Alt i alt fikk retten en grundig innføring i iskantsonens sårbarhet, hvor utslippene kommer fra, hvordan de påvirker kloden, hvor mye som må kuttes og hvor raskt. Miljøorganisasjonenes advokater har nok en klar tanke om at denne type bevisførsel skal bidra til å styrke anførselen om at grunnloven §112 har en absolutt grense for miljøskade, og at den er brutt gjennom 23. konsesjonsrunde.

Tvil om økonomien

Om retten skulle komme til at en slik absolutt grense enten ikke finnes, eller ikke er brutt, mener saksøker at det finnes en relativ grense. Det betyr at det uansett må foretas en avveining mellom fordeler og ulemper ved vedtaket, altså lønnsomhet mot miljøskader. Det argumenteres altså her for en relativ materiell skranke, som utløser en forholdsmessighetsvurdering. Argumentet er her er todelt. For det første er skadene svært alvorlige, og også her sorterer Jansen og Samset sine vitnemål som bevis for dette. Dernest er argumentet at siden skadene er så alvorlige, må man dermed kunne vise til ekstremt positive økonomiske fordeler. Og det er her vitnemålene til Knut Einar Rosendahl, professor i økonomi ved NMBU og forsker i SSB, samt Mads Greaker, seniorforsker i SSB, samfunnsøkonom og sivilingeniør, kommer inn for å punktere de positive sidene.

Vitnemålene blir brukt som bevis for at den positive økonomiske effekten av lisensvedtaket er svært tvilsom. Forskerne har fått i oppdrag å konkret vurdere prosessen rundt 23. konsesjonsrunde. De gikk gjennom rapporten: Petroleumsvirksomhet i Barentshavet Sørøst – om klima, økonomi og sysselsetting.

De to slo fast at konsekvensutredningen med underrapporter ikke er et tilstrekkelig gjennomarbeidet grunnlag for å tildele utvinningstillatelser i Barentshavet sørøst, og for åpningen av 23. konsesjonsrunde. Begrunnelsen som ble listet opp var:

• Det er mange til dels alvorlige feil og mangler i utredningen. Alle trekker i retning av for høye gevinster eller for lave kostnader.
• Petroleumsvirksomheten innebærer en rekke ikke-verdsatte miljøvirkninger som private selskap ikke vil ta hensyn til i tilstrekkelig grad.
• Petroleumsskatteregimet er utformet slik at investeringer som ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomme likevel vil kunne bli gjennomført.

Saksbehandlingsfeil

Bevisførselen om mangler i utredningen gjør seg også gjeldende når det kommer til saksøkernes subsidiære anførsel, nemlig at vedtaket har saksbehandlingsfeil. Både av stevningen og innledningsforedraget kommer det frem at saksøker mener det rettslige grunnlaget for saksbehandlingsfeil er grunnloven §112 i seg selv. Argumentet er at det dreier seg om så viktige rettigheter som vern av miljøet at man må kunne stille særskilt strenge krav til saksbehandlingen og utredningsarbeid i forkant av vedtak som kan ha negative miljøkonsekvenser. I tillegg bruker saksøker forvaltningsloven som argument for utfyllende krav til utredning. Regjeringsadvokaten hevdet på sin side i sitt innledningsforedrag at krav til utredning som kan utledes av grunnloven §112 er oppfylt gjennom diverse miljørettslig lovgivning, og at vedtaket særlig er regulert av petroleumsloven. Dermed kan man ikke utlede noe eget krav av verken grunnloven §112 eller forvaltningslovens §17 som går lenger enn det petroleumsloven krever. Dette vil trolig bli ytterligere diskutert gjennom partenes hovedinnledninger.

Saksøker har fremholdt at saksbehandlingsfeilene gjør at vedtaket blir ugyldig. Det hevdes at vedtaket ikke hadde blitt det samme, dersom det ikke hadde skjedd saksbehandlingsfeil. I denne sammenheng er det særlig to temaer som gjør seg gjeldende fra dagens vitneførsel. Også her er Rosendahl og Greakers poeng om mangelfulle økonomiske utredninger når det gjelder prosessen rundt tildelingen av utvinningstillatelsene en viktig del av argumentet. Men viktigst av alt er argumentet om at klimaeffektene og konsekvensene for områdene i iskantsonen ikke er grundig nok vurdert i forkant av vedtaket. Poenget saksøker prøver å få fram er at utvinningstillatelsene ikke hadde blitt gitt om de folkevalgte hadde fått en tilstrekkelig vurdering og drøftelse av miljømessige skader og den reelle lønnsomheten utvinningstillatelsene innebar. Saksøker mener altså at om de ikke vinner frem med argumentet om at grunnloven gir absolutt eller relativt forbud mot vedtaket, så er neste skanse at prosessen rundt vedtaket var såpass mangelfull at vedtaket av den grunn må være ugyldig.

Nå som vitneførselen er ferdig går saken inn i et nytt spor hvor både saksøker og regjeringsadvokaten skal fremføre sine hovedinnlegg. Om rettssaken til slutt ikke skulle føre frem, kan miljøbevegelsen i hvert fall notere seg en liten seier i at publikum, pressen og offentligheten har fått en grundig fagdag om klima, miljø og samfunnsøkonomi.