Elbiler i kombinasjon med fornybar energi gir oljen konkurranse som den aldri tidligere har møtt.

Elbilen – drevet av solceller fra eget garasjetak – er det mest håndgripelige eksempelet på trusselen mot oljeselskapenes forretningsmodell.

Med strømmen fra et solcelleanlegg i garasjetak-størrelse – til omkring 50 000 kroner – kan en elbil i Nissan Leaf-klassen kjøre omkring 15 000 km i året med solinnstrålingen i Larvik. Med solforholdene i Nice kan bilen gå 22 000 km og i Marbella over 25 000 km. Solcellene på garasjetaket vil produsere ca. 3 000 kWh i Larvik, 4 500 kWh i Nice og omkring 6 000 kWh i Marbella.

Artikkelen er hentet fra notatet «Equinors klimaproblemer – hvor tålmodige skal vi som eiere være?», publisert av Norsk klimastiftelse.

Notatet ble publisert 27. februar, før det store fallet på børsene og fallet i oljeprisen.

Med 15 000 km i årlig kjørelengde, 15 kroner literen for bensin og alternativet er en halvgammel bil som bruker 0,75 liter per mil, vil regnestykket gå i pluss etter snaut tre år. De neste 20 årene er drivstoffkostnadene for elbilen null kroner. Investeringen på omkring 50 000 kroner vil gi familiens elbil utslippsfritt drivstoff i 20-25 år – og i Marbella holder det med solstrømmen fra et garasjetak til to biler.Et solcelleanlegg på 17 m², tilsvarer 3,2 kWp, investeringskostnad ca. 4500 euro. Kilde: Otovo

I transportsektoren har oljesektoren hatt monopol siden forbrenningsmotoren gjorde sitt inntog. Elbilen – drevet med fornybar energi – endrer dette. Den billige fornybare energien blir derfor en trussel mot oljeselskapenes forretningsmodell. Skal oljen kunne konkurrere etter hvert som elbilene tar stadig større deler av markedet, så må den være billig. Analysen «Wells, Wires, and Wheels» fra BNP Paribas viser at oljen må ned til en pris på 10-20 dollar fatet for å kunne levere transportkilometer like rimelig. Årsaken er at elmotoren er så mye mer effektiv enn forbrenningsmotoren.

I tillegg kommer ifølge BNP Paribas fordeler som nullutslipp og renere luft, med helsegevinster som bonus. Elektrisitet er også enklere å distribuere – og solenergi er ikke utsatt for den samme prisvolatiliteten som olje. Har du installert solceller på garasjetaket, så vet du hva det vil koste å lade elbilen din.

Hva betyr dette teknologiske skiftet fra oljeselskapenes ståsted?

Avkastningen i olje- og gass har tradisjonelt vært mye høyere enn i fornybar energi. Men vil det fortsette, eller driver kombinasjonen av klimapolitikk og ny teknologi oljeselskapene inn i en fase der de enten må endre seg dramatisk eller akseptere at det går mot slutten?

Når verden ikke lenger trenger olje og gass for å få levert energitjenestene som holder samfunnsmaskineriet i gang, så trengs jo heller ikke lenger oljeselskaper.

Fornybar energi er en trussel mot oljeselskapenes forretningsmodell.

«Big oil has a do-or-die decade ahead because of climate change», slår Economist fast.

Energitjenestene i sentrum

Fornybar energi – i tilstrekkelige mengder og til lave kostnader – er nøkkelen til avkarboniseringen verden trenger.

Lavere utslipp betyr at vi må bruke mindre fossil energi og etter hvert fase ut den fossile energien helt. Målet, normen, er nullutslipp, innen 2050.

På veien dit vil etterspørselen etter olje, kull og gass gradvis falle.

De fossile energikildene er innsatsfaktorer i produksjon av energitjenester som samfunnet trenger, og som har vært avgjørende for den økonomiske utviklingen siden den industrielle revolusjon.

• Kull og gass brennes i kraftverk og gir elektrisiteten vi er så avhengige av.
• Olje er avgjørende for at transportsystemene skal fungere, enten vi snakker om biler, båter eller fly.

Men egentlig er det ingen som etterspør hverken kull, olje eller gass. Det er energitjenestene vi har behov for, enten vi snakker om lys og varme, biler eller busser.

Også i en verden med nullutslipp vil vi selvsagt trenge energitjenester. Det er produksjonen av energitjenestene som må legges om. Det er dette som er i ferd med å skje, og det er dette som er den «eksistensielle trussel» mot oljeselskapenes forretningsmodell.

• Elektrisitet kan produseres fra fornybare energikilder. Overgangen vi ser i Europa viser hvordan kull og gass blir faset ut.
• Elektrisitet, produsert fra fornybare kilder, kan så erstatte olje og gass i andre sektorer – enten vi snakker om oppvarming eller transport.

Innledningsvis viste jeg hvordan overgangen fra fossilbil til elbil – drevet av solceller på eget garasjetak – kan gi en energitjeneste billigere og bedre med fornybar energi enn med olje.

Et liknende eksempel er at fornybar energi kan brukes til produksjon av ammoniakk. Den kan benyttes som drivstoff i skipsfarten og som råvare i gjødselproduksjon. Tungolje kan erstattes i skipsfarten og gass i gjødselproduksjonen.

Regnestykkene her er foreløpig ikke så overbevisende som for elbilen, men trenden er den samme: Billig fornybar energi, i tilstrekkelige mengder, kan brukes til å produsere de samme energitjenestene som oljen og gassen.

Elektrifisering i Nordsjøen – eller drift av elbiler?

I Nordsjøen er det snakk om å bruke opptil 10-12 TWh fornybar strøm for å elektrifisere operasjonene på en rekke oljeplattformer.

Elektrifiseringsplanene er et godt utgangspunkt for et regnestykke som illustrerer hvor mye mer effektivt det er å bruke fornybar energi direkte enn å gå veien om olje og forbrenningsmotor.

12 TWh strøm kan drive fire millioner «elbil-årsverk» a 15 000 km og fjerne utslippene og diesel/bensin-etterspørselen fra like mange fossilbiler.

Hvor mye CO₂ fire millioner «elbil-årsverk» kutter, vil avhenge av hvor mye bilene som erstattes slipper ut. Hvis det er store og «halvgamle» biler med utslipp rundt 150 g CO₂/km, så spares ca. 9 millioner tonn CO₂ i året på et slikt teknologiskift. Hvis det er små og energieffektive biler med utslipp rundt 100 g CO₂/km som byttes ut, så faller effekten tilsvarende. Norge har 2,8 millioner personbiler, drøye 260 000 går på strøm. Den fornybare energien som er planlagt brukt til elektrifisering av oljeproduksjonen kan altså – i teorien – erstatte omkring halvannen gang Norges totale park av fossilbiler.

Det er uklart eksakt hvor mye CO₂ som kan spares gjennom elektrifisering av oljeplattformer, men i et prosjekt BKK og partneren Cape Omega har utviklet, antydes det en CO₂-besparelse på rundt 5 millioner tonn i året med et el-forbruk på 11 TWh.

Dette er CO₂-kutt i produksjonen av olje og gass, og påvirker selvsagt ikke utslippene som oppstår når fossilbilene ruller sine kilometer. Om oljen er produsert på en ren måte, er utslippene i sluttbruken de samme.

Poenget er følgende: CO₂-besparelsen ved elektrifisering av oljeproduksjonen blir mye mindre enn om energitjenesten – i dette tilfellet kjørte kilometere – kan leveres med nullutslippsteknologi som i en elbil. Det gir mye større effekt å elektrifisere sluttbruken enn å «pynte på» de fossile verdikjedene.

Hvis vi gjør et regneeksempel med utgangspunkt i Equinors totale utslipp, så blir dette veldig synlig. Equinors olje og gass representerte i 2018 utslipp på ca. 300 millioner tonn CO₂ da den ble brent, ifølge selskapets bærekraftrapport.

Hvis vi forenkler – og i et eksempel tenker oss at all Equinors oljeproduksjon ble brukt til drivstoff for personbiler – kunne disse 300 millioner tonn CO₂ vært spart dersom drøyt 130 millioner biler hadde gått fra fossildrift til el-drift.

Det regnestykket er basert på samme forutsetninger som nevnt over:

En nøktern elbil – Nissan Leaf eller VW e-Golf – bruker ca. 3000 kWh med en årlig kjørelengde på 15 000 km. 12 TWh strøm kan gi nok drivstoff til 4 millioner slike «elbil-årsverk». Dette sparer ca. 9 millioner tonn CO₂ – hvis alternativet er en bilpark som slipper ut 150 g CO₂/km. For å bli kvitt 300 millioner tonn CO₂ vil det da trenges drøyt 130 millioner slike biler.

Samtidig kunne tilstrekkelig energi til disse bilenes fremdrift vært skaffet til veie ved hjelp av 390 TWh fornybar elektrisitet.

Energitjenesten – i form av personbil-kilometer – som Equinors samlede oljeproduksjon skaffer – kan altså i et regnestykke med disse forutsetningene erstattes av 390 TWh strøm – som er nesten tre ganger så mye strøm som Norge produserer i et normalår.

For å produsere 390 TWh fornybar strøm til 130 millioner biler trengs det for eksempel drøyt 100 vindkraftanlegg av den samme størrelsen som bygges på Fosen eller 65 millioner garasjetak med 17 m² solceller gitt solinnstrålingen i Marbella.

390 TWh er mye strøm, men hvis vi ser på muligheten til å produsere fornybar elektrisitet desentralt på hustak, er det kanskje ikke så mye likevel.

Men 390 TWh strøm ville ha en mye lavere salgsverdi enn all oljen og gassen Equinor produserer og selger. Med en strømpris på 50 øre kWh ville salgsverdien være 195 milliarder kroner, mens Equinors samlede inntekter i 2019 var på omkring 600 milliarder kroner.

Dette regnestykket gir seg ikke ut for å være noe annet enn et tenkt eksempel. Men det illustrerer denne tekstens hovedpoeng, nemlig at energitjenester samfunnet trenger kan produseres uten utslipp og at dette er en stor utfordring for «big oil».

De møter en konkurranse de tidligere ikke har blitt stilt overfor.

Hvordan møter «big oil» den nye tid?

Skjerpet klimapolitikk utgjør en «eksistensiell trussel» mot oljesektoren, slik BPs tidligere toppsjef John Browne uttrykte i et mye omtalt foredrag for noen år siden.

Forutsetter vi at målet om nullutslipp nås, så kan ikke olje og gass brukes som innsatsfaktor i produksjon av energitjenester. Ved karbonfangst og -lagring kan gass omdannes til tilnærmet utslippsfri hydrogen, men selv om dette skulle få et relativt stort omfang vil det neppe monne stort målt mot dagens forbruk av olje og gass.

Det kan selvsagt også tenkes at olje og gass vil bli benyttet som råvarer i kjemisk industri og produksjon for eksempel av plast også i fremtiden.

Likevel: Alternativene for store oljeselskaper er enten å gå inn i en langsom dødsprosess eller endre seg.

De kan selvsagt ta del i det store energiskiftet og være leverandør av energitjenester også i en fremtid der olje og gass ikke lenger er i bruk. Men da må de investere mye mer penger i fornybar energi og andre nullutslippsløsninger enn de hittil har gjort. Andre vil ta over – dersom oljeselskapene ikke endrer seg.

Dette er altså bakteppet for oljeselskapene som nå presenterer sine klimaambisjoner på løpende bånd. De har i over hundre år levert innsatsfaktorer et moderne samfunn trenger stadig mer av for å kunne vokse, men dette tar nå slutt. Energitjenestene kan leveres på andre måter. Samtidig er den sosiale lisensen i spill – tydeligst uttrykt gjennom ungdommens klimaopprør.

Ingenting tilsier at samfunnets krav overfor oljesektoren kommer til å bli dempet i årene vi har foran oss. Tvert imot – det kommer til å bli mer krevende å være oljeselskap.

Det har tatt lang tid for oljesektoren å komme til erkjennelsen som nå får det ene selskapet etter det andre til å erklære at de skjerper klimamålene, vil kutte egne utslipp, vri investeringene i retning av fornybar energi og – noen av dem – streve mot netto null.

Det er lett å finne noen år gamle sitater fra oljetopper som viser at de var bakpå. Et ti år gammelt intervju med daværende Statoil-sjef Helge Lund i Stavanger Aftenblad er et eksempel. Her forklarer han at Statoil skal produsere oljesand i Canada mer lønnsomt og renere enn noen andre, mens han satte fornybar energi «på oppsigelse». Statoils «grønnmaling» skulle kunne vare tre-fire år til, før det ble tatt en beslutning om dette var noe å satse på eller ikke.

Holdningen som disse uttalelsene reflekterte, fungerte i mange år fint som en uthalingsstrategi. Verdens etterspørsel etter olje og gass ville øke, fornybar energi var smått og puslete, dessuten var gass bedre enn kull – og selvfølgelig ville karbonfangst og -lagring etter hvert løse problemet.

De store europeiske oljeselskapene har aldri uttrykt tvil om klimavitenskapen, men de har heller ikke løftet mange fingre for å gjøre noe med klimaproblemet.

Det internasjonale energibyrået (IEA) ga i januar 2020 ut en rapport som omhandler oljesektorens forhold til klima, og det er nedslående å se hvor lite ressurser som er investert i andre ting enn kjernevirksomheten. Hvis man ser på samtlige oljeselskaper, så har under 1 prosent av investeringene gått til andre ting enn olje og gass. De europeiske selskapene, Equinor inklusive, ligger betydelig over snittet for verden, men det er fortsatt ganske små andeler som går til fornybar energi. De syv største børsnoterte europeiske oljeselskapene plasserte samlet 7,4 prosent av sine investeringer i fornybar energi i 2019.

Det siste året har det vært et ganske markant skifte blant de europeiske selskapene. De store oljeselskapene i Europa – Repsol, Eni, Total, Shell, BP og Equinor – har alle presentert målsettinger som indikerer at de er i gang med en omstilling.

Oljeselskaper har valget mellom tre hovedretninger når de legger opp sin strategi i møte med strengere klimapolitikk og billigere fornybar energi:

• De kan gå for full omstilling i retning fornybar energi og nullutslipp, slik danske Ørsted er et eksempel på.
• De kan satse på olje og bare olje, slik mindre selskaper som Aker BP og Lundin ser ut til å gjøre.
• Eller de kan gjøre en gradvis omstilling, der andre ting enn olje og gass delvis får en større plass. Dette ser ut til å være veien både Total, Eni, Shell, BP og Equinor velger å gå.

Den første kategorien, der Ørsted er det fremste eksempelet, har tatt steget fullt ut – og er i praksis et selskap som driver med fornybar energi og bare det. Selskapet har solgt ut sine aktiviteter i olje- og gassproduksjon, og er markedsleder i offshore vind. Aksjemarkedet har gitt Ørsted gode vurderinger, og selskapet er nå verdt omkring 415 milliarder norske kroner. Equinor, som er et mye større selskap, er priset til i underkant av 500 milliarder kroner.Aksjekurser for Ørsted og Equinor 26. februar 2020

Selskaper i den andre kategorien, som Aker BP og Lundin, er i en enklere strategisk posisjon enn de største selskapene. Heller ikke de mindre selskapene kan overse klimarisiko. De må ta høyde for at lavere etterspørsel kan bety lavere priser og svekket lønnsomhet. Men de kan likevel «bli ved sin lest» – konsentrere seg om oljeproduksjon – og når tiden er moden kan de legge ned og betale ut det som måtte være igjen av penger i kassen til aksjonærene. Dette er et valg de store vanskelig kan ta.

For de store selskapene – som Equinor, Shell, BP og Total – er det i realiteten bare én mulighet – nemlig å legge opp til en gradvis forandring i grønn retning. De kan selvsagt gjøre ulike valg når det gjelder tempo og innretning på satsingen innen fornybar energi, men uten en dreining av virksomheten i fornybar retning så vil de måtte bygge ned virksomheten over tid. Dette er store selskaper, med tusenvis av svært kompetente ansatte. Uten oppbygging av en betydelig fornybarandel, så vil de neste tiårene bety en kontinuerlig nedbemanningsprosess.

Aksjemarkedet har ikke vært spesielt begeistret for «både og»-strategien som Equinor har valgt. Frykten er ifølge analytikere at selskapet skal fristes til å gjøre investeringer innen fornybar energi som er mindre lønnsomme, og at dette vil redusere inntjeningen.

Selv om olje- og gassproduksjon er hovedaktiviteten for alle de store europeiske selskapene, er det stor forskjell på dem. Mens Equinor har konsentrert aktiviteten om produksjon (oppstrøms) og solgte bensinstasjonene sine for mange år siden, har andre oljeselskaper fortsatt betydelig eksponering mot forbrukermarkedet – for eksempel gjennom bensinstasjoner. Også innen fornybar energi har selskapene valgt ulike veier. Equinor har som kjent konsentrert virksomheten sin innen offshore vindkraft, mens for eksempel Total har satset ganske tungt på solenergi.

Klima setter rammene

For oljeselskapene ligger trusselen i at både teknologi og politikk driver utviklingen i en retning der det blir billigere og mer hensiktsmessig for både den enkelte forbruker og for samfunnet å få energitjenestene produsert og levert uten bruk av olje og gass. Utslippene blir borte. Verdikjedene blir også mer lokale.

Det grønne skiftet betyr at vi går fra fossilt til fornybart. Men det betyr også at energiproduksjonen desentraliseres. Inngangsbarrierene reduseres. Vi kan lage strøm på vårt eget tak, istedenfor å hente olje i en annen del av verden som sendes rundt på svære tankskip og -biler.

Oljeselskapene kan ikke lenger overse at klima vil sette rammene, og at olje- og gass etter hvert vil bli mindre etterspurt. Totalmarkedet vil falle. Hvor raskt vet vi ikke, men det vil etter alt å dømme komme en nedgang.

Dagens oljemarked på omkring 100 millioner fat om dagen må mye ned – raskt – hvis Paris-målene skal være innen rekkevidde.

De politiske signalene – i alle fall i Europa – er ikke til å misforstå. EUs planer om kraftige kutt i klimagassutslippene og «netto null» i 2050 gir retningen.

Fornybar energi er billigere enn kull- og gasskraft i elektrisitetsproduksjon. Kortsiktig kan gass kanskje få et oppsving når kullkraftverkene stenges ned, men det er bare noen år før fornybar skviser ut gassen også.

I transportsektoren kommer elektriske kjøretøyer inn på markedet for alvor, og erstatter bensin og diesel. Elbilenes andel av nybilsalget vil få et kraftig hopp i Europa når en rekke nye modeller nå kommer på markedet. Det blir spennende å se hvor lang tid det tar før elbilenes markedsandel nærmer seg «norsk» nivå i store europeiske markeder.

Teknologiutviklingen driver kostnadene ved produksjon av elbiler ned. Politikk og reguleringer driver kostnadene ved bruk av olje opp. Når linjene krysser, er det ingen vei tilbake. Det endelige dødsstøtet vil være reguleringer som forbyr bruk av fossil energi.

Skal de store oljeselskapene være med på denne endringen, så må de øke investeringene i produksjon og distribusjon av energitjenester som har nullutslipp.

Equinor og de andre store europeiske oljeselskapene kan spille en viktig rolle i det grønne skiftet hvis de raskt omstiller seg. Men da må de akseptere at det er energitjenester verden trenger, ikke olje og gass.

Det kommer ikke til å være nok å gjøre fornybar energi til en «attåtnæring».