Oversikt – statens finansielle klimarisiko

Hva skjer med Norge og norsk økonomi om verden girer opp innsatsen mot farlige klimaendringer? Om transportsektoren elektrifiseres langt raskere enn prognosene tilsier i dag, og Europa blir selvforsynt med fornybar energi? Hva skjer da med verdiene i Statoil, SDØE og Statens pensjonsfond utland?

Forhåpentligvis er dette noen av spørsmålene som det nye regjeringsutnevnte utvalget for klimarisiko skal gi svar på det neste året. I mandatet heter det at utvalget skal “vurdere klimarelaterte risikofaktorer og deres betydning for norsk økonomi, herunder finansiell stabilitet”. Utvalget skal ikke foreslå politikkendringer, som nye retningslinjer for finanspolitikken, ny investeringsstrategi for Statens pensjonsfond utland eller justeringer i petroleumsskatteregimet, men i stedet gi faglige vurderinger som politikerne kan bruke til å navigere etter. Det er en grei arbeidsdeling – så lenge utvalget går bredt ut og ikke lar enkeltområder stå uberørt for husfredens skyld.

Skal statens klimarisiko vurderes, må hele bildet vises. Jeg vil i denne artikkelen forsøke å lage en grovskisse til et slikt bilde. Arbeidsspørsmålet mitt er: Hvordan er den norske stat anno 2017 eksponert mot fossil energi?

Rapport om olje og klimarisiko
Artikkelen er hentet fra rapporten Oljenæringen og statens klimarisiko, gitt ut av WWF Verdens naturfond og Norsk klimastiftelse. Les flere artikler fra rapporten.

1. Skattefordeler

Vi starter med petroleumsskattesystemet som gjør staten til indirekte investor i alle utbygginger på norsk sokkel. Systemet går ut på at selskapene kan skrive av 88 prosent av investeringene på skatten de betaler. Finansdepartementet har regnet ut at anslaget for skatteutgifter knyttet til investeringer beløper seg til over 80 milliarder kroner siden 2013.[modern_footnote]Skatteutgifter er utgiftene eller provenytap staten har sammenlignet med det som ville vært nøytral beskatning. Summen av anslagene for skatteutgiftene knyttet til petroleumsnæringen fra statsbudsjettene 2013 – 2018 er i overkant av NOK 80 milliarder.[/modern_footnote] Jo større utgifter Statoil pådrar seg i Barentshavet, jo lavere skatteinntekter får staten fra selskapets eksisterende virksomhet.

For selskaper som ikke er i skatteposisjon sørger den såkalte leterefusjonsordningen for at 78 prosent av utgiftene blir utbetalt kontant fra staten. Subsidier eller ikke: Fra 2005 til 2015 utbetalte staten over 90 milliarder kroner i statsstøtte til selskap som ikke var i skatteposisjon, mange av de har heller aldri betalt en krone i skatt til fellesskapet.


2. Direkteinvesteringer

Staten investerer også direkte i felt, funn, leteareal og infrastruktur. Dette går under navnet SDØE – Statens direkte økonomiske engasjement. Rystad Energy verdsatte SDØE-porteføljen til 810 milliarder norske kroner i 2016 – ned fra 1234 milliarder kroner to år tidligere. Fall i oljeprisene gir raskt store utslag.

SDØE-porteføljen blir forvaltet av Petoro. Der andre oljeselskaper kan bli nødt til å redusere aktiviteten i dårligere tider, har Petoro som statens heleide selskap ingen kapitalbegrensninger. Selskapet trenger derfor ikke bremse i investeringene selv når pilene peker nedover. Ved utgangen av 2016 hadde Petoro eiendeler i 180 utvinningstillatelser på sokkelen, mot 80 i 2001. I 23. konsesjonsrunde ble Petoro tildelt eiendeler i fem av i alt ti utvinningstillatelser i Barentshavet.

3. Eierskap

Så er det statens eierskap. Det viktigste selskapet her er selvsagt Statoil hvor staten eier 67 prosent av aksjene. Statoil er den aller største operatøren på norsk sokkel – og markedsverdien av statens eierpost var ved utgangen av 2016 på 346 milliarder kroner.

Selv om Statoil skulle holde løftet om å firedoble nivået på selskapets fornybarinvesteringer de neste 15 årene, vil Statoil fremdeles bruke 80-85 prosent av investeringsbudsjettet på fossil energi i 2030, skriver Lars-Henrik Paarup Michelsen. Her er selskapet representert ved konsernsjef Eldar Sætre på Norsk olje og gass’ årskonferanse i 2015. (Foto: Norsk olje og gass)

Man kan selvsagt hevde at Statoil er i ferd med å bli så grønne at statens eierskap ikke kan betegnes som risikabelt i lys av klimapolitikk og energiomstilling. Men bak alle ordene om å bli et bredt energiselskap, så er det fortsatt Statoils plan å ha olje- og gass som kjerneaktivitet i all overskuelig fremtid. Selv om Statoil skulle holde løftet om å firedoble nivået på selskapets fornybarinvesteringer de neste 15 årene, vil Statoil fremdeles bruke 80-85 prosent av investeringsbudsjettet på fossil energi i 2030.

4. Lånegarantier

Gjennom GIEK utsteder også den norske stat garantier til norske bedrifter som eksporterer varer og tjenester til utlandet. Garantiene dekker politisk og kommersiell risiko på lån utstedt av private eller offentlige finansinstitusjoner. I 2016 fikk GIEK et negativt årsresultat i 2016 som følge av tapsavsetninger og nedskrivninger, og da særlig innen olje og gass. Gjeldsforhandlinger har i noen tilfeller resultert i har deler av gjeld har blitt konvertert til aksjer eller opsjoner. Det gjør at GIEK ufrivillig har gått fra å være lånegarantist til å bli eier av selskaper som ikke har klart å betale ned på gjelden sin.

GIEK hadde ved utgangen av fjoråret 98 milliarder kroner i utestående garantiansvar. Av dette var hele 84,2 milliarder kroner relatert til olje og gass.

5. Institusjonelle investeringer

På listen over statens fossile eksponering hører også Statens pensjonsfond utland («Oljefondet») til. Ved utgangen av 2016 hadde fondet over 300 milliarder norske kroner plassert i olje og gass – deriblant flere av de internasjonale selskapene som i det siste har blitt tildelt utvinningstillatelser i Barentshavet.

Oljefondets – eller Norges Bank Investment Managements – investeringer i fossil energi må bli gjenstand for utredning og diskusjon før regjeringens ekspertutvalg for klimarisiko leverer sin innstilling i desember 2018. Ved utgangen av 2016 hadde fondet over 300 milliarder norske kroner plassert i olje og gass, skriver artikkelforfatteren. (Skjermbilde fra www.nbim.no)

Lillebroren til Oljefondet – Folketrygdfondet – er også en investor i det fossile, inkludert i norske selskaper. Ved årsskiftet hadde fondet mer enn 14 prosent av sin samlede aksjekapital plassert i Statoil (18,7 milliarder kroner).

Er risikoen for stor?

Siden Paris-avtalen ble undertegnet for snart to år siden har regjeringen skrudd opp tempoet i oljepolitikken. For å sikre næringen nytt areal er det satt i gang flere konsesjons- og tildelingsrunder med Barentshavet i fokus. Selv om letingen til nå har gitt magre resultater, er det i disse områdene Oljedirektoratet tror de største uoppdagede ressursene ligger.

Men Barentshavet er et krevende område. Det er store avstander og lite utbygd infrastruktur. Som ellers på sokkelen er det også her lang ledetid: det kan fort gå 10-15 år fra man finner noe til feltet begynner å produsere. Mye kan være endret innen transport, kraft, bygg og industri til da. Kanskje vil det ikke være kjøpere for kostbar olje og gass fra Barentshavet når vi bikker 2030? Det er teknologi som skal erstatte det fossile – og i teknologiverden er 10-15 år lang tid.

For klimaet er en raskere energiomstilling en nødvendighet, for Norge kan det bety store verditap om vi ikke gjør noe med denne listen:

  • Vi har et petroleumsskattesystem som fjerner det meste av oljeselskapenes risiko ved nye investeringer. Det øker sjansene for feilinvesteringer.
  • Vi investerer direkte i potensiell ny olje- og gassproduksjon i regi av SDØE.
  • Vi har et omfattende eierskap i Statoil – den største operatøren på norsk sokkel.
  • Vi utsteder lånegarantier til selskaper som skal eksportere produkter og tjenester innen olje og gass.
  • Vi har flere hundre milliarder kroner i statlig investeringskapital plasserer i olje og gass.

Regjeringens klimarisiko-utvalg skal levere 14. desember 2018. De bør inkludere en grundig og bred vurdering av statens samlede klimarisikoeksponering mot petroleumssektoren.