mer solenergi og vindenergi og for den slags skyld også bruker egne kullreserver. Ønsket om energisikkerhet spiller det fornybare opp. At land nå bygger mer fornybar energi, betyr mindre og mindre makt til det fossile, sier Haugland.

Krevende for Equinor å skulle bli en katalysator for energiomstillingen

– Staten Norge er majoritetsaksjonær i Equinor – et selskap som stadig verserer i diskusjonene også om norsk klimapolitikk og norsk petroleumspolitikk. I 2018 endret selskapet navn bort fra Statoil. «Navneskiftet er en naturlig oppfølging av den strategien vi la i fjor, der vi la grunnlaget for skifte fra et fokusert oljeselskap til et bredt energiselskap», det sa daværende konsernsjef Eldar Sætre i forbindelse med navnebyttet. Men en ny rapport fra Norsk klimastiftelse viser at bare 0,4 prosent av selskapets energiproduksjon i 2022 var fornybar energi. I hvilken grad mener du Equinor per i dag bidrar til å få fortgang i energiomstillingen og dermed øke muligheten til å nå klimamålene i 2050?

– Det er to måter å se dette på. På den ene siden har Equinor i Norge tatt store investeringer i CCS-prosjektet Northern Lights og havvind som åpenbart er viktig framtidig klimaløsning. På den andre siden sier det seg selv at Equinors investeringer i fornybar energi internasjonalt har vært veldig små i og med at man fem år etter navnebyttet bare produserer 0,4 prosent fornybar energi og 99,6 prosent fossil.

– Equinor er per i dag ikke omstilt og har ikke blitt et bredt energiselskap. Og nå er selskapet dessuten ekstrastimulert gjennom Stortingets skattepakke og også superprofitten som kommer på grunn av de høye gassprisene krigen i Ukraina har ført til. Alt dette gjør det veldig krevende for Equinor å skulle bli en driver for energiomstillingen.

Etter mitt skjønn burde en vurdere om det var mer effektivt at Equinor fikk et tydelig høstemandat i tråd med klimautvalgets anbefalinger. Høste fra de fossile investeringene som allerede er gjort og være supergod på det. Så kunne aksjonærene tatt mye større utbytter og selv bestemt hvordan dette skulle reinvesteres. Staten som majoritetsaksjonær kunne investert pengene i fornybar energi og annet som bidrar til energiomstillingen globalt, mener Haugland.

– Jo tydeligere mandat et selskap har, jo bedre blir selskapet drevet, og det er selvsagt utfordrende for et selskap å bredde seg ut fra en kjernevirksomhet det tjener mye penger på. Noen investorer vil mene at profitten skal brukes på mer av det selskapet er best på – som for Equinors del er fossil energi – enn andre prosjekter med lavere profittmargin. Equinor er børsnotert og de fleste aksjonærene har eiendeler i selskapet for å få avkastning på investeringen, ikke for å redde verden. Ledelsen i Equinor må selvsagt forholde seg til sine eiere. Å få til en rask overgang til et bredt energiselskap ser ut til å være krevende for Equinor gitt resultatet med 0.4 prosent fornybart på de siste fem år, mener Haugland.

– Hva kan og bør staten som majoritetsaksjonær gjøre overfor Equinor?

– Norske myndigheter skal overordnet lage rammebetingelser for næringsvirksomheten i Norge og bør sånn sett ikke tenke for mye bare på Equinor. Men det er fascinerende å se på hvordan olje- og gassektoren behandles i Norge sammenliknet med andre sektorer. Norske myndigheter har gitt rammer for eksempelvis bygg- og anleggsindustrien og eiendomssektoren. Men når det gjelder petroleumssektoren, har man valgt å gå veldig mye dypere ned i detaljene og også i den enkelte klimaløsningen for næringen, som for eksempel ved å jobbe politisk for elektrifisering. Politikerne kunne gjort dette mye enklere ved å kreve utslippskutt fra Equinor og oljeindustrien for øvrig, og samtidig gitt beskjed om at dette må dere fikse selv. Da tror jeg vi også ville tilrettelagt for mer innovasjon i sektoren, sier Haugland.

– Utfordringen i Norge er at olje- og gassektoren har vært veldig sentral for norsk økonomi lenge, og at sektoren i årenes løp er blitt sammenvevd med politikken.

– Har du noen eksempler på det siste?

– Equinors LNG-fabrikk på Melkøya er et godt eksempel på det jeg snakker om. Her burde norske myndigheter sagt: Disse utslippene må dere gjøre noe med og satt utslippskrav. Så burde det vært opp til aktørene å finne løsningene.

– Etter mitt skjønn kunne dekarboniseringen av Melkøya være en glimrende plattform for å skalere nye klimaløsninger gjennom anvendelse av CCS og utbygging av havvind. Dette er jo selve kjernen i grønn omstilling, at vi både kutter utslipp og samtidig få frem nye klimaløsninger og arbeidsplasser.

– En ren elektrifisering av Melkøya, som altså ligger innenfor EUs kvotesystem, bygger ned natur og drenerer fastlandsindustrien for kraft. Det kan synes som om vi nå prioriterer sårt tiltrengte kraftressurser til å gi kunstig åndedrett til en industri som gradvis skal nedtrappes fremfor å prioritere kraftressursene til omstilling av fastlandsindustrien, sier Haugland.

– I 2022 utsatte Equinor en mulig investeringsbeslutning for det kontroversielle oljefeltet Wisting nord i Barentshavet, men høsten 2023 skrev Teknisk Ukeblad at Equinor vurderer flere ulike konsepter for Wisting-feltet og at selskapet fremdeles jobber mot ny investeringsbeslutning for dette oljefeltet nord i Barentshavet i 2026. Hvordan mener du Norge som nasjon bør vurdere denne typen fossile prosjekter?

– Dette er enkelt, det er åpenbart at tiden ikke lengre er inne til å utvikle ny olje- og gassaktivitet i sårbare områder, områder med viktig dyre- og fiskeliv og som ligger langt fra land. Slike diskusjoner bør nå være passé. Jeg vet heller ikke om å det å bygge ut Wisting-feltet fremdeles er en så stor drøm for mange politikere som det en gang var. Dette er etter mitt skjønn et dødt tema, eller i det minste: noe som nå må legges dødt.

Hvordan ser omverdenen på oljestaten Norge?

– Når krigen i Ukraina en gang er over, vil klimasaken avgjøre Norges forhold til omverdenen, skrev daværende direktør ved NUPI, Ulf Sverdrup i DN i august 2023. Norge er sammen med andre oljeland stor eksportør av CO₂-utslipp. Utslippene som oppstår når oljen og gassen Norge selger, brennes, tilsvarer mer enn ti-gangeren Norges totale utslipp. Hvordan kan disse bidragene til klimakrisen være med på å forme omverdenens syn på Norge, og innebærer disse eksporterte utslippene en omdømmerisiko?

– Det er stor grunn til å diskutere dette temaet. Så langt har klimapolitikken på den ene siden og energipolitikken, finanspolitikken og også utenrikspolitikken på den andre siden levd i to forskjellige verdener. Det betyr at Norge ved å alltid være først til å gi penger til internasjonale klimafond og skogsatsinger har blitt sett på som et foregangsland innen klimapolitikken. Men Klimautvalget 2050 og COP28 viser nå at klimapolitikken er integrert i nesten all annen politikk.

– Norge har tidligere vært ivrig til å lobbe for at kull skal fases ut, men har langt ifra vært like ivrig på at også olje og gass må bort. Tvert imot har vi vært opptatte av å hevde at Norge redder verden fordi vår gass kan erstatte kull. Men disse to verdenene smelter nå sammen.

– Og i høst fikk ikke den norske regjeringen taletid da FN inviterte til klimatoppmøte i New York, det er jo forståelig siden vi som oftest snakker om penger vi skal gi bort framfor hvordan vi skal kutte utslipp og fase ut fossil energi.

– Så kan vi ha filosofiske diskusjoner om hva omdømmerisiko betyr, – ikke minst i Norge som ønsker å se bra ut, at verden skal elske oss, at verden skal se til oss og se på oss og alt vi gjør og får til. Men vi må skjønne at klima ikke lengre bare er et eget politikkfelt. Det må nå få konsekvenser slik at våre investeringer i konkurransekraft og infrastruktur er i samsvar med det som skjer rundt om i verden, sier Haugland.

Oljepolitikken vil endre seg opp mot valget i 2025 eller 2029

– De som er 20 år i dag vil være 46–47 år i 2050. Når disse i 2050 ser tilbake – hva tror du de vil si om den politikken som Norge førte på tyvetallet når det gjelder olje og klima?

– I 2045 og 2050 vil man kanskje se på «Makta» slik vi gjør i dag, men da vil det være perioden vi er inne i akkurat nå som er tema for TV-serien. Når vi ser på «Makta» nå i dag – i 2023 – ser vi en hel del karer som er på toppen i norsk politikk, men det til felles at de har liten utdannelse, som «bygget landet» gjennom del virkelig store sosiale løft som var svært viktige for den videre utviklingen av det norske samfunnet. Når dagens 20-åringer ser på «Makta» i 2045 – om de årene vi er midt inne i nå – ja, da vil de se et annerledes bilde: Politikere som er velutdannede og som sitter på mye kunnskap.

– Det gjenstår å se om «Makta» i 2045 vil fremstille Komiske Ali og ledende norske politikere side om side – politikere som klamrer seg til et utgått narrativ.

– Og så får vi se hvordan dette utspiller seg over de neste par tiårene. Det er helt klart at norsk olje- og gasspolitikk vil endre seg i et tiårsperspektiv. Så er spørsmålet: Vil politikken endre seg opp mot valget i 2025 eller valget i 2029? Når er det skiftet skjer?

– Jeg var sammen med internasjonale investorer i Genève rett før jul og de var tydelige på at selv den svake formuleringen i sluttdokumentet fra COP28 viser retning og øker risikoen i fossile investeringer. Jeg er altså overbevist om at det skjer et skifte, men at dette skiftet ikke vil følge oppskriften «utvikle og ikke avvikle».

– Det reklamebyrået som har funnet opp formuleringen «utvikle, ikke avvikle», er antagelig det samme som fant opp at «nå er det vanlige folks tur». Ingen av de to slagordene tar oss videre på en god måte. Begge tar oss i feil retning, fordi omstillingen vi skal igjennom, må være kunnskapsbasert og ingen av de to slagordene anerkjenner kunnskap og forskning.

– Når det gjelder «vanlige folks tur», deler vi befolkningen inn i grupper, det nytter ikke lengre. Alle må være med også på den store omstillingen som vi skal gjøre sammen. Og forskningen viser at vi må avvikle og ikke utvikle oljeindustrien og gjøre det utvalgsleder Martin Skancke og de andre medlemmene i Klimautvalget 2050 har kommet fram til: Tenke oss godt om – og så lage en superbra høstestrategi, sier Haugland.

– I mange tiår fremover vil vi sannsynligvis også se at de sikreste jobbene i våre dager er å være involvert i olje- og gassproduksjon på norsk sokkel. For selv om den gradvis skal trappes ned vil det være behov for folk med kompetanse innen produksjonen i lang tid framover. Det er ressursene og kompetanse som handler om leting som må flyttes over i annen virksomhet, inkludert infrastruktur for fornybar energiproduksjon.

– Norge som nasjon kan ikke lengre stimulere det vi skal ha mindre av og bare fisle med det vi skal ha mer av. Balansen mellom hvor vi investerer må dramatisk endres. I 2045 vil dagens 20-åringer kunne slå fast om dette var noe dagens politikere og næringslivsledere klarte å få til – eller ikke.   

Norge kan jobbe diplomatisk for å minske tilgangen til fossil energi

– Du er tydelig på at norsk politikk nå må legge til rette for en gradvis avrunding av oljealderen. Men dette er en tanke som kanskje får politikere og partier til å oppleve at de havner i villrede – for hva kan og bør Norge gjøre i stedet for å være en nasjon som forsyner verden med fossil energi?

– Norge kan bli mye viktigere for verdens omstilling og ta initiativ som monner. Tidligere miljøsjef i FN, Erik Solheim, skrev nylig i DN at «det som ikke diskuteres er det eneste norske tiltaket som kunne bety noe for verden. Å investere deler av oljeformuen i en grønn fremtid». Han foreslo at Jonas Gahr Støre kunne annonsere at «Norge vil bruke 0,5 prosent av Oljefondet på en risikoavlastningsmekanisme for private investeringer i fornybar energi og annen grønn teknologi». Dette ville utløst hundrevis av milliarder i private investeringer. Dette kan Norge gjøre, så hvorfor gjør vi det ikke? I stedet er vi opptatte av for eksempel momsfritak på reparasjoner. Slikt er selvsagt også viktig, men vi kan også ta langt større initiativ, sier Haugland.

– Norge kan ta initiativ til en global nedtrappingsplan, der målet er at oljeproduserende land blir enige om hvordan vi gradvis reduserer både behovet for fossil energi og tilgangen på fossil energi. Da kan vi møte argumentet om at hvis vi trapper ned vår produksjon, vil andre trappe opp.

– Er dette en realistisk mulighet – i lys av diskusjonene på COP28?

– Kanskje det er naivt, men mange naive ideer har lykkes om man ser historisk på det. Da verden sto overfor en atomtrussel, gikk de store atomlandene sammen om en nedrustningsavtale. Inntil avtalen var et faktum var situasjonen at «vi ruster ikke ned før de andre gjør det». Vi fører samme argument nå. Vi vil ikke avvikle oljealderen før alle andre har gjort det. At ikke Norge skal kunne forme en stor ide om å gradvis minske tilgangen til fossil energi – og diplomatisk jobbe for å gjennomføre den – det er jeg uenig i. Norge kan arbeide videre med formuleringene fra COP28 om å omstille oss bort fra fossil energi og starte bilateralt med å invitere inn noen få land. Det gjør ikke noe om ikke alle land blir med. Dersom Jonas Gahr Støre ikke blankt hadde avfeid Klimautvalget 2050s anbefalinger om å klimatilpasse oljesektoren, men sagt at vi nå må tenke oss om og åpne opp for nye ideer – ja, da kunne denne typen muligheter ha poppet opp.

Look to Norway!

– Vi har aldri vært i en situasjon med så store CO₂-konsetrasjoner i atmosfæren, og 2023 er det varmeste året som noen gang er registrert. Derfor må vi nå ta helt nye grep i vår egen olje- og gasspolitikk – som en global ansvarlig aktør med mye kapital, kompetanse og innovasjonsevne. Det er et politisk ansvar, i samarbeid med samfunns- og næringsliv, å tilrettelegge at de neste generasjoner kan bli «generasjon visjon» som kan utvikle Norge videre i tråd med naturens tålegrense heller enn «generasjon reparasjon» som må håndtere og ta kostnadene knyttet til svært dramatiske klimaendringer, mener Haugland.

– Det er 81 år siden president Franklin D. Roosevelt sine ord «Look to Norway», som en anerkjennelse av måten vi som nasjon stod opp mot nazismen og kjempet for demokratiet på. Jeg oppfordrer norske politikere til å ta klimakrisen på alvor og utøve klimaledelse. Det betyr å ta til seg anbefalingene til Klimautvalget 2050 og invitere til en bred samfunnsdebatt for å detaljere ut fortellingen om Norge frem mot 2050. Alle må med og det betyr utvikling av hele landet, sier administrerende direktør i Skift, Bjørn Kjærand Haugland.