Klimafinansiering var et hovedtema under det nylig avholdte klimatoppmøtet i Baku. Forventningene til forhandlingene var skyhøye og misnøyen med resultatet betydelig.

Betyr det noe for privat finans om det står 100, 300 eller 1300 milliarder dollar på et dokument fremforhandlet av byråkrater fra 200 land?

Rike land som har bidratt mest til utslippet av klimagasser, skal betale for fattigere lands tilpasning til mer tørke, flom og storm, og til en industriell-økonomisk utvikling som ikke bidrar til ytterligere utslipp av klimagasser.

Men hvem sine penger er det egentlig som er lovet til hvem, og for hvilket formål?

Hva koster det å redde klimaet?

Basert på estimater fra blant annet en ekspertgruppe som støtter klimaforhandlingene, kom gruppen av utviklingsland til forhandlingsbordet med et krav om 1300 milliarder dollar i årlig klimafinansiering. Dette ville vært en 13-dobling av 2020-målet på 100 milliarder dollar. Dette målet ble avtalt i 2009, men først oppnådd i 2022.

1300 milliarder dollar, eller 15 000 milliarder kroner, er litt mer enn 1 prosent av verdens samlede BNP eller tre firedeler av det norske oljefondet.

Til stor skuffelse for mange fattige land ble sluttresultatet i avtalen ‘bare’ 300 milliarder dollar. Det er mye penger det også, omtrent ti ganger så mye som den helt urealistisk dyre Nord-Norge-banen. Men ikke mer enn at Norge kunne dekket omtrent en tredel om vi heretter ga bort årlig avkastning fra oljefondet (dagens verdi og 5 prosent avkastning).

• Les også: Dette skjedde på COP29 – den store oversikten

Hansken er kastet

Av klimahistoriske årsaker er land som Kina og Saudi-Arabia formelt «utviklingsland» på mottakersiden. Samtidig innebærer valgresultatet i november at USA sannsynligvis snart er ute fra giversiden.

Begge deler gjør det mindre fristende for EU, Japan og flere å signere på altfor fete sjekker. Derfor er det heller ikke klart hvor mye av de forpliktede 300 milliarder dollarene som giverlandene skal bidra med, som skal komme over respektive statsbudsjett. Eller hvor mye som kommer fra ikke-innførte globale avgifter, og hvor mye som vil komme gjennom private investeringer.

Videre skal beløpet dekke kostnader både ved klimatilpasning og utslippsreduksjoner i omkring hundre land fra Mali til India uten noen klar fordelingsnøkkel.

Poenget her er at forhandlingspartnerne er enige om å bruke privat kapital som de ikke selv forvalter, til formål som privat kapital ellers ikke ville funnet veien inn i.

Hansken er kastet. Vil private investorer føle på ansvaret og bygge diker i Tuvalu? Eller ser vi dette som et «markedssignal» som motiverer nye investeringsstrategier?

Til å gråte over

Det er heldigvis forskjell på både eiere og forvaltere av rikdom. En del forvaltere har mandat fra pengenes eiere til å bruke dem målrettet til avtalte formål. For eksempel å sikre vanntilgang for matproduksjon i fattige land som er eksponerte for tørke på grunn av klimaendringene.

De store pengene forvaltes imidlertid av såkalte «institusjonelle investorer», som typisk er pensjonsfond, universitetslegater og andre som forvalter andres penger. KLP er en slik institusjonell investor, som forvalter pensjonen til over 900 000 nordmenn.

Dette er effektive bedrifter som forvalter enorme summer med lave transaksjonskostnader etter strenge rammer gitt av pengenes eiere. Det betyr ikke at de ikke er ansvarlige for egne investeringer eller ikke bryr seg om en global utvikling på vei mot katastrofale klimaendringer. Tvert imot ligger det betydelig moralsk og finansiell interesse i å unngå kollaps i samfunnsstrukturer og institusjoner. Men ansvar og interesser utøves i praksis i stabile og effektive markeder som investorene er godt kjent med.

For vestlige investorer, som dominerer på giversiden i forhandlingene, betyr dette i hovedsak vestlige markeder, og i noen grad veletablerte markedsplasser i fremvoksende økonomier.

For disse investorene har byråkratenes søvnløse forhandlingsnetter dessverre ingen praktisk betydning. Selv om forhandlerne snakker mye om privat kapital, dominert nettopp av institusjonelle investorers penger, har det ingen betydning om det står 100 eller 1300 milliarder dollar på sluttdokumentet. Det er til å gråte over, men sånn er det.

Les også: Resultatet av COP29 ble en tillitskrise – det siste verden trengte

Investorer med god vilje

Før depresjonene tar overhånd: Investorer med god vilje bidrar typisk med øremerkede midler i fond eller direkte investeringer der offentlige aktører står for lokal porteføljekompetanse og bidrar til å redusere finansiell risiko.

Et godt eksempel er KLPs saminvestering med Norfund i kenyanske vindmøller og indiske solparker.

Tilnærmingen innebærer at offentlige midler brukes til å dekke investorenes ekstra arbeid og risiko ved å investere i mindre stabile og effektive markeder. Dette er en tilnærming som fungerer og som bør fortsette og videreutvikles.

Utfordringen er å utløse flest mulig private kroner for hver offentlig. Så lenge offentlige penger må kompensere fullt ut for tapsrisiko, blir det ikke så mange private kroner for hver offentlige. Lavere offentlig risikodekning innebærer høyere avkastningskrav fra investor. For institusjonelle investorer, som sammenlikner med supereffektive vestlige markeder, vil dette uansett fortsette å være en ressurskrevende sideaktivitet med forhøyet kostnad og risiko, som normalt vil innebærer høyre forventet avkastning.

Når beslutningsdokumentet fra Baku fremhever kapitalkostnad som en kritisk barriere, så handler det nettopp om at investorene vil ha betalt for høyere kostnader og risiko i form av høyere forventet avkastning. Hvis denne ekstrakostnaden skal forsvinne, så innebærer det i praksis mer subsidiering over giverlandenes offentlige budsjetter, typisk gjennom utviklingsbanker, eller multilaterale banker med et bredere perspektiv på utviklingslandenes gjeldssituasjon.

Alternativt må landene utvikle like robuste og effektive markeder som det vestlige forvaltere ellers forholder seg til. Eller rettere, det er forvalternes oppfatning som er avgjørende, og gjennom utveksling av prissignaler samles flokken om en felles virkelighetsforståelse og konsentrasjon rundt kjent revir.

• Les også: Statlige klimamilliarder til u-land: Derfor er lønnsomhet avgjørende

Penger løser ikke alt

Den andre siden av dette er at penger på bordet ikke løser så mye i seg selv. Det viktigste er jo at noen utvikler attraktive prosjekter. Gode prosjekter bør først og fremst utvikles og finansieres av entreprenører og investorer med lokal kunnskap og forankring.

Ekspertene som har regnet seg frem til utviklingslandenes (unntatt Kina) behov på 1300 milliarder dollar, har anslått at landene finansierer en like stor sum selv. For å hjelpe til, kan tålmodige utviklingsbanker og -fond samt multilaterale banker støtte prosjektutvikling og trå til med lån eller direkte investeringer iblandet en høyest mulig andel privat kapital som skissert over.

En annen tilnærming, spesielt der det er større selskaper involvert, er å gi sikre garantier til selskapene og deres finansører. Det vil bidra til å gjøre prosjektfinansiering rimeligere, samtidig som private selskapers erfaring og gjennomføringsevnene utnyttes til det fulle. Den nylig lanserte ordningen med norske statsgarantier som forvaltes av Norad, er svært spennende.

Å være eller ikke være

Tilbake til utgangspunktet – hva får privat kapital til å flyte dit den trengs mest? Svaret er markedsbetingelser. Hva det står om privat kapital i internasjonale avtaler, betyr lite. Rammebetingelser og insentivstrukturer betyr mye.

Det er først og fremst et ansvar for landene selv å utvikle robuste institusjoner med effektiv lovhåndhevelse og begrenset korrupsjonsrisiko, samt sikre akseptable sosiale og miljømessige standarder. I tillegg kommer alle de andre markedsutfordringene knyttet til fornybar energi og klimaløsninger, som at det er gratis å forurense, tungt å utfordre etablert industris posisjon og innflytelse, og usikkerhet knyttet til avhengighet av monopolstyrte distribusjonssystemer.

Noen i klimaforhandlingenes «utviklingslandsgruppe», som India, har forutsetninger for å håndtere dette selv. Da blir barrieren for private investeringer i kommersielle prosjekter lave. Med gode prosjekter og kanskje litt støtte gjennom en garantiordning, kan det flyte mye klimafinansiering den veien.

I den andre enden av skalaen har vi land som hverken har forutsetninger for forvaltning eller kommersielt attraktive prosjekter. I tillegg har de kanskje en ustabil valuta som det er kostbart å sikre seg mot. Hit kommer det ikke en krone i privat kapital. Det er disse landene som trenger den offentlige støtten som direkte bistand til livsnødvendige, men kommersielt uinteressante tilpasningsprosjekter. For disse landene kan forskjellen på 300 og 1300 milliarder og en høy offentlig bistandsandel bety forskjellen på å være eller ikke være.