EU tar klimakampen på alvor. Green Deal, eller Den grønne given, ble annonsert av Ursula von der Leyen i 2019, da hun var helt fersk som president i Kommisjonen. Det har vært fascinerende å se hvor raskt Green Deal har gått fra å være en Power Point til å bli et omfattende lovverk for alt fra klimakutt og ny, grønn industrialisering, til smartere ressursbruk og rettferdig omstilling. 

I sommer ble tyske von der Leyen gjenvalgt som president for EU-kommisjonen. For von der Leyen står klimapolitikk og omstilling sentralt, og hun fronter Kommisjonens forslag til et nytt klimamål for 2040. I dag er EUs mål 55 prosent kutt til 2030 og netto null i 2050. Kommisjonen forslag er et nytt mål på 90 prosent kutt i klimagassutslippene til 2040. 

Noen har vært redde for at forslaget kunne svekkes i forbindelse med EU-valget, men von der Leyen har stått på sitt. EU-sjefen har vist til at næringslivet trenger forutsigbarhet, og det skal de få: «De kan stole på oss. Vi skal nedfelle 90 prosent-målet i den europeiske klimaloven», sa von der Leyen i Europaparlamentet i juli.

Taket presses nedover

I fjor strammet EU inn kvotesystemet (EU ETS). Da tiltakspakken «Fit for 55» ble vedtatt, måtte også kvotesystemet endres, for å tilpasses tøffere klimamål. EU bestemte blant annet at «taket» i ETS skal presses nedover raskere. Fra en årlig reduksjon i kvoter på 2,2 prosent er det nå en reduksjon på 4,3 prosent i året. Fra 2028 blir det 4,4 prosent. 

Når det blir stadig færre kvoter, blir det stadig mindre plass til klimagassutslipp. Det er selve poenget. Bedriftene som forurenser må legge seg i selen for å kutte utslipp, eller betale dyrt. Hvis de fortsatt skal drive sin business.

Alle norske selskaper innen industri, petroleum, luftfart og skipsfart med aktivitet i Europa er en del av ETS og må svare for utslippene med innlevering av kvoter hvis de har klimagassutslipp. Det blir stadig dyrere for alle.

I dag ligger kvoteprisen i underkant av 70 euro (rundt 770 kroner) tonnet. I perioden frem mot 2030 forventer analysemiljøer en gjennomsnittspris på rundt 1500 kroner.

Kvotemarkedet tomt før 2040

Etter planen vil kvotemarkedet i praksis være tomt i 2039 (med noen små unntak for luftfart og skipsfart). Det betyr svært høye kvotepriser eller ingen utslippskvoter å få tak i. 

Hvis, eller når, EU får vedtatt sitt nye mål om 90 prosent kutt i klimagassutslippene til 2040, vil det måtte komme nye endringer i ETS igjen. Det er stadig politiske endringer, og så langt har endringer betydd innstramminger for å bli kvitt utslipp raskere. 

Hvis du heter Equinor og opererer et felt på norsk sokkel som ikke er elektrifisert, men som fortsatt har et lite gasskraftverk som står og forurenser i 2040, har du et stort problem. Det mest åpenbare alternativet når du ikke lenger får kjøpt kvoter, er at aktiviteten på feltet må legges ned.

De fleste store, seriøse aktører i næringslivet ser dette. Men i politikken er det fortsatt mange som ikke har tatt utviklingen innover seg.  

Vi ser også at oljebyråkratiet i stor grad forholder seg tvilende til at kvotekjøp i praksis kan forsvinne som en mulighet. Sokkeldirektoratet håper bransjen kan kjøpe kvoter frem til 2050. I direktoratets ressursrapport som kom i midten av august, sies det ingenting om det vil gå tomt for EU-kvoter i 2040.

Det er viktig å huske på at kvoter for eksempel fra skogplanting i Afrika eller fornybar energi i Asia ikke kan veksles inn i EUs kvotesystem. Det er slett ingen automatikk i at andre former for kvotehandel kan «redde» industri som fortsatt har utslipp. 

Dessuten er det ikke mulig å lene seg på kvoter fra den såkalte markedsstabilitetsreserven, der overskudd av kvoter plasseres når det er for mange kvoter i omløp. Som Hæge Fjellheim i analysebyrået Veyt tidligere har skrevet i Kapital, er det ingen stor buffer igjen der, etter massiv sletting av kvoter. 

«Elektrifisering eller nedleggelse»

Under Equinors arrangement i Arendalsuka i år var temaet elektrifisering av sokkelen, og det er det heteste temaet i oljepolitikken for tiden. Bransjen trenger ren strøm. Både Equinor og Offshore Norge lobber hardt for å få elektrifisert de siste plattformene og installasjonene på land, slik at utslippene kan fjernes i tide. 

I Offhore Norges siste rapport om klimaomstilling i bransjen, var budskapet at klimamålene ikke nås uten elektrifisering, og at det haster. 

På Equinor-arrangementet i Arendal 15. august sa Frode Alfheim, leder i LO-forbundet Styrke, at «Elektrifisering trengs til både olje og gass og industrien, ellers blir det nedleggelse».

Men den siste fasen med elektrifisering er ikke noe politikerne kan vedta med et fingerknips. Det er et kontroversielt tema, og det er kamp om både strømmen og naturen. Skal oljebransjen få strøm på bekostning av andre næringer? Og skal en bransje med usikker fremtid få lov til å kreve storstilt vindkraftutbygging? Det vil bli spennende å se om oljebransjen selv må ta ansvar for nedbygging av natur, eller om bransjen bare vil skyve politikerne foran seg i møtet med en opinion som er svært skeptisk til vindkraft på land. 

Kanskje det til og med fortsatt kan være aktuelt med CO₂-fangst og lagring på LNG-fabrikken på Melkøya, selv om dette tidligere er blitt avvist som for kostbart.

Hvilke halmstrå finnes?

Utslippskutt kan være krevende, og det er kort tid frem til 2040. Derfor er det ikke rart at mange nå lurer på hvilke halmstrå som finnes.

Én mulighet for de som ikke klarer å komme i null til 2040, kan kanskje bli en ny ordning for negative utslipp. Altså fjerning av eksisterende utslipp. Én type CO₂-fjerning kan være å suge CO₂ ut av lufta for å lagre det, såkalt direct air capture (DAC). En annen kan være biokraftverk eller avfallsforbrenningsanlegg som forbrenner biogent materiale som har trukket til seg CO₂, hvis CO₂-en lagres trygt i stedet for å slippes ut igjen. 

Foreløpig vet ingen, men kanskje, kanskje EUs kvotesystem vil få en ordning der du får en slags kvoter for å ha bidratt til negative utslipp. Det vil uansett ikke bli spesielt billig eller enkelt.

Tryggere fremtid

Ettersom kvotemarkedet er et resultat av politikk, vil også endringer i kvotemarkedet være politiske. Det kan komme endringer som vi ikke ser for oss i dag.

En massiv innsats for å kutte utslipp vil uansett være den tryggeste veien fremover for alle selskapene som er en del av EUs kvotesystem. Er det noe vi vet, er det at klimaforstyrrelsene blir stadig verre og at de menneskeskapte klimagassutslippene må bort. 

Da von der Leyen ble gjenvalgt som EU-president i Europaparlamentet, snakket hun om både hastverk og ansvar i forbindelse med klimapolitikken: 

«For de unge er 2030, 2040 og 2050 rett rundt hjørnet. De vet at vi må både må beskytte oss mot klimaendringer og sikre en fremgangsrik økonomi. De vil aldri tilgi oss om vi ikke tar denne utfordringen. Så dette er ikke bare et spørsmål om konkurranseevne, men også et spørsmål om rettferdighet mellom generasjonene». 

EU-presidenten viser vei i både EU og Norge. Trusselen om nedleggelser kan være dramatisk, men vi har visst det lenge nå: Det kan bli mye mer dramatisk om vi ikke gjør noe, enn om vi tar utfordringen og blir med på omstillingen.