Den klimapolitiske debatten dreier seg mest om tiltak for å kutte klimagassutslipp – hurtigst mulig. Utslippskutt er det som haster mest, men det er ikke lenge til at metoder og tiltak for karbonfjerning også må på plass.

FNs klimapanel slår det tydelig fast i sin nyeste rapport fra april 2022: «Tiltak for fjerning av CO₂ for å kompensere for restutslipp som er vanskelige å kutte, er uunngåelig hvis netto nullutslipp av CO₂ eller klimagasser skal oppnås.»

• Se fakta om karbonfjerning nederst i artikkelen.

EU-kommisjonen la nylig frem et forslag til sertifisering av karbonfjerning. Initiativet kan ses som et første utspill i prosessen frem mot et styringssystem for disse metodene. Dette er klimapolitisk nybrottsarbeid.

– Det er svært viktig at EU tar dette skrittet og vil opprette en sertifiseringsordning. Karbonfjerning er i kjernen av EUs grønne giv, fordi det rett og slett ikke er mulig å nå netto nullutslipp uten karbonfjerning, sier Felix Schenuit, forsker ved tankesmien Stiftung Wissenschaft und Politik i Berlin, til Energi og Klima.

I dag finnes det ikke noe system som på en nøyaktig måte kan sertifisere hva et tonn fjernet karbon egentlig er eller hvilke ulike metoder som finnes, legger han til.

EU-kommisjonen gjør det klart hva karbonfjerning dreier seg om: En storskala satsing på å fange inn CO₂ fra atmosfæren og langtidslagre den – i geologiske reservoarer (slik Norge gjør i Nordsjøen), i økosystemer til lands og vanns, eller i produkter. Etter hvert skal flere hundre millioner tonn CO₂ fjernes fra atmosfæren hvert år.

Neste skritt etter Fit for 55

For EUs klimamål for 2030 (minst 55 prosent lavere utslipp enn i 1990) vil ikke karbonfjerning spille noen merkbar rolle. Det vil det først gjøre etter 2030, men det er likevel ikke lenge til spørsmålet vil dukke opp på den klimapolitiske dagsordenen.

Nå som kommisjonen har lagt frem sitt forslag, begynner lovgivningsprosessen. Europaparlamentet skal velge en saksordfører, og medlemslandene begynner å befatte seg med spørsmålet.

– Den viktigste politiske effekten av dette forslaget er at medlemslandene nå begynner å forholde seg til saken – hvordan de egentlig stiller seg til CO₂-fjerning og hvilken rolle det skal spille i klimapolitikken, sier Schenuit.

Nå er parlamentet og medlemslandene fullt opptatt med innspurten i forhandlingene om den store klimapakken Fit for 55, som skal gjøre EU i stand til å nå 2030-målet. Men deretter rettes blikket mot neste etappe på veien mot netto nullutslipp.

– Så snart alle Fit for 55-sakene er avsluttet, vil man begynne å forberede seg på 2040-målet, og dermed også spørsmålet om hvilken rolle karbonfjerning skal spille for 2040-målet, sier Schenuit.

Nettopp derfor trengs sertifiseringen, påpeker han: Det er det første skrittet for å integrere karbonfjerning tettere i klimapolitikken.

Karbonfjerning – tre hovedtyper

Sertifiseringssystemet kommisjonen vil bygge opp, er basert på overvåking, rapportering og verifisering.

– Dette dreier seg om å si på en vitenskapelig basert måte hvor mye karbon som er fjernet, hvor lenge, og hvor bærekraftig dette er gjort, sa Christian Holzleitner fra EU-kommisjonens klimadirektorat (DG Clima) under et debattmøte i desember.

Dette er de tre hovedtypene av karbonfjerning i kommisjonens forslag:

Permanent lagring: Industrielle teknologier som bioenergi med karbonfangst og -lagring (BECCS) og direktefangst av CO₂ med lagring (DACCS). Har lagres karbonet permanent i stabil form.

Karbonlandbruk: Naturlig lagring av karbon ved å øke opptaket i jord og skog (eksempler på metoder er agroskogbruk, restaurering av skog og lagring i jord). Reduksjon av utslipp av karbon til atmosfæren (som ved restaurering av myrer).

Lagring i produkter: Karbon som fanges inn av trær eller med de industrielle metodene, kan også bli brukt og dermed lagret i langlivede produkter eller materialer, som trebaserte byggematerialer.

Forslaget dekker ikke fangst og lagring (CCS) eller bruk av fossilt karbon (CCU), for eksempel fangst av karbon ved sementproduksjon. Disse teknologiene lagrer fossile CO₂-utslipp, men de fjerner ikke karbon fra atmosfæren.

Karbonfjerning – kriterier

Troverdig sertifisering av et karbonfjerningstiltak skal gjøre det mer interessant for private og offentlige aktører å investere i tiltaket.

Dette er nøkkelkriteriene som må oppfylles for at sertifikatet på karbonfjerning skal utstedes, ifølge forslaget:

• Måling: Karbonfjerningstiltaket må bli målt på en nøyaktig måte.
• Kommer i tillegg: Tiltaket må komme i tillegg til hva som er standard praksis eller lovpålagt fra før (addisjonalitet).
• Lagring: Tiltaket må vise at karbonet lagres i en så lang periode som mulig. Sertifikatene vil skille mellom permanent og midlertidig lagring.
• Bærekraft: Tiltaket må enten ha en nøytral effekt på eller fremme andre miljømål som biologisk mangfold, klimatilpasning, utslippskutt, vannkvalitet, nullutslipp eller sirkulærøkonomi. Et eksempel: En industriell løsning som bioenergi med karbonfangst og -lagring må ikke føre til en ikke bærekraftig vekst i etterspørselen etter biomasse.

Kommisjonens forslag er langt fra et ferdig utformet system, og det erkjenner Holzleitner fra DG Clima også: Han sammenligner karbonfjerning i dag med et oppstartsselskap, der det er stor entusiasme, men også mye forvirring og usikkerhet. En ekspertgruppe skal få i oppdrag å utarbeide detaljene i regelverket.

Kritikk: Byråkrati, definisjon, bruk av sertifikater

Kommisjonens forslag blir kritisert på flere punkter av forskere og miljøorganisasjoner.

Karbonfjerning fra karbonlandbruk representerer en mulighet for bønder og skogbrukere, men det er en risiko for at dokumentasjonskravene blir store og byråkratiet omfattende.

– Man vil skape nye pengestrømmer som bønder og skogbrukere kan ha nytte av. Men det er et veldig godt spørsmål om små bønder vil ha råd til alt dokumentasjonsarbeidet. Jeg frykter at det blir svært byråkratisk og ugjennomtrengelig, sier Schenuit.

Regnskapsreglene blir ytterst komplekse, og det er fare for at lovgivningsprosessen i EU ikke vil gjøre dem enklere, legger han til.

Forslaget sier heller ikke noe om hvordan sertifikatene skal brukes, legger han til.

– Kommisjonen sier ikke hva som til slutt skal skje med sertifikatene. Den foreslår bare en måte å gjøre sertifiseringen på. Om dette til syvende og sist kan brukes av selskaper for å kompensere for sine fossile utslipp eller av stater for å nå klimamålene, alt det er svært uklart.

– Kommisjonen gjør det bevisst på denne måten fordi den vil unngå konflikter. Men hvis den virkelig vil gå foran, må den også finne et svar på hva man har lov til å bruke disse sertifikatene til, sier Schenuit.

Det er også lite om ansvarsspørsmål i forslaget: Hva skjer hvis CO₂ som er lagret, slipper ut igjen, spør Schenuit. For eksempel ved lekkasje fra et industrielt CO₂-lager eller hvis en skog der CO₂ er lagret, brenner ned.

Et siste, men svært viktig kritikkpunkt gjelder selve definisjonen av karbonfjerning. Flere forskere og organisasjoner mener at kommisjonen skiller for dårlig mellom karbonfjerning og utslippsreduksjon. Dette skaper stor forvirring, mener organisasjonen Carbon Gap. Problemet er at flere av de naturbaserte aktivitetene kommisjonen åpner for i sin definisjon, egentlig er kutt i utslipp. Dette er ikke i tråd med FNs klimapanels definisjon, skriver Carbon Gap.

– Kommisjonen er ikke helt klar på skillet mellom utslippsreduksjon og CO₂-fjerning. Dette må virkelig bli en hovedsak for Europaparlamentet og medlemslandene, sier Schenuit.

Gå foran – på riktig måte

I den internasjonale klimapolitikken i FN-systemet står forhandlingene om regler for karbonfjerning helt ved begynnelsen, fremholder Schenuit. I fasen vi er inne i nå, vil det først komme nasjonale initiativer før man blir enig internasjonalt. EU har dermed sjansen til å gå foran og definere standarder – og det er det viktig at unionen klarer, mener han.

– Fordi en risiko ved CO₂-fjerning naturligvis er at det blir brukt som en ren kompensasjon. Altså at vi bare lar fossile produksjonsmåter fortsette og bruker CO₂-fjerning for å kompensere for dette. Og jeg tror at jo mer upresise reglene for karbonfjerning er, jo større er risikoen for at de blir brukt til feil formål og ikke bidrar til å nå klimamålene. Derfor er det så viktig å ha strenge regler, sier Schenuit.