En dag på overtid ble COP28 avsluttet med et kompromissforslag der det er enighet om å omstille seg bort fra energi fra kull, olje og gass. En sterkere formulering om utfasing av fossil energi, slik blant annet Norge ønsket, ble avvist av OPEC-landene.

Det er ingen signaler om at avtalen vil endre produksjonsplanene til de store fossiløkonomiene, men avtalen sier at omstilling skal begynne i dette tiåret.

Produksjonen av olje- og gass fortsetter som før

Slutterklæringen forandrer ikke dagens utvikling. Ingen av de 20 største oljeproduserende landene til stede på møtet, inklusive Norge, gav antydninger om at de vil endre planene sine. Det betyr ifølge FNs miljøprogram (UNEP) at de vil produsere 110 prosent mer i 2030 enn det som kreves for å stanse oppvarmingen på 1,5 grader.

Verden er fortsatt på vei mot en oppvarming på katastrofale 2,9 grader. Målet i Paris-avtalen er for alle praktiske formål dødt. «Vi er ikke villige til å underskrive vår dødsdom». sa representanter for små øystater da COP-president al-Jaber sirkulerte et første forslag til slutterklæring den siste forhandlingsdagen. Dermed gikk forhandlingene inn i overtidsmodus.

Bremsekloss som motsetter seg løsninger

For å nå målene i Paris-avtalen må produksjonen av olje og gass nesten halveres innen 2030. Dette kan påvirkes ved at produsentlandene setter en sluttdato, noe som ville gi en forutsigbar omstillingstakt. Men industrien kjemper med nebb og klør mot, og ønsker fokus på reduksjon av bruk, ikke produksjon. De skyver altså ansvaret over på brukerne.

• Lytt til podkast: – COP28 gir ingen krystallklar marsjordre, sier forskningsleder Steffen Kallbekken.

Etterspørselen etter energi vil øke. Og så lenge det ikke produseres nok fornybar energi, vil selvfølgelig etterspørselen etter fossil energi holde seg på dagens nivå, med skyhøye inntekter for oljeindustrien. Det er derfor de planlegger å øke produksjonen, og at interessen for investeringer i fornybar energi er lunken.

Så langt er under 2 prosent av verdens produksjon av fornybar energi finansiert av fossilindustrien. I stedet fokuserer de på bruk av fancy teknologier som karbonfangst og -lagring (CCS). Dette har i løpet av 20 år bidratt marginalt til reduserte utslipp, og er så dyrt at det krever subsidiering for å få lønnsomhet. Det internasjonale energibyrået (IEA) har karakterisert CCS som en illusjon bransjen må gi opp.

Klimatoppmøtene er blitt viktigere arenaer

Det er viktigere enn noen gang å begrense den globale oppvarmingen. Hver tiendedels grad teller.

Forhandlingene i Dubai viser at olje- og gassindustrien vil fortsette å være en bremsekloss. Men over hundre land krevde utfasing av olje og gass. Det betyr at slaget om dette vil tilspisse seg, og bli hardere på hvert eneste klimatoppmøte framover. Det vil ikke medføre at vi klarer å stoppe på 1,5 grader, men forhåpentligvis under 2,9.

Norge bør følge sin egen anbefaling på møtet

Norge er konstruktive på klimatoppmøtene, og krevde i Dubai at utfasing av «urenset» olje og gass skulle inn i sluttavtalen.

Utfordringen er hva regjeringen sier ute – og hva den gjør her hjemme. Politikken om å «videreutvikle, ikke avvikle» olje- og gassindustrien er umusikalsk både i forhold til den norske posisjonen på toppmøtet, anbefalinger fra forskere og FN, og en voksende global opinion. Det holder ikke å si at Norge kan fortsette, til og med langt utover 2050 da verden skal nå nullutslipp, fordi vi har renere produksjon enn andre og skal bruke CCS. Alle oljenasjoner har sin forklaring som rettferdiggjør videre produksjon.

En logisk konsekvens av Norges posisjon på COP28 er å stoppe utlysning av nye områder, sette sluttdato for olje- og gassproduksjon og trappe opp produksjonen av fornybar energi. Dette vil tvinge seg fram i klimaforhandlingene de nærmeste årene, og vi kan med fordel gå foran.

Politikerne må ikke la seg lure til å tro at Equinor vil omstille seg frivillig, – så langt investerer de kun promiller i fornybar energi – eller at CCS er en teknologi som vil redde verden og derfor må subsidieres. Derimot trengs kraftigere støtteordninger for fornybarindustrien og virksomheter som investerer i det grønne skiftet.

Og vel å merke: Dette er ikke en trussel mot velstanden vår, men en trygging av framtidig økonomi i en verden i omstilling, og et nødvendig bidrag til sikring av en bærekraftig utvikling for barnebarna våre.