Når vi nå skuer fremover mot høsten og har stortingsvalget neste år i sikte, er det ingen tvil om at begivenheter utenfor Norges grenser vil sette mye av agendaen for klimapolitikken og energiomstillingen også her i landet. Særlig valget i USA er ytterst viktig.

Her hjemme ser vi en oljenæring med stor selvtillit og ønske om å dominere det politiske ordskiftet, slik utspill under og i forkant av ONS i Stavanger viser. Ukraina-krigen har gitt oljesektoren en «ekstraomgang» på veien mot solnedgangen.

Samtidig stamper omstillingen. Store industriprosjekter som Yaras planer i Porsgrunn er lagt på is. Det går smått med hydrogen og grønn skipsfart. Det bygges nesten ikke fornybar energi. Køen av EU-direktiver er fortsatt lang, og før sommeren viste Riksrevisjonen at det er for dårlig styring og samordning av klimapolitikken.

Konsekvensen av alt dette er at veldig mye fortsetter i gamle tralter. Norge har ingen helhetlig plan for omstilling, og heller ingen samlende fortelling som kan begeistre og vise vei mot en bedre fremtid.

Klima og energi – det sentrale omdreiningspunktet

Under partilederdebatten i Arendal var klima- og energiomstillingen ute av syne. Det er tilsynelatende liten interesse hos de fleste av partiene for å snakke klimapolitikk. Hverken Arbeiderpartiet eller Høyre tror tydeligvis det er en valgvinner å løfte frem klima og grønn omstilling som den fremste saken, og det er for tiden ingen bølge som gir miljøpartiene stor oppslutning.

Men under dette øverste laget i politikken er det spørsmål knyttet til klima- og energiomstilling som i realiteten er det sentrale omdreiningspunktet. Dette er tilfelle i olje- og energipolitikken i vid forstand, i næringspolitikken, samferdselspolitikken, arealpolitikken og landbrukspolitikken. Og det gjelder ikke minst forholdet til EU, både som handelspartner og regelprodusent gjennom EØS-avtalen og drøsset av andre avtaler Norge er en del av. Reduksjon av klimagassutslippene er også en sentral oppgave både i kommuner og fylkeskommuner, og selvsagt i styrerommene i landets selskaper.

I 2025 skal alle land levere inn nye og oppdaterte løfter om å kutte klimagassutslipp, i tråd med Parisavtalens regler og tidsplan. Dette blir en viktig formell ramme rundt norsk klimapolitikk det kommende året. Miljødirektoratets faglige grunnlag tilsier kutt på 80 prosent i 2035 målt mot 1990.

Vi kunne trengt litt drahjelp utenfra for å komme på sporet.

Utfallet av USA-valget uhyre viktig

Kanskje denne høsten kan gi et løft i retning av en mer konstruktiv og konfliktdempende tid i verdenspolitikken, herunder i det globale klimastrevet?

Utfallet av presidentvalget i USA vil ha svært stor betydning, likeledes krigens gang i Ukraina og i Midtøsten.

Et optimistisk anslag foran høsten ser slik ut:

• Kamala Harris vinner presidentvalget i USA.
• Vesten opprettholder støtten til Ukraina og Putin presses etter hvert på defensiven, både militært og økonomisk.
• Data fra Kina viser stadig tydeligere at utslippene er på vei ned.

Rivaliseringen mellom USA og Kina vil ikke bortfalle om Kamala Harris vinner. Men risikoen for handelskrig og kostbar proteksjonisme vil gå ned. Dette vil dempe inflasjonspresset og derfor gi grunnlag for lavere renter, ifølge DNB-Markets.

Rivaliseringen kan snus til en positiv kraft for det grønne skiftet verden over dersom amerikanske og europeiske selskaper velger å møte Kinas globale ekspansjon ved å styrke seg i konkurransen om markedene.

Hvordan Kinas elbil-industri nå bygger ut produksjonskapasitet rundt om i verden er verdt å følge. Dette borger for at elbilene raskt vil ta store markedsandeler i land der det har vært ventet at fossilbilen vil holde stand lenge. Skal amerikanske og europeiske selskaper svare kineserne, holder det ikke å eksportere gammel og umoderne teknologi.

Kina forbi utslippstoppen?

Samtidig er Kina kanskje i ferd med å nå utslippstoppen. Går CO₂-utslippene nedover i Kina, vil de ganske sikkert falle også globalt.  

Med fallende CO₂-utslipp i Kina og Kamala Harris som president vil omgivelsene rundt FNs klimaforhandlinger være helt annerledes enn med fortsatt utslippsvekst i Kina og Donald Trump som leder i USA.

Samtidig vil fall i utslippene i Kina kunne sende sjokkbølger gjennom viktige råvaremarkeder. Fall i Kinas etterspørsel merkes raskt, fordi landet i mange tiår har hungret etter nær sagt alle slags råvarer.

Hvor tett råvaremarkedene henger sammen med utslippsintensiv aktivitet i Kina har vi sett tegn på nå i sommer. I flere klimaledere i vårhalvåret rapporterte vi om data som tyder på at Kinas utslipp kan være ved et vendepunkt. Tidligere i august ble det slått alarm i finanspressen om store verdifall i gruveselskaper som produserer og leverer jernmalm. Aksjonærverdier for 100 milliarder dollar er tapt, meldte Financial Times. Den underliggende årsaken: Lavere etterspørsel i Kina, der ekstremt høy byggeaktivitet gjennom mange år har drevet behovet for stål stadig oppover. Når dette nå dempes, vender pilene nedover for gruveselskap som BHP, Vale, Rio Tinto og Fortescue. Prisene faller, og dermed profitten. Kostbar utvinning blir ulønnsomt. Gruver må stenges før tiden.

Tilstøtende virksomhet som tørrlastshipping påvirkes også negativt.

Det som skjer i markedet for jernmalm, er helt i tråd med dreieboken i fortellingen om omstillingsrisiko eller overgangsrisiko. Forsterket klimapolitikk og reduserte utslipp vil ryste de fossile verdikjedene. Nå er det gruveselskapene som får kjenne på dette.

Fall i etterspørselen betyr lavere priser

Fall i de globale CO₂-utslippene vil nødvendigvis måtte medføre at vi brenner mindre fossil energi.

Med lavere etterspørsel går også prisene ned. Det er i mange sammenhenger vist hvordan en utvikling i tråd med målene i Parisavtalen gir langt lavere olje- og gasspriser enn i en verden der klimapolitikken mislykkes.

Ukraina-krigen har uten tvil vært med på å gi større fart i utbyggingen av fornybar energi i Europa. Tempoet i EUs utrulling av politikk og regelverk de siste årene har vært imponerende. Men selv om utbyggingen av fornybar energi har fått en dytt, har Ukraina-krigen også gitt den fossile industrien en «ekstraomgang».

Prisene på olje og gass er mye høyere enn de ville vært om Russland hadde oppført seg som et sivilisert land. Også Putin og Russland har hatt store ekstra inntekter på grunn av de høye prisene, selv om EUs import av gass har gått betydelig ned. Det er petroleumsinntekter som gjør det mulig for Russland å holde krigsmaskineriet gående. Lavere oljepris vil ramme den russiske økonomien og svekke evnen til krigføring og opprustning.

Krigen på Gaza og trusselen om opptrapping av krisene i Midtøsten har også gitt en ekstra bonus på oljeprisen. Geopolitisk uro gir risikopremie.

At de høye olje- og gassprisene har ført til en massiv overføring av penger fra forbruker til produsent, vises for eksempel gjennom tilførselen av «friske penger» til Oljefondet.  

Høye priser på fossil energi styrker også tendensen til at de store oljeselskapene forblir ved sin lest, slik det har vært mange meldinger om i det siste. Equinor ser ut til å holde fast ved ambisjonene om å øke fornybarandelen i investeringene mot 2030, selv om fornybarsatsingen trimmes. Et høyt rentenivå svekker også den fornybare energiens relative lønnsomhet.

De høye olje- og gassprisene vil trolig vedvare inntil det kommer en knekk i etterspørselen. Det kan selvsagt inntreffe som effekt av en nedgang i verdensøkonomien, men et strukturelt og vedvarende skifte forutsetter i realiteten at klimapolitikken og energiomstillingen biter hardere.

Inntreffer «peak demand» i olje, så vil prisene legge seg på et lavere nivå, lønnsomheten falle, og investeringer i ny aktivitet bli mindre attraktivt. Pengestrømmene fra importland til eksportland vil også avta. I land som importerer mye fossil energi, betyr lavere priser at det er mye enklere å kutte subsidier og/eller øke avgifter, uten at forbrukere og velgere eksploderer i protest.

Et tempo i energiomstillingen som får olje- og gassprisene til å falle, har med andre ord store positive virkninger for nær sagt alle, bortsett fra land og selskaper som lever av å selge fossil energi. For Norges del betyr lavere priser litt mindre penger inn på Oljefondet, men samtidig også en realitetsorientering: Det er på den «grønne siden» av økonomien fremtiden ligger. Det er der det må bygges en sammenhengende og troverdig fremtidsfortelling som kan skape begeistring og håp.

Det må være lov å ønske seg at det kommer en positiv impuls fra Amerika denne høsten og vinteren.