Stortinget har tidligere gjentatte ganger vedtatt ambisiøse klimamål, uten noen form for sanksjoner om de ikke blir oppfylt. Det gjør det fristende å love mye og holde lite. Frem til Høyre kom i regjering var målet at Norge fram til 2020 skulle påta seg en forpliktelse om å kutte de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp i 1990. Nå er målet en 40 prosent reduksjon i ikke-kvotepliktig sektor innen 2030 og karbonnøytralitet innen 2030.

Norge har aldri før hatt så ambisiøse mål som vi har nå og vi har heller aldri hatt større sannsynlighet for å oppfylle de målene vi har satt oss.

I forrige uke ble klimameldingen behandlet i Stortinget. Klimameldingen er en strategi for å nå offensive utslippsmål og kutt i Norge i samarbeid med EU. Norge må i perioden kutte om lag 30 millioner tonn CO₂-ekvivalenter for perioden 2021–2030, og vi vil sannsynligvis få adgang til å bruke 5,5–11 millioner klimakvoter fra det europeiske kvotesystemet til å dekke utslippsbudsjettet. Det vil si at hovedandelen av kuttene skal tas i Norge, men det åpnes også for at noen av kuttene kan bli tatt i Europa. I EU snakkes det allerede om at målene bør oppskaleres, og de fire borgerlige partiene har vært klare på at målet er et gulv, ikke et tak.

Gjennom bruken av fleksibilitetsmekanismen bidrar vi til omstilling i resten av Europa, og det gir oss muligheten til å bruke de allokerte midlene på en mest mulig effektiv måte. Vi ser på global oppvarming som et internasjonalt problem. For å løse internasjonale problemer tror vi på internasjonalt samarbeid og løsninger, samtidig som vi tar grep nasjonalt.

Som en del av en global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på seg store forpliktelser, har Norge et forpliktende mål om karbonnøytralitet senest i 2030. Det innebærer at Norge skal sørge for utslippsreduksjoner tilsvarende norske utslipp i 2030. Det er helt essensielt at vi når disse målene, men det er også viktig at vi tar innover oss hvor krevende det vil være å oppnå disse målene uten å samarbeide med resten av EU.

Ragnhild Waagaard i WWF skriver på Energi og Klima at når Arbeiderpartiet «nå går vekk fra tankegangen om at utslippsmål er noe tungt og kjedelig som man skal kjøpe seg fri fra, er det grunn til å håpe at klimapolitikk blir mer spennende». Det viktigste med klimapolitikken er ikke at den skal være spennende, det viktigste er at den skal være effektiv og fungere. Dette er for alvorlig til å bli redusert til et spørsmål om hva som er spennende eller fenger mest. Ord og retorikk er vel og bra, men her trengs det kraftigere lut og reelle resultater.

Det er fristende for venstresiden og Ap å kritisere regjeringens klimamelding for å være tannløs og at vi ønsker å kjøpe oss fri fra å ta de store kuttene hjemme, men dette er ikke en popularitetskonkurranse med MDG og SV som dommere. Dette handler om å gjennomføre et av de største skiftene i Norges historie på en så kostnadseffektiv og energieffektiv måte som mulig.

Samarbeidet med EU om å kutte utslipp av klimagasser, er uvurderlig. Det hjelper oss til å sørge for at Norge gjennomfører de kuttene vi har vedtatt. Det åpner også for at vi kan bidra til å ta noen av kuttene i andre EU-land som baserer store deler av sin energimatrise på fossile energikilder og der det er langt lettere og billigere å kutte. Det betyr ikke at vi ikke skal ta store deler av kuttene hjemme, for det skal vi. Men det betyr at vi også kan bidra til å ta noen av kuttene ute, der vi får langt større kutt enn vi ville fått til i Norge, til samme pris.

Norge har allerede en meget høy andel av sin energi fra fornybare energikilder, og særlig energien fra vannkraftverk har vært viktig i den sammenhengen. Det er flott at vi allerede har gjort en del, men det gjør også at for Norge er noen av kuttene vi skal ta langt dyrere enn det er for andre land i EU. Vi har tatt mange av de grepene som er lettest og billigst å gjøre allerede.

Nå er målet å kutte 40 prosent innen 2030 i ikke-kvotepliktig sektor, der transport-sektoren skal kutte 50 prosent av sine utslipp innen 2030. Regjeringen utarbeider en plan om fossilfri kollektivtransport innen 2025 og går gjennom hvordan offentlige anbud skal legge til rette for enda flere klimavennlige løsninger.

Verdensarven og fjordene våre var et viktig tema i behandlingen av klimameldingen. Regjeringen vil nå implementere krav og reguleringer til utslipp fra cruiseskip og annen skipstrafikk i turistfjorder, samt andre egnede virkemidler for å sørge for innfasing av lav- og nullutslippsløsninger i skipsfarten fram mot 2030, herunder innføre krav om nullutslipp fra turistskip og ferger i verdensarvfjordene når det er teknisk mulig og senest innen 2026.

Norge står foran et viktig og krevende skifte, som vi tar på det største alvor. Nettopp derfor vil vi samarbeide med EU for å nå de målene vi har satt. Det øker sannsynligheten for at vi vil nå målene og sørger for mest mulig effektiv bruk av ressurser som også tillater oss å bidra til å minske utslippene fra for eksempel kullkraftverk i Polen. Dette bør ikke være en konkurranse i å love mest mulig, men snarere et samarbeid om å få gjort mest mulig med de ressursene man har tilgjengelig.

Til slutt et lite hjertesukk: I miljø- og klimadebatten er det blitt slik at uansett hva man diskuterer, så skal man diskutere alt samtidig. Denne klimameldingen var aldri ment å være en utfyllende liste med tiltak, den omtalte strategien vi skal bruke for å nå målene våre. Som oppfølging av denne vil det komme saker med enkelttiltak, og flertallspartiene er enig om at regjeringen skal legge frem sektorvise ambisjoner for utslippskutt i ikke-kvotepliktig sektor. Når enkelte i opposisjonen da har sagt at enigheten ikke inneholder noen tiltak, er det for det første ikke riktig. Men for det andre var det heller ikke hovedfunksjonen til denne meldingen.