Det internasjonale samarbeidet mot klimaendringer tok et lite skritt framover lørdag 8. desember, da Kyoto-avtalen ble forlenget og en ny periode med forpliktelser for EU, Norge og enkelte andre rike land i perioden fram til 2020 ble vedtatt.

Alle er enige om at utslippsmålene i Kyoto 2 er for små, og at landene som deltar er for få, til at denne avtalen i seg selv vil ha noen merkbar effekt på klimaproblemet. Men det er likevel verdifullt at vi klarer å beholde et internasjonalt system basert på felles regler og kontroll, så vi slipper å starte helt på nytt når en ny og bredere klimaavtale nå skal utarbeides fram mot 2015.

Samtidig inneholder vedtaket av en ny Kyoto-periode en viktig lærdom for de rike landene, de såkalte Anneks I-landene i klimaforhandlingene – og kanskje aller mest for EU. Kontrafaktisk historieskriving er en vanskelig øvelse, men mye tyder på at det internasjonale klimaarbeidet kunne ha kommet mye lenger hvis EU og andre rike land hadde akseptert vedtaket av Kyoto 2 i forkant av København-toppmøtet for tre år siden.

For utviklingslandene har videreføringen av Kyoto-avtalen vært et ufravikelig krav helt siden forhandlingene om en ny klimaavtale begynte i 2007. Å bevare Kyoto-avtalen ble selve symbolet på rike lands ansvar for å gå foran i klimaarbeidet. Til tross for disse kraftige signalene, ga EU og andre rike land foran København-toppmøtet i 2009 beskjed om at de heller ønsket å erstatte Kyoto-avtalen med en ny avtale, som ingen foreløpig visste innholdet av. Fra utviklingslandenes perspektiv så det ut som om de rike landene ønsket mindre bindende regler for seg selv, samtidig som de krevde større innsats for utviklingslandene. De rike landenes motvilje mot å videreføre Kyoto-avtalen bidro sterkt til mistilliten og de harde frontene som gjorde at København-toppmøtet havarerte.

Etter København justerte EU kursen, og signaliserte større vilje til å videreføre Kyoto. Andre rike land, som Russland, Japan og Canada, gikk motsatt vei og hoppet av hele avtalen. Etter flere år med forhandlinger står vi igjen med et bilde av at EU motvillig har blitt dratt inn i en Kyoto 2-avtale, mens andre rike land har stukket av i alle retninger. For EU er resultatet det samme som om man hadde akseptert dette vedtaket allerede i 2009 – eventuelt litt dårligere, ettersom muligheten for å få flere rike land med på avtalen glapp. Men EU ville hatt langt større troverdighet i forhandlingene i København hvis man allerede da hadde akseptert utviklingslandenes krav om å videreføre Kyoto-avtalen. Hvem vet hva man da kunne ha oppnådd på de tre årene vi nå har brukt til å krangle om Kyoto-avtalens framtid?

I etterpåklokskapens lys er krangelen om Kyoto 2 et tydelig eksempel på problemene mange rike land – også de europeiske – har med å lytte til utviklingslandenes behov og posisjoner i forhandlingene om internasjonalt klimasamarbeid. Europeiske land har vært ivrige lesere av The New York Times, og tilpasset sine forhandlingsposisjoner etter politiske signaler fra USA. Men få har brydd seg om The Times of India, som har dobbelt så stort opplag og en minst like levende klimadebatt. Denne situasjonen må forandres hvis vi skal klare å finne gode globale løsninger på klimaproblemet.

Hele teksten i avtalen fra Doha om å videreføre Kyoto-avtalen (pdf).