Nyheten: Norsk klima- og utenrikspolitikk er tema i en ny utgave av fagtidsskriftet Internasjonal Politikk. Sentralt i flere av de fem artiklene: Forholdet til EU og Norges spagat som stor olje- og gassprodusent og ambisiøs aktør i klimapolitikken.

Bakgrunn: Forskere i samfunnsvitenskap ved flere forskningsinstitusjoner har skrevet artiklene. Til sammen gir de et godt oppdatert overblikk over de sentrale temaene i norsk klimapolitikk. Samtlige artikler er tilgjengelig på nett i sin helhet, på norsk. Her er en kort oppsummering av noen hovedpunkter i hver artikkel.

Tettere og tettere sammenvevd med EU

• Lars H. Gulbrandsen og Erlend A.T. Hermansen: Ever Closer Union? Norges tilknytning til EUs klimaregelverk

Norges klima- og energipolitiske samarbeid med EU er etter hvert stort og mangslungent, ikke minst med klimaavtalen med EU som løper frem til 2030. Gulbrandsen og Hermansen gir en oversiktlig fremstilling som vil være nyttig for mange. Artikkelen er oppdatert med EUs grønne giv, forslagene til skjerping av EUs klimapolitikk som nå diskuteres (Fit for 55) og hva slags manøvreringsrom Norge har for å oppfylle klimamålene.

Forfatternes konklusjon griper rett inn i Ap-Sp-regjeringens klimapolitiske dilemma – skal alle utslippskutt tas innenlands eller ikke?

“Så langt viser historien at Norge alltid har hatt behov for å benytte seg av kvotekjøp og andre mekanismer for fleksibel gjennomføring for å nå sine klimamål. Klimasamarbeidet med EU holder fortsatt døren åpen for slike løsninger. Det kan bli tvingende nødvendig for at Norge skal klare å overholde sine forpliktelser overfor EU.”

Olje og klima – en tiltakende hodepine

• Ida Dokk Smith, Bård Lahn, Indra Øverland: Klimaklubbkvaler

Paris-avtalen var et klimapolitisk gjennombrudd, men samtidig på et vis dårlig nytt for Norge: Skiftende regjeringer har gått inn for et mest mulig enhetlig globalt klimaregime, men Paris-avtalen reflekterer i stedet “et fragmentert klimaregime med et mylder av nye samarbeidsformer mellom land,” skriver forfatterne.

• Abonner på nyhetsbrevet EU-korrespondenten

Det er blitt vanskeligere for Norge å holde olje og klima fra hverandre som politiske temaer. Målet om netto nullutslipp forsterker “problemet”, fordi det gjør det klart at mesteparten av fossile energiressurser må bli liggende i bakken.

Forfatterne tar opp hvordan forskjellige klimainitiativer og -institusjoner – kalt klimaklubber – påvirker Norges klimapolitiske handlingsrom:

“Vi ser et skifte hvor norsk klimapolitikk nå i hovedsak handler om bilateralt og regionalt samarbeid. Det er fortsatt uklart hvordan Norge kan sikre sine interesser, spesielt når beslutninger om rammevilkår flyttes ut i fora som norske politikere ikke har direkte tilgang til.”

En interessant observasjon er at Norge ikke er blitt med i “klubben” Beyond Oil And Gas Alliance, som ledes av Danmark og Costa Rica. Det USA-ledede Net-Zero Producers Forum for oljeproduserende land, derimot, deltar Norge i, sammen med Canada, Qatar og Saudi-Arabia.

Det grønne skiftet setter norske konflikter på spissen

• Espen Moe, Simen Rostad Sæther, Jo-Kristian Stræte Røttereng, Susanne Therese Hansen: Kraftmangel i horisonten: Norsk klima-utenrikspolitikk fra konsensus til strid?

For Norge er havvind “et tilsynelatende «kinderegg» som forener industripolitikk, klimapolitikk og energipolitikk,” skriver forfatterne. Men samtidig vil utbygging av havvind i Europa føre til økt gjensidig avhengighet, både fysisk i form av infrastruktur som binder landene sammen, og regulatorisk, gjennom felles regler for salg av kraft på tvers av landegrenser. På lengre sikt vil dette knytte Norge tettere til andre europeiske land og EU.

• Abonner på nyhetsbrevet Europas grønne skifte

Ap og Sp er grunnleggende uenige om hvordan norsk havvind skal utvikles, med kabler som stikkord. “Dette gjør alle havvindsprosjektene politisk ekstremt sensitive,” skriver forfatterne.

Kraftsystemet kan ikke lenger nær utelukkende ses som norsk innenrikspolitikk. Når det grønne skiftet og energiomstillingen blir en del av den norske klima-utenrikspolitikken, vil den bli mer preget av uenighet og strid.

Klimarisiko: Olje, omdømme og økonomi

• Anne Funnemark og Paul Beaumont: Norges oljedilemma etter Glasgow: Et umoralsk argument for et raskt grønt skifte

Et langsomt norsk skifte vekk fra oljeleting og -produksjon har økonomiske og politiske risikofaktorer som ifølge forfatterne ikke tas nok hensyn til i den norske debatten om oljens fremtid.

Politisk ved at økende internasjonalt press mot oljeprodusenter fører til at Norges omdømme og innflytelse undergraves. Og økonomisk ved en “malplassert tiltro til at det er trygt å la markedet «ta seg av» Norges oljestrategi,” skriver forfatterne. De konkluderer:

“I siste instans antyder vår analyse at regjeringen har en forpliktelse til å gjøre det klart at Norge ikke bare står overfor et kappløp med tiden for å redde planeten, men også et kappløp for å diversifisere sin økonomi tidsnok til å unngå et brutalt markedssjokk og langsiktig skade på sin internasjonale politiske anseelse.”

#fossil: Norge, COP26 og Twitter

• Ole Jacob Sending, Tatjana Stankovic, Indra Øverland: Norges klimaomdømme på Twitter

Har olje- og gassproduksjonen negativ innvirkning på Norges klimaomdømme? Dette undersøker forfatterne ved å sammenligne engelskspråklige meldinger om Norge og Sverige på Twitter i forbindelse med FNs klimatoppmøte i Glasgow høsten 2021 (COP26).

Andelen negative meldinger om Norge og Sverige er omtrent den samme. Men innholdet er ulikt:

“De dominerende temaene i meldingene som nevner Sverige handler om å fremme overgangen til grønn energi og klimaaktivisme, mens de dominerende temaene i meldingene om Norge i hovedsak handler om klimafinansiering og behovet for utfasing av produksjon av fossilt brensel.”

De negative meldingene om Norge er spesifikt knyttet til olje- og gassproduksjonen, skriver forfatterne.