Tirsdagen startet med en gjennomgang av det regjeringsadvokaten kaller fakta i saken. Formålet med dette var å vise at staten gjør alt den kan av tiltak for å ivareta miljøet, som jo er det staten mener er det eneste den er forpliktet til etter Grunnlovens § 112.

Og her kommer et viktig poeng om statens subsidiære, altså alternative forståelse av §112. Dersom dommer Hugo Abelseth skulle komme til at Grunnloven §112 går lenger enn regjeringsadvokaten ønsker, så vil likevel staten hevde at deres alternativ er å foretrekke. Dette alternativet går ut på å knytte tiltaksplikten tett til eventuelle grenser i §112 for miljøskadelig aktivitet. Da blir også det at staten gjør «relevante» tiltak det avgjørende i spørsmålet om en eventuell grense i §112 er brutt. Så også i dette tilfellet er hovedfokuset på statens tiltak for å ivareta miljøet. Dette gjenspeiles også i all informasjonen som ble gitt tirsdag om hva staten gjør både når det kommer til klassisk miljøvern og klima. Det hører også med at regjeringsadvokaten mener det er høyst usikkert og begrenset om det tilligger dommeren å prøve om tiltakene er gode nok.

Ikke i rettssalen

I motsetning til saksøker har ikke regjeringsadvokaten ført noen sakkyndige vitner som bevis. I gårsdagens hovedforhandlinger ble det sagt at staten ikke bestrider noe som ble sagt i vitneførselen av klimaforskerne, selv om de ikke kunne gå god for hver eneste detalj. Fredrik Sejersted påpekte at det i hovedsak dreide seg om et felles kunnskapsgrunnlag, fra to av landets fremste klimaforskere.

Poenget til Sejersted var videre at dette ikke var ny kunnskap, det er ikke nytt for ansvarlige myndigheter, og det blir løpende rapportert og formidlet videre til Stortinget. Dersom man er uenig med hvordan politikerne forholder seg til klimainformasjon, kan man vise sin misnøye i demokratiske valg, ifølge regjeringsadvokaten. Formålet med å poengtere dette er å vise at dette hører hjemme i en demokratisk debatt, ikke i rettssalen.

Når det gjelder vitneførselen til økonomene Mads Greåker og Knut Erik Rosendahl, uttalte staten derimot at de vil bestride omtrent alt de sa, både når det gjelder vurderinger, konklusjon og relevansen.

Miljøhensyn i alle ledd

Regjeringsadvokat Anders Wilhelmsen presenterte selve systemet for tillatelser på norsk sokkel, nærmere om petroleumsutvinning i Barentshavet, gjennomføring av 23. konsesjonsrunde og prosessen ved senere utvinning. Hovedpoenget med denne gjennomgangen var å vise at miljøhensyn er ivaretatt i alle ledd, og at regelverket er gjennomsyret av krav til miljø og sikkerhet. Dette betyr ifølge regjeringsadvokaten at staten følger sin tiltaksplikt i §112.

Deretter gikk staten gjennom saksøkers anførsel om miljøskader som følge av 23. runde, nasjonale klimautslipp som følge av 23. runde og globale klimautslipp som følge av 23 runde. Hovedpoenget også her er at tiltaksplikten er oppfylt. Dersom det er en grense, er den heller ikke brutt.

Når det gjelder miljøskader, så er argumentet at sikring mot dette er en integrert del av selve systemet. Iskanten og polarfronten ble spesielt nevnt som grundig vurdert og utredet som en del av saken. Stortinget har hele tiden visst om denne problemstillingen. Det ble videre hevdet at det er strenge reguleringer for Barentshavet spesielt, og særlige regler for nærhet til iskantsonen. Rent faktisk ble det også vist til en rapport som viser at 23. konsesjonsrundes eventuelle utslipp gjennom såkalt black carbon er svært begrenset.

Norske utslipp små

Videre ble det vist til at Norge gjør en rekke tiltak for å kutte nasjonale utslipp, for å svare på anførselen om utvinningsvedtakets effekt på nasjonale klimautslipp. Her ble det også argumentert for at Norges klimautslipp er en svært liten del av verdens totale klimautslipp, og at 23. konsesjonsrunde vil utgjøre en hypotetisk enda mindre andel. En eventuell plikt for myndighetene etter §112 til å treffe tiltak for å redusere nasjonale utslipp er klart nok ivaretatt, både for nasjonale utslipp generelt og utslipp fra norsk sokkel mer spesielt.

Saksøkerne har også anført vedtakets globale klimapåvirkning. Dette mener regjeringsadvokaten ikke kan være en del av den rettslige vurderingen i denne saken. Det ble videre hardt argumentert for at konsekvensene av norsk eksport faktisk ikke kan vurderes, hele det internasjonale systemet for utslippsreduksjon bygger på at hver nasjon tar ansvar for sine utslipp på sine territorier. Likevel ble det gjennomgått en rekke tiltak staten gjør for å minske de globale utslippene.  Her ble særlig regnskogprosjektet i Amazonas særlig trukket fram.

Deretter gikk regjeringsadvokaten særlig inn på anførslene om saksbehandlingsfeil. Staten mener at det ikke er noen saksbehandlingsfeil og langt mindre feil av betydning for gyldigheten av 23. konsesjonsrunde.

Utførlige utredninger

Her pekes det på at alle krav til saksbehandling er fulgt for det stadiet som gjelder når det kommer til utvinningstillatelser. Regjeringsadvokaten gjorde et stort poeng ut av at Stortinget var kjent med alle relevante innsigelser, og at alt det saksøkerne har tatt opp faktisk har vært en del av hele prosessen. Staten oppsummerer selv prosessen som preget av en meget utførlig utredning, saksbehandling og begrunnelse. Konklusjonen av dette må bli at det ikke er noen feil eller mangler, og at alt er grundig behandlet i regjering og forvaltning – og løpende underveis på Stortinget.

Til slutt ble anførselen om manglende lønnsomhet særlig adressert. Dette ble delt i to deler. Når det gjelder saksbehandlingen er påstanden fra saksøker at det er alvorlige mangler ved utredningen av mulige fremtidige inntekter. Staten er som tidligere nevnt ikke enig med samfunnsøkonomenes vitnemål. De hevder at det dreier seg om en regnefeil som er rettet opp, og at saksbehandlingsreglene ellers er fulgt til punkt og prikke for de stadiene det gjelder. Regnefeilen har ingen betydning for beslutningen om åpningen av Barentshavet Sør-øst, og heller ingen betydning for de senere vedtakene om utvinningstillatelse i 23. konsesjonsrunde, mente regjeringsadvokaten. Videre er det normalt at det ikke foretas en nåverdiberegning av prosjektene på det stadiet, slik Rosendahl og Greåker har påpekt at ikke ble gjort. Det skjer først senere i prosessen, ifølge regjeringsadvokaten.

Når det gjelder anførselen om at vedtaket i seg selv ikke er gyldig fordi det bygger på feil faktum om lønnsomheten, så mener staten også her at dette er feil. For det første mener regjeringsadvokaten at det ikke er relevant fordi det ikke skal foretas en avveining mellom miljø og samfunnsøkonomisk lønnsomhet for å avgjøre om vedtaket er lovlig etter Grunnloven. Dernest mener staten at petroleumspolitikken er innrettet på en slik måte at samfunnsøkonomisk lønnsomhet ikke skal beregnes på det stadiet som utvinningstillatelsene gis på. Dette kommer senere i prosessen. Uansett er det umulig å si om blokkene i 23. konsesjonsrunde vil bli lønnsomme, det avhenger helt av hva som blir funnet. Poenget her er at lønnsomhetsvurderingen tas etter eventuelle funn, og at det da blir gjort beregninger av lønnsomheten. Dette er også en del av de andre reglene i petroleumsloven.