Nyheten: Det internasjonale energibyrået IEA lanserte i forrige uke sin første utgave av Energy Technology Perspectives siden 2017. Rapporten gir innblikk i modenhet og utbredelse for over 800 alternativ innen fornybar energi, infrastruktur og utslippsreduserende tiltak.

• Følg Energi og Klima på Facebook for å holde deg oppdatert!

Bakgrunn: Kort oppsummert er essensen i IEAs nye teknologibibel at utviklingen går for sakte. Rundt halvparten av den nødvendige utslippsreduksjonen som trengs for å nå netto nullutslipp i 2050, er avhengig av teknologi som ikke anses som kommersielt tilgjengelige i dag. Innenfor langdistanse-transport og tungindustri øker denne andelen til to tredjedeler.

Samlet i fire hovedposter fremhever IEA behov for en av raskere utvikling og utbredelse av 1) elektrifisering, 2) hydrogen, 3) karbonfangst,- lagring,- og bruk og 4) bioenergi. (klikk på sektorene for å se IEAs vurdering av teknologimodenhet).

Analyse: Det er lett å miste motet av energibyråets fremstilling. Med dagens forbruksmønster er det nødvendig med et nytt CO₂-prosjekt som norske Northern Lights, ukentlig, for å nå netto nullutslipp i 2050. Det virker urealistisk. Men selv med en sterk reduksjon av forbruket, vil man ikke komme utenom en total omlegging av energisystem- og infrastruktur.  

Det trengs med andre ord en massiv utbygging av fornybar energi. IEA har beregnet at man innen 2070 må øke produksjonen med 30 000 TWh. Da kreves en årlig vekst tilsvarende Mexico og Storbritannias kombinerte årsforbruk.

Men det alene er ikke tilstrekkelig for å nå klimamålene. Ny teknologi for å elektrifisere nye sektorer, eller finne utslippsfrie løsninger må også på plass. Og leser man rapporten med hjemlige øyne, er det spesielt tre områder hvor norske bidrag kan akselerere teknologiutviklingen.  

• Karbonfangst,- lagring- og bruk (CCSU)
• Hydrogenteknologi
• Utslippsfri skipsfart

Karbonfangst,- lagring,- og bruk

Et gjentakende poeng fra IEA er behovet for håndtering av såkalte «long lasting assets» – utslippskilder som nylig er bygget og har en levetid frem mot 2050. Den globale gjennomsnittsalderen for stål, sement og kjemikalieanlegg er 10-15 år, mens levetiden kan være 30-40 år. «Dersom vi ikke adresserer dette problemet (…) vil vi være sjanseløse for å nå klimamålene», skriver IEA-direktør Fatih Birol. Dermed øker behovet for CCSU. 

Her hjemme er neste milepæl regjeringens avgjørelse om fullskala CO₂-håndtering i Norge, som er planlagt å komme i løpet av 2020. Det er gjennomført forprosjekter ved forbrenningsanlegget til Fortum Oslo Varme på Klemetsrud og Norcems sementfabrikk på Breivik, sistnevnte med norske Aker Solutions som leverandør av CCS-anlegget.  

Prisen er høy, begge prosjektene er hver for seg beregnet til over 11 milliarder kroner, men løsninger for henholdsvis utslippsfrie forbrenningsanlegg og sementproduksjon er viktige. Sistnevnte felt utgjorde, ifølge en rapport fra det nederlandske miljøbyrået og EU-kommisjonen, åtte prosent av globale CO₂–utslipp i 2015. 

Hydrogenteknologi

Å lykkes med CCS er også viktig for at hydrogen skal gjøre sitt inntog som drivstoff og innsatsfaktor i tungindustri. For selv om IEA spår at grønt hydrogen vil gjøre seg mest gjeldende, mener de hydrogen fra naturgass har en rolle, så lenge utslippene håndteres. Det er samme linje som man ser i Norge, senest i Erna Solbergs «hydrogentale» under Høyres landsmøte før helgen.

I IEAs verdensbilde er det spesielt innenfor langdistansetransport og industri at hydrogen kan erstatte fossil energi. Men kanskje i større grad enn rollen som produsent, kan Norge bidra som teknologileverandør.

NEL (elektrolysører/fyllestasjoner) og Hexagon (tanker/transportenheter) er to aktører som allerede gjør det skarpt internasjonalt, og designet for verdens første bunkringsskip for flytende hydrogen er norsk. IEA omtaler også Celsa-prosjektet, hvor Statkraft, Mo Industripark og Celsa ønsker å ta i bruk grønt hydrogen i stålproduksjon. Viktigheten av å lykkes med global utslippsreduksjon i stålsektoren betegnes som «high» av energibyrået.  

Utslippsfri skipsfart

Hydrogen henger igjen sammen med den siste sektoren hvor Norge har en naturlig rolle. IEA ser for seg en økt innfasing av biodrivstoff i dagens flåte, mens nybygg – fra 2050 og utover – tar i bruk ammoniakk, hvor hydrogen er nødvendig i fremstillingen. Ammoniakk blir det desidert mest brukte drivstoffet i internasjonal shipping.  

En slik prognose illustrerer hvor lang levetid skip har, og hvor viktig utviklingen av nye drivlinjer vil være fremover. Mens batteri-elektriske løsninger er i ferd med å nå et modningspunkt – IEA skryter av norsk fergesatsing og det autonome Yara Birkeland-prosjektet – gjenstår et betydelig arbeid for mer havgående fartøy.  

Norske aktører er med i flere pilotprosjekter, som Eidesvik sitt ammoniakkdrevne supplyfartøy, Color Line og andre cruiseaktører vil ha pilotstudie og Hydro har utfordret det norske maritime miljøet til å hjelpe dem med grønnere bulkskip.  

Flytende havvind 

Et fjerde område hvor norske selskap har et fortrinn, men som IEA noe overraskende ikke vier oppmerksomhet til, er flytende havvind. Teknologien nevnes kun som eksempel på en type prosjekt hvor ytterligere forskning og utvikling trengs for å redusere risiko.  

Det er underlig med tanke på behovet for ny fornybar kraft, og hvordan energibyrået ellers problematiserer veksten i f.eks Japan, et land som i dag har en stor kullsektor og trenger kraft til sin hydrogensatsing. Legger man til at Japan i liten grad har en kystlinje egnet for bunnfast havvind, er det behov for videre utvikling innen flytende havvind. Her har norsk leverandør industri allerede bevist at de er konkurransedyktige.  Et annet bruksområde vil være elektrifisering av dagens oljeplattformer – hvor mange vil være «long lasting assets», som Equinors Hywind Tampen. Her skal flytende havvind erstatte en tredjedel av gassbehovet for Snorre- og Gullfaksfeltet.

Kvalifisert gjetning

Ingen, ei heller IEA, kan med sikkerhet si hvordan energibildet vil se ut i 2070. Og Norge er på ingen måte alene om å kunne bidra til utvikling innenfor disse fire områdene – CCSU, hydrogenteknologi, utslippsfri skipsfart og flytende havvind – men slik situasjonen er i dag, er det her norsk industri kan bidra med flest puslespillbiter for å gjøre bildet ferdig.