En rapport fra CICERO, og en TV-opptreden fra en CICERO-forsker, har de siste ukene skapt debatt om klimaforskernes rolle i offentligheten. Blant kritikerne mener Halfdan Wiik norske klimaforskere skygger banen så snart de nærmer seg politiske spørsmål, mens Ragnar Fjelland viser til at overdreven vektlegging av vitenskapelig usikkerhet fort kan bli et «skalkeskjul for unnfallenhet». På den andre siden har CICERO-forsker Bjørn Samset og kommunikasjonsdirektør Christian Bjørnæs blant annet trukket fram behovet for å forsvare CICEROs troverdighet og politiske uavhengighet.

Forenklede forestillinger

Som bidragsyter til den aktuelle CICERO-rapporten, og med forholdet mellom vitenskap og politikk som mitt primære forskningsfelt, er denne debatten både kjærkommen og frustrerende: Kjærkommen fordi forskningsmiljøene trenger å utfordres på hvordan de produserer og formidler kunnskap om en så viktig sak som klimaendringene – noe som nettopp er mye av motivasjonen for min egen forskning. Men også frustrerende, fordi flere av innleggene i debatten bygger på noen svært forenklede forestillinger både om klimasaken og om klimaforskningen.

For å begynne i det konkrete: Rapporten «Klimavalg 2017» var et forsøk på å sammenfatte hva aktuell forskning sier om noen utvalgte tema som er viktige i norsk klimapolitisk debatt. Formålet var å skrive en rapport om fire avgrensede tema valgt på bakgrunn av innspill fra aktører i den politiske debatten. Å kritisere rapporten for ikke å være mer helhetlig, slik Fjelland gjør, blir derfor å ønske seg en helt annen rapport. En slik rapport hadde det selvsagt vært fint om både CICERO og andre aktuelle miljøer kunne fått ressurser til å produsere.

Men om vi holder oss til rapporten som faktisk ble produsert, så handlet ett av kapitlene jeg selv bidro med om olje- og gassvirksomheten. Kapittelet spør hva vi faktisk vet om forholdet mellom olje- og klimapolitikk, og det lener seg i hovedsak på en forskningslitteratur (om såkalt «supply-side climate policy») som foreløpig er så fersk og begrenset at den er helt utelatt fra FNs klimapanels rapporter. Jeg kan forstå dem som kritiserer dette kapittelet for å være forsiktig i formen. Men en vel så nærliggende kritikk kunne vært rettet mot at kapittelet er inkludert i rapporten i det hele tatt: Å ta opp selve problemstillingen om reduksjon av oljevirksomheten er et valg som går lenger enn de mest autoritative oppsummeringene av klimaforskningen gir grunnlag for.

Ingen «nøytrale» svar

Dette illustrerer at det å syntetisere vitenskapelig kunnskap til politisk bruk aldri er lett, og heller aldri kan hevdes å gi noe endelig eller «nøytralt» svar – rett og slett fordi valget av problemstillinger og vitenskapelige perspektiver i seg selv har normative implikasjoner. Framtiden til olje- og gassvirksomheten ser forskjellig ut avhengig av om man velger å legge til grunn resultater av «koblede energi- og klimamodeller» (som hos FNs klimapanel), forskning på «supply-side climate policy» (som i CICERO-rapporten) eller for eksempel forskning på energisystemer og teknologisk omstilling. Alle disse kunnskapstradisjonene kan bidra til å opplyse den politiske debatten, men skråsikkert å hevde at en av dem sitter på det endelige svaret ville vært både arrogant og uansvarlig.

Dette bringer meg videre til det mer prinsipielle spørsmål som reises av kritikken fra Wiik og Fjelland: Hva er egentlig en klimaforsker, og hva er hennes rolle i samfunnsdebatten?

På CICERO jobber det både fysikere som studerer sot i atmosfæren, antropologer som forsker på hvordan lokalsamfunn tilpasser seg endringer i klimaet, statsvitere som undersøker hvordan EUs klimapolitikk utformes – og svært mange andre. Alle disse har mye å si om menneskeskapte klimaendringer og hvordan samfunnet kan respondere på dem. Alle kan i den forstand kalles klimaforskere. Og jeg er enig med Halfdan Wiik når han sier at forskere som kan mye om disse spørsmålene har et ansvar for å formidle sin kunnskap og dermed bidra til samfunnsdebatten om et avgjørende viktig tema.

Uenighet om veivalg

Derimot har jeg vanskelig for å se at hele den gjengen av klimaforskere jeg beskriver ovenfor bør kunne avkreves klare svar på hvordan norsk klimapolitikk skal utformes.

Blant forskere som arbeider med klimapolitiske tiltak og virkemidler i Norge hersker det stor uenighet om klimakvoter er et godt eller dårlig virkemiddel, om man bør satse på elbiler eller lyntog eller andre løsninger i transportsektoren, og om hvorvidt løsninger på klimaproblemet er forenelig med økonomisk vekst – for bare å nevne noen få eksempler. Uenigheten skyldes delvis at forskningen på tiltak og virkemidler i klimapolitikken er et yngre forskningsfelt enn den naturvitenskapelige forskningen på klimasystemet. Å vise til Oreskes og Conways «Merchants of Doubt» slik Fjelland gjør i sitt innlegg er derfor lite presist: Usikkerheten om samfunnsmessige veivalg er rent faktisk større enn den naturvitenskapelige usikkerheten om klimaendringene slik den har blitt brukt som verktøy for å hindre politisk handling.

Men uenigheten om tiltak og virkemidler skyldes ikke bare manglende forskning eller uenighet om fakta. Den skyldes også usikkerheten som følger av at ulike fagtradisjoner, verdier og prioriteringer gir forskjellige perspektiver på hvordan samfunnet kan og bør respondere på klimaendringene. Mer og «bedre» forskning bidrar ikke nødvendigvis alltid til større sikkerhet, men også til det Dan Sarewitz har kalt «an excess of objectivity»: Opplysning av et problemkompleks fra ulike perspektiver som alle kan være verdifulle, men som til sammen like gjerne kan øke som dempe den politiske kontroversen.

Dersom man arbeider for bestemte politiske endringer kan det være fristende å feie denne typen forskjeller under teppet, og arbeide for at en enkelt form vitenskapelig kunnskap skal diktere politiske konklusjoner. Men å late som at klimaendringene er et enhetlig problem med et fast definert sett løsninger, som en bestemt gruppe kalt «klimaforskere» har monopol på å definere, er å invitere til mistro mot forskningen. Selv har jeg blant annet vist hvordan forsøk på å bruke tall fra FNs klimapanel til å unngå politisk uenighet om rettferdighet i internasjonal klimapolitikk i stedet resulterte i mistenkeliggjøring av forskere og panelets rapporter. En rekke andre eksempler er beskrevet i litteraturen om forholdet mellom klimavitenskap og -politikk.

Vi trenger forskere som kommuniserer tydelig om sine felt, og som bidrar til den offentlige samtalen. Etter min mening (og her skiller jeg meg kanskje fra mine kolleger Samset og Bjørnæs) kan slike bidrag med fordel ha en tydelig verdimessig forankring.

Samtidig er det avgjørende både for forskningen og av hensyn til demokratiske verdier at vi unngår skråsikkerhet i reelt vanskelige spørsmål om samfunnsmessige veivalg. Stilt overfor en enormt krevende omstilling må også forskere vise ydmykhet for at slike veivalg bare kan gjøres i demokratiske fellesskap, og at ikke noen enkelt fagtradisjon sitter på all den innsikten som er nødvendig for at disse fellesskapene skal kunne treffe informerte valg.