På rettens siste dag var det tid for replikkutveksling. Saksøker fikk først muligheten til å presisere eller tilbakevise ting regjeringsadvokaten hadde sagt i sitt hovedinnlegg. Deretter ble ordet gitt til en duplikk for å kommentere replikken. Det er ikke meningen at hele saken skal oppsummeres i denne replikkutvekslingen.

Advokat Cathrine Hambro startet med å angripe statens fremleggelse av Norges miljøtiltak. Saksøker bestrider ikke at det gjøres tiltak, men poenget i denne saken er om det gjøres nok.

– Hvis Norge ikke gjør nok, så er det irrelevant hvor lang listen er, sa hun. Hva som er nok kommer an på risikobildet, og det har verden definert gjennom temperaturmålet i Paris-avtalen. Hun argumenterte videre for at det da må tas utgangspunkt i et føre-var prinsipp, det er for sent å vente til konsekvensene har inntrådt.

Juss eller politikk?

Regjeringsadvokaten mente spørsmålet ikke er om Norge gjør nok, for det er i grunn et politisk spørsmål.

– Dette handler om §112, saksbehandling og gyldigheten av et forvaltningsvedtak, sa han. Han fokuserte igjen på at dette spørsmålet ikke hjemme i en rettssal.

– Kjernen i søksmålet er at saksøkerne ønsker å endre forholdet mellom norsk petroleumspolitikk og klima- og miljøpolitikken. De ønsker å underlegge den for en form for prøving. Han mener saksøkerne ønsker å innfortolke en ny regel i §112 og at dette er særlig tydelig når det kommer til de globale utslippene. Dette må løses politisk, og diskuteres politisk, hevdet han. Han pekte også på at kjernen i det saksøkerne anfører allerede har vært votert over tre ganger i Stortinget.

Hambro kritiserte også staten for å prøve å fragmentere saken, slik at oversikten forsvinner. Både fakta og jus og rapporter deles opp i små biter, og så mister man oversikten. Da blir det de kaller små norske utslipp mindre viktig i det store bildet. Saksøkerne har aldri anført at Norge ikke gjør noe. Hvorfor er da svaret en lang liste? Staten må bevise at Norge gjør nok. Altså når Paris-målene.

Til dette sa regjeringsadvokaten at de ikke forsøkte en fragmentering, men heller en kategorisering. Staten har rett og slett forsøkt å gjøre en liten ryddejobb, sa Sejersted.

Tiltak må være tilstrekkelige

Hambro tok videre opp statens subisidiære tolkning av §112 og peker på at den i grunn er svært nær saksøkers syn på saken. De har kun noen modifikasjoner. Den innebærer en negativ plikt, i kombinasjon med en tiltaksplikt, og det er de helt enige i.

Poenget til Hambro er her at tiltakene ikke bare kan være «relevante», de må også være tilstrekkelige. Hun påpeker at de nok også er uenige om hvor fritt staten står til å velge tiltak. Dersom valget står mellom to like tilstrekkelige tiltak står staten fritt til å velge. Hvis valgene ikke er like tilstrekkelige – da er ikke staten fri, og da kan domstolen fullt ut prøve.

Så gikk hun nærmere inn i tolkningen og teorien rundt miljøbestemmelsen. Årsakssammenheng har tidligere vært tatt opp, og Hambro gikk inn i dette. Det står ikke om årsakssammenheng i 112, men saksøker ser at det må være en sammenheng mellom handling, altså vedtak og skade. Svaret på det spørsmålet er ifølge Hambro at ordlyden krever en vurdering av skadepotensialet. Det betyr også at plikten til å avstå oppstår lenge før konsekvensene materialiserer seg. Man kan altså ikke vente til temperaturøkningen når tre grader før man gjør noe. Den tolkningen er den eneste som er lojal til lovformålet. Å peke på at sammenhengen mellom virkningen av vedtaket er fjern, er motsatt av en føre-var tilnærming.

Lønning-utvalget

Så tok hun også opp spørsmålet om en generell unntakshjemmel som skulle gjelde også for §112. Regjeringsadvokaten har hevdet at det at det ikke er en generell unntakshjemmel taler for at miljøparagrafen ikke inneholder rettigheter på det viset saksøker mener. Hambro viste til retten til eiendom i en annen av grunnlovsbestemmelsene som heller ikke har unntak, men at domstolene der har innfortolket unntak via rettspraksis. Det er ikke et argument i seg selv at loven ikke inneholder unntak, sa hun.

Hambro gikk også inn på noen av regjeringsadvokatens kommentarer om Lønning-utvalget. Dersom det stemmer slik regjeringsadvokaten hevder at Lønning-utvalget har tolket den gamle miljøparagrafen feil, så kan ikke det ha noe å si. Stortingsflertallet har senere uansett lagt utvalgets forståelse til grunn, og vedtatt 112 på det grunnlag. Da har de reparert eventuell feiltolkning av 110b.

– Stortinget visste hva de gjorde, og det er vi jo enige om, sa hun.

Hun kommenterte også Høyres merknader i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Det at to medlemmer skrev en egen merknad viser at miljøparagrafen ikke fløy under radaren slik regjeringsadvokaten hevder. Dersom de to representantene mente å ta avstand fra Lønning-utvalgets tolkning av 110 b, så måtte de ha sagt det. De skriver også at det er en rettighet.

Hun pekte videre på at regjeringsadvokaten gjorde et poeng ut av at Høyre sammen med Fremskrittspartiet kunne utgjort et blokkerende mindretall. Det må retten se helt bort fra. Det går ikke an å ha en innskrenkende tolkning av §112 fordi noen kunne ha blokkert endringen. Da måtte de ha tatt belastningen med å ta en dissens. Det vil være udemokratisk å gi et usynlig mindretall så mye makt.

Oppklarende

Sejersted mente runden på §112 har vært oppklarende, og at de sammen har drevet betydelig rettsutvikling å komme noe nærmere hva gjelder løsning. Han poengterte likevel at det er statens prinsipale anførsel som er den riktige, altså at staten har en positiv tiltaksplikt, men ingen negativ plikt som kan utløse et forbud mot vedtak. Han argumenterte for at dette er felles for de paragrafene i grunnloven som har denne typen formuleringer. Dermed må det etter klassisk statsrett bli den riktigste tolkningen.

Så gikk han over til det han kaller alternativ to. Her mener han saksøker har beveget seg når de også bringer tiltaksplikten inn. Men han kritiserer videre at saksøkerne ikke da har gått nærmere inn på å vurdere tiltakene som faktisk gjøres opp mot 112. Det har de ikke gjort, ifølge regjeringsadvokaten. Det er derfor staten har dratt igjennom alle statens miljø og klimatiltak generelt og det som er relevant for denne saken.

Når det gjelder mulig generell unntakshjemmel som skulle gjelde for §112, så kommenterer Sejersted at det jo ble nedstemt. De ville ikke ha et forholdsmessighetsprinsipp inn her, og det er ingen holdepunkter for å tolke inn. Høyesterett har riktignok tolket en slik unntaksregel inn i noen av bestemmelsene, men det gjelder kun de bestemmelsene som er direkte inspirert av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). En av grunnene er at unntaket passer på de, men det passer ikke på de andre – om man skulle ha en generell unntaksregel.

Så kommenterte han Lønning-utvalget. Han poengterte at han ikke mener at Lønning-utvalget tok feil. Han mente at de på noen punkt kan leses uklart som om de går lenger enn det de gjør. Særlig når de snakker rettigheter for enhver og prøvingsrett. Det viktigste er uansett ikke gjengivelse av gjeldende rett, men hva de foreslår, hevdet han. Og det de foreslår, er en videreføring av den gamle paragrafen hvor de også tydeliggjør plikten til etterleve første ledd, altså en tiltaksplikt.

Advokat Emanuel Feinberg, som representerer saksøkerne, gikk også videre inn på saksbehandlingen. Der ble særlig økonomi igjen adressert, både som saksbehandlingsfeil og anførselen om at vedtaket bygger på feil faktum. Det er ganske klart at partene heller ikke her er enige, etter at Anders Wilhelmsen i sin duplikk gikk inn på det samme.

I framleggelsen av kostnadsoppgaver oppstod det også uenighet. Saksøker la fram krav på rundt 3,2 millioner, og staten protesterte på størrelsen. Sejersted mente beløpet nok burde være nærmere halvparten. Staten selv la fram kostnadsoppgave på 580 000.

Dommeren sa at man kunne vente seg en dom i starten av januar neste år.