I en gammel fjellhall i en sammenslåingstruet vestlandskommune sitter stoltheten i veggene. Turbinene har gått i jevn takt i generasjoner. Lenge før klimavennlig og ikke-klimavennlig energi var noe vi forholdt oss til, bygde Norge et energisystem basert på vann.

Selvfølgelig har kraftbransjen hatt både gode og dårlige tider. Det har vært kalde og tørre år med høye priser, og år med nedbørsrekorder og en kraftpris i bunn. Disse svingningene har vi håndtert. Vi har operert i sykluser på tiår, ikke kvartaler.

Vi har vært her i over hundre år. Og vi har sagt at vi skal være her i hundre til. Det sier vi fremdeles. Men med en undertone av usikkerhet.

Artikkelen er hentet fra rapporten «Slik kan Norge gjøre en forskjell», gitt ut av Norsk Klimastiftelse i juni 2015. Se flere artikler fra rapporten.

På konferanser og seminarer, i artikler, analyser og blogger, handler alt om «en energiverden i endring», «det grønne skiftet» og «fornybarrevolusjonen».

«Steinalderen tok ikke slutt fordi verden gikk tom for stein», sies det, med henvisning til at også fossilalderen kan ta slutt selv om det er mer kull, olje og gass igjen. Dette gjelder ikke bare for fossil energi. Det er (paradoksalt nok) like aktuelt for vannkraften.

Verden trenger energi. Verden trenger klimavennlig energi, og verden trenger energi som er pålitelig.

Vannkraften svarer godt på alle disse behovene. Likevel er vi havnet i samme båt, eller i hvert fall i samme usikre farvann, som offshorenæringen.

Spørretime-tid

«Hvis ledigheten skulle fortsette å stige eller holder seg på dette nivået, hvilke tiltak i arbeidsmarkedet ser statsministeren for seg for å møte den utviklingen i forhold til de som opplever den vanskelige situasjonen det er å miste jobben eller bli permittert?»

Det var muntlig spørretime i Stortinget 20. mai, og et noe kronglete formulert spørsmål fra Jonas Gahr Støre gikk til statsminister Erna Solberg. Arbeidsledigheten i Norge er på 4,3 prosent – opp fra 3,6 prosent på et år. Arbeidsledigheten har vært over 4 prosent før, men det er en stund siden.

For en energinasjon som Norge får endringer i energimarkedene konsekvenser. 11000 jobber har forsvunnet fra oljebransjen. Det har foreløpig ikke forsvunnet mange jobber i kraftbransjen, men endringene i energimarkedene slår rett inn på kraftprisen.

Lave brenselspriser, lave CO₂-priser og kraftig vekst i utbygging av sol og vind gjør vannkraften mindre lønnsom. Prisen har gått nedover de siste årene, og det ser ikke lystig ut i årene som kommer.

Vi må gjerne forsøke å stritte imot utviklingen. Vi kan argumentere med fornuft. Sol og vind burde bare konkurrere ut kull, olje og gass, ikke vannkraft.

Men det hjelper ikke. Sol og vind har kommet som en rakett inn i markedet. Batterier gjøres tilgjengelig og reduserer behovet for eksisterende kapasitet i reserve, som er vannkraftens store fortrinn.

Positiv effekt av dårligere tider

Nedgangstider har også sine positive sider.

Det er skjerpende.

En for god økonomi i for lang tid kan sløve driven som trengs i samfunnet. Norge er verdens Absurdistan. Vi velter oss i penger, vi har et velfungerende demokrati, politisk stabilitet og tross alt lav arbeidsledighet sammenliknet med internasjonalt nivå.

Nyutdannede som søker jobb i arbeidstakers marked kan bli villedet til å tro at arbeidslivet handler om å finne kollegaer man kan gå på toppturer med. De kan få det for seg at arbeidsdagen best benyttes til å diskutere hvordan bedriftshyttene fordeles rettferdig, og de kan bli lurt til å tro at det viktigste med en jobb er at den er fleksibel, slik at man ikke heftes med å måtte jobbe på inneklemte fredager og i stille påskeuker.

På kort sikt kan fallende kraftpriser møtes med å effektivisere og kutte i kostnader. På den måten blir ikke de økonomiske konsekvensene av lavere inntjening for eierne og samfunnet så store. Men for å overleve på lang sikt, må vi komme på offensiven.

Norge var pionerer innen vannkraft fordi eierne og samfunnet hadde en driv. Strategien var langsiktig. Politikken og rammene ble lagt til rette for å nå store mål. Tiden var preget av optimisme og pågangsmot. Ingen oppgaver var for store. Prosjekter var resultater av nytenkning og utvikling. Vi hadde problemer vi skulle finne løsninger på.

«Norge har over 130 års erfaring med fornybar energi. Vannkraften er fortsatt ryggraden i det norske kraftsystemet», sa olje- og energiminister Tord Lien på Energiforskningskonferansen 21. mai.

Han har selvfølgelig rett. Men det er en farlig sovepute å være for begeistret for historien.

Vi har brukt over hundre år på å bygge opp en kompetanse på et fornybart energisystem som fungerer. Men det fungerer i dagens kraftsystem, og når systemet endres radikalt – hva gjør vi da?

Norsk vannkraft vil spille en betydelig rolle i det norske og nordiske kraftmarkedet i lang tid. Men skal det stoppe der? Har ikke politikere, eiere og samfunnet for øvrig større ambisjoner for Norge som fornybarnasjon enn å holde fortet?

Vi bør ta kompetansen vi har på energiproduksjon og energisystemer – bygd opp gjennom over 100 år med vannkraft, koble den med vår sterke kompetanse innen offshore og maritim industri, legge til våre finansielle muskler og ta for oss spørsmålet: «Hvis verden skal til nullutslippssamfunnet, hvordan kan vi finne tilbake til den norske pioneren, satse langsiktig, forske, våge, prøve ut, utvikle nye løsninger og gjøre en forskjell?»