Dersom vi skal unngå tap av menneskeliv og verdier i årene som kommer, må myndighetene ta samme ansvar for klimatilpasningstiltak som for å kutte klimautslipp. Dette perspektivet er så langt fullstendig fraværende i debatten etter rasene i Jølster.

En ny undersøkelse utført av Respons Analyse på vegne av Fremtind viser at hele 1,5 millioner nordmenn har liten eller ingen tillit til at deres lokale politikere har nok kunnskap til å ivareta deres sikkerhet ved ekstremvær. De er bekymret. Det er jeg også. Men har vi egentlig grunn til å være overrasket over den lave tilliten?

I dag er klimatilpasning, enten det handler om forebygging eller gjenoppbygging, i stor grad overlatt til lokalpolitikerne. I praksis betyr det at kommunaldirektører, plan- og byggsjefer, vann- og avløpssjefer og andre kommunalt ansatte rundt om i hele landet sitter med hver sin lille bit av ansvaret for å tilpasse Norge til et endret klima.

Vi mener det er urimelig å forvente at hver enkelt kommune skal sitte med den nødvendige kunnskapen om lokal klimamodellering, utvikling av nedbørsmønstre og konsekvenser av 2, 3 eller 4 graders oppvarming til å legge planer og gjennomføre tiltak som reduserer lokal klimarisiko. I tillegg koster tilpasning mye penger. Når dette kommer på toppen av alle andre mer kortsiktige oppgaver, blir det lett nedprioritert. Det er egentlig ganske lett å forstå. Det er vanskelig å se sin rolle i det store bildet, og forebygging gir få politiske gevinster. Det er få, om noen, kommunepolitikere som går til valg på klimatilpasning.

Rasene i Jølster viste med all tydelighet at ekstremværet er i ferd med å få så store dimensjoner at dagens organisering er utilstrekkelig for å møte de utfordringene vi står overfor. Tiden er inne for å plassere et overordnet ansvar for klimatilpasning og skadeforebygging av naturskade hos et medlem av regjeringskollegiet. Norge trenger en klimatilpasningsminister, en minister med særskilt ansvar for å sikre tilpasning til klimaendringer i Norge.

Ansvaret er spredt tynt utover

Ansvaret for klimatilpasning i er dag spredt tynt ut over statsforvaltningen, både i høyden og i bredden. Klima- og miljødepartementet har ansvaret med å legge til rette for regjeringens helhetlige arbeid med klimatilpasning. Miljødirektoratet er ansvarlig fagetat, og skal være pådriver, tilrettelegger og bidragsyter til at regjeringens arbeid med klimatilpasning blir fulgt opp i forvaltningen og samfunnet.

I tillegg til Miljødirektoratet er det flere direktorater som arbeider med klimatilpasningstematikk, og som i ulik grad bidrar inn i arbeidet med klimatilpasning. Noen av de mer aktive bidragsyterne er Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), underlagt samfunnssikkerhetsminister Ingvild Smines Tybring-Gjedde, Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), underlagt olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg, Landbruksdirektoratet, underlagt landbruks- og matminister Olaug Bollestad, Direktoratet for byggkvalitet (Dibk), underlagt kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland, og Meteorologisk institutt, underlagt klima- og miljøminister Ola Elvestuen.

Det praktiske ansvaret for tilpasning er lagt til kommunene, som er førstelinjen i klimatilpasningen. Dette følger både av plan- og bygningsloven og statlige planretningslinjer på feltet. Som ansvarlig minister for kommunesektoren faller det på kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland å sikre at kommunene ivaretar sin oppgave.

Oppgave for nasjonale politikere

Med dagens pulverisering av ansvar for å sikre våre felles verdier er det ikke overraskende at tilpasningen går saktere enn nødvendig. En undersøkelse vi gjorde i fjor viste at hver fjerde kommune ikke hadde oppdatert kunnskap om risikoen innbyggerne i sin kommune står overfor. Dette har staten stilt krav om, men likevel er det ikke blitt gjort. Når kommunen ikke har korrekt kunnskap om risikoen man står overfor, hvordan skal politikere og administrasjon kunne prioritere og fatte riktige beslutninger om tiltak?

Den billigste forsikringen mot klimarelaterte skader og katastrofer, er forebygging. Så langt har norske myndigheter vært villige til å satse milliarder på tiltak som kutter utslipp av klimagasser. Men verdens mest ambisiøse elbilpolitikk kan ikke forhindre et nytt Jølster. Selv om vi klarer å begrense global oppvarming til 2 grader, vil vi få mer ekstremvær. Vi etterlyser nå samme vilje til å bruke penger på å tilpasse oss et endret klima, som til å kutte i utslippene.

Dagens situasjon, der oppgaven med å ruste Norge for mer ekstremvær ligger hos lokalpolitikere med begrenset kunnskapsgrunnlag og stram kommunekasse, er både urimelig og uklok. Dette er en oppgave for nasjonale politikere – en oppgave for regjeringen. Norge trenger en klimatilpasningsminister.