Impulsene som driver de raske endringene, kommer hovedsakelig fra USA. Washington bidrar aktivt til å svekke multilaterale institusjoner og det transatlantiske samarbeidet.

Et intervju med den amerikanske ambassadøren til EU, Andrew Puzder, har gått sin seiersgang på sosiale medier, for å illustrere frakoblingen.

– For de europeiske borgerne, så har brutto nasjonalprodukt per innbygger i Tyskland, den industrielle giganten i Europa, sunket til et lavere nivå enn det i delstaten West Virginia, som ligger på 49. plass av 50 i USA, sier Puzder, som presenterer en «plan» for å gjenreise europeisk storhet.

Amerikanske veksttall ser sterke ut, men gir et misvisende bilde. Ser man bort fra Silicon Valley og tek-oligarkene, og mot selve statsapparatet, er bildet mørkere: institusjoner undergraves, embetsverk politiseres og demokratiets bærebjelker slites ned. Forsøket på å stanse energitransisjonen i Europa er ikke bare ideologisk, men et forsøk på å forsterke avhengigheten av USA.

Mange lar seg også blende av Kinas industrielle dominans innen elbiler, batterier og solceller. Samtidig overses undertrykkelsen av minoriteter, og at hundrevis av millioner kinesere fortsatt lever på et inntektsnivå langt under europeisk standard. Forventet levealder er lavere, og kinesere har mindre fri. Kina har også verdens største klimagassutslipp.

Disse nyansene forsvinner ofte når blikket vendes mot Europa. Europeiske medier som Financial Times, Politico og Euractiv dekker EU dag for dag, og anvender med rette et kritisk blikk mot unionen. I spaltene der snakker mange om irrelevans og stagnasjon, og noen omformulerer Trump-administrasjonens spådom om at den europeiske sivilisasjonen er på vei mot kollaps. De peker på lavere vekst, politisk splittelse og knappere naturressurser. Og ikke minst: på klima- og miljøpolitikken som en økonomisk byrde.

Siden august har jeg fulgt disse debattene tett fra Brussel. Den europeiske politiske maskinen reagerer tilsynelatende tregt på kriser. I alle fall tregere enn den hyperaktive regjeringen i USA. For Europa er løsningene sjelden åpenbare. Men systemet beveger seg, steg for steg.

I sommer landet EU en handelsavtale med USA. Den er asymmetrisk og langt fra ideell. Likevel kommer europeiske bedrifter relativt bedre ut enn de fleste andre, inkludert norske. Ironisk nok er de største taperne blitt importavhengige amerikanske selskaper. Inflasjonen der stiger.

Europeisk økonomi går noe bedre enn fryktet. Digitalisering og fallende energipriser har bidratt. Dette skjer parallelt med at EU har vedtatt et fullstendig forbud mot import av russisk gass innen sommeren 2027. Dermed er en av Europas mest problematiske strategiske avhengigheter snart avviklet. Kontinentet beviser også stadig mer at CO₂-utslipp og økonomisk vekst kan frikobles.

Også på klima kom et stort gjennombrudd, om enn senere enn ventet. I november ble EUs medlemsland og parlamentet enige om et klimamål for 2040 på 90 prosent utslippskutt. Målet innebærer mer fleksibilitet enn tidligere. Blant annet åpnes det for bruk av internasjonale kvoter. Likevel er ambisjonsnivået høyt sammenliknet med Japan, Canada og USA.

Virkemidlene er justert. Innfasingen av det nye kvotesystemet for transport og bygg er utsatt. Kvoteprisen skal holdes lavere i startfasen. Forbudet mot nye fossilbiler i 2035 er i praksis omformet til et mål om 90 prosent utslippskutt innen sektoren, kombinert med kvotebruk. Og de mest omfattende kravene til bærekraftsrapportering fjernes for flertallet av europeiske selskaper.

Det er lett å tolke dette som at europeiske ledere gir etter for ytre høyre og press fra USA. Men saksgangen og innholdet i debattene i Brussel tilsier at det er mer pragmatiske hensyn som har veid tyngst. EU forsøker å håndtere sikkerhetskrise, klimakrise og økonomisk risiko samtidig. Det skjer ikke med Javier Mileis motorsag, men gjennom tidkrevende strev for å oppnå kompromisser i åpne, demokratiske prosesser.

Europa forblir en bastion for demokrati, velferd og klimahandling. Dette skyldes ikke idealisme alene, men også egeninteresse. For et kontinent uten store fossile ressurser er fornybar energi både billigere og tryggere. Klimatiltak reduserer også fremtidig finansiell risiko. Samtidig har EU lært at tempo og sosial fordeling betyr noe. Energipolitikk som utløser politisk opprør, er dårlig politikk.

Mer bekymringsfullt er utviklingen innen miljø og naturvern, der arealer forringes, karbonopptaket i skog stuper, vannkvalitet synker og artsmangfoldet svekkes. Avskogingsdirektivet er utsatt og skal forenkles. Gjennom flere handelsavtaler åpner EU opp for mer varer med negative naturavtrykk. På lang sikt kan dette bety mye for klimaregnskapet også.

2025 kan bli et vendepunkt for verden. Men 2026 blir neppe året EU kollapser. Enigheten om omfattende økonomisk støtte til Ukraina viser at EU fortsatt evner å handle når det gjelder. Sikkerhet rundt egne grenser gjør også at Europa fortsatt kan ta ledelsen i den globale klimakampen.