Equinor har i flere runder lansert ambisjoner om hvordan selskapet skal drive i henhold til målene i Paris-avtalen. I så måte er selskapets store problem CO₂-en som slippes ut når oljen og gassen brennes. Denne utgjør 95,3 prosent av selskapets totale utslipp (Scope 1, 2 og 3 – se faktaboks). I 2022 utgjorde Scope 3-utslippene 243 millioner tonn CO₂.

I 2022 la Equinor fram sin første energiomstillingsplan, der selskapet redegjør for sine klimamål som kan oppsummeres slik:

• Halvere klimagassutslippene fra egenopererte felt innen 2030 sammenlignet med 2015-nivå, hvorav 90 prosent skal realiseres gjennom absolutte utslippskutt.
• Allokere mer enn halvparten av årlige bruttoinvesteringer til fornybar energi og lavkarbonløsninger innen 2030.
• Redusere netto karbonintensitet, inkludert utslipp fra bruk av solgte produkter, med 20 prosent innen 2030, og 40 prosent innen 2035. I 2050 skal Equinor være et «netto null»-selskap.

Det første målet er oversiktlig og håndterbart, det vil i stor grad kunne bli nådd gjennom elektrifisering av oljeinstallasjonene. Det er når det gjelder utslipp fra bruk av den oljen og gassen Equinor selger til sluttbruker, at omstillingsplanen oppfattes som uklar.

Equinors mål om netto null innen 2050 er ikke et rent utslippsmål, men et karbonintensitetsmål. Karbonintensitet er et tall på utslipp per produserte enhet. Equinor måler karbonintensiteten ved å dele selskapets utslipp fra hele verdikjeden (scope 1, 2 og 3) med energiproduksjonen. Målet er at karbonintensiteten skal reduseres 20 prosent innen 2030, 40 prosent innen 2035 og 100 prosent innen 2050. Referanseåret er 2019.

En svakhet ved Equinors omstillingsplan er at den mangler konkrete mål for faktiske utslippskutt i Scope 3, altså de utslippene som oppstår når sluttbruker brenner oljen og gassen. Equinor er også svært lite konkrete i omtalen av hvordan de skal nå «netto null», utover å peke på økt opptak og lagring av CO₂. Planen framstår uklar og vrien å etterprøve.

Det er dette aksjonærene Storebrand og KLP påpekte i sine tilbakemeldinger på energiomstillingsplanen, omtalt i DN i mai 2022. Jan Erik Saugestad, konserndirektør kapitalforvaltning i Storebrand, sa det slik:

I 2018 byttet Statoil navn til Equinor. I oktober 2023 ga Norsk klimastiftelse ut rapporten Equinor – et bredt energiselskap? Formålet er å sette Equinor og selskapets prioriteringer på dagsordenen og invitere til offentlig samtale om spørsmål som angår hele det norske samfunnet:

• Utøver Equinor per i dag det lederskapet som klimakrisens alvor og Paris-målene krever?
• I hvilken grad bidrar Equinors prioriteringer til å få fortgang i energiomstillingen og dermed øke muligheten til å nå klimamålene?

Denne artikkelen er del av rapporten. Les/last ned hele rapporten.

– Vi opplever imidlertid at planen har svakheter som ikke svarer på våre forventninger og som ikke gir gode nok svar på hvordan selskapet skal bidra til faktiske kutt i utslippene.
– Med dagens plan vil selskapet kunne øke sine totale utslipp, så lenge de investerer i fornybar energi. Vi ønsker en ambisjon på totale utslipp, inkludert scope 3.
– Med unntak av produksjonsutslipp frem til 2030, viser ikke planen hvordan selskapet forventer at absolutte utslipp fra produksjon og bruk vil utvikle seg frem mot 2050.

Våren 2023 skrev en rekke finansinstitusjoner – inkludert Storebrand, Danske Bank og KLP – et felles brev til Statsministerens kontor om Equinors omstillingsplan og at selskapet ikke gjør nok. En representant for Equinors eiere – senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP Arild Skedsmo – uttalte følgende i E24:

– Vi i KLP Kapitalforvaltning er først og fremst bekymret for at Equinors energiomstillingsplan mangler klare mål for hvordan selskapet skal redusere det som kalles scope 3-utslipp, som er utslipp som følge av at olje og gass forbrennes. Slike mål er avgjørende for å kunne vurdere om utslippene reduseres i tråd med målene i Parisavtalen.

Slik Equinor presenterer sin omstillingsplan, er tanken at energiproduksjon uten utslipp over tid skal utgjøre en stadig større andel av totalen. På den måten reduseres «netto karbonintensitet», som er begrepet som brukes. Men så lenge Equinor selger olje og gass som brennes, vil det være utslipp knyttet til dette. De blir ikke borte selv om Equinor produserer like mye fornybar energi.

Det er dette som er kjernen i KLP og Storebrands kritikk mot Equinors omstillingsplan.

For at et selskap skal være netto null i 2050, må økt opptak eller lagring av CO₂ tilsvare mengden utslipp som forbrenningen forårsaker.

Hva kan vi forvente av et sivilisert selskap?

Equinor er et sivilisert selskap fra et demokratisk land med den norske stat som majoritetsaksjonær. Derfor må det forventes at Equinor, som investerer i virksomhet med lang ledetid og planer for produksjon i flere tiår, kan gjøre rede for hvordan selskapet skal håndtere utslippene. Dette gjelder også fra Scope 3-utslippene i 2050. Det er året målene i Parisavtalen skal være nådd. Her mangler Equinor troverdige svar.

I tillegg tar Equinor i sin energiomstillingsplan en rekke forbehold som i praksis betyr å legge ansvaret over på politiske myndigheter både i Norge og i andre land hvor selskapet opererer:

«For å levere på omstillingsstrategien må de nødvendige rammevilkårene være på plass, og vi må ha støtte fra politikere.»

«Raske reduksjoner av utslipp fra egenopererte olje- og gassfelt og -anlegg i Norge avhenger av tilgjengeligheten av, og tilgangen til, elektrisitet.»

«Våre ambisjoner om å fortsette å bygge opp vår globale fornybar- og CCS-portefølje forutsetter at myndighetene får på plass de nødvendige tillatelse- og skattesystemene, og gjør områder tilgjengelig både for havvind og karbonlagring.»

«Planene våre om å bygge ut lavkarbonløsninger avhenger av støtte fra nasjonale og lokale myndigheter og deltakelse fra andre selskaper langs verdikjeden.»

«Vi er også avhengig av at myndigheter framskynder utviklingen og integreringen av nye teknologier, både direkte gjennom forskning og utvikling og gjennom bruk av karbonprissystemer, løsninger som bidrar til utslippskutt.»

Det er uten tvil slik at politiske rammer er viktige. Politiske myndigheter kunne for eksempel krevd karbonfangst og -lagring på Melkøya. Politikerne kan også forlange at selskapet ordner opp i utslippene på sokkelen selv – for eksempel ved å bygge havvind som jo Equinor selv planla gjennom det skrinlagte prosjektet Trollvind. Dette vil være dyrere enn å hente strøm fra land, men Equinor og den øvrige oljebransjen har stor betalingsdyktighet.

Dessuten: Med den gigantiske investeringsmuskelen Equinor har – ikke minst etter at selskapet har blitt ufrivillig krigsprofitør etter Russlands angrep på Ukraina – kan Equinor selv investere mer i å framskynde utviklingen og integreringen av nye teknologier og ny fornybar kraft.

Det kan tenkes at mer satsing på solenergi og mer desentral energiproduksjon både kan gi selskapet større vekstmuligheter og redusere den politiske avhengigheten av at det «slår til» med havvind eller karbonfangst i et ganske lite antall land.

Det store spørsmålet her er om Equinor er rigget for en slik jobb, både når det gjelder kompetanse og kultur. Er samfunnet bedre tjent med at staten som majoritetsaksjonær forlanger et større utbytte og plasserer investeringsmidlene hos andre?

Dette er spørsmål regjeringen og Stortinget i større grad må gripe fatt i de nærmeste årene.