Norsk landbruk har gjennomgått en omfattende effektivisering de siste tiårene. Vi produserer mer melk med færre melkekyr. Landbruksarealet har gått ned, mens produksjonen har gått opp. Intensiv avl, utvikling av kraftfôr, kunstgjødsel, dieseldrevne kjøretøy og tekniske innovasjoner er blant det som har bidratt.

Effektiviseringen har gått hånd i hånd med globaliseringen. Vi importerer for eksempel mer mat og råstoffer til kraftfôr. Med dette kommer miljøkostnader i form av energiforbruk og CO₂-utslipp når råvarene fraktes over lange avstander. Det moderne jordbruket er energikrevende: Produksjon og drift av landbruksmaskiner, kunstgjødsel og kraftfôr krever mye energi. Mesteparten av dette kommer også fra fossile kilder.

Samtidig skjer det noe med verden: Mens kloden blir varmere, tørker kornkamrene våre inn. Middelhavslandene, Ukraina, Kina, USA og andre storprodusenter av matkorn må regne med mindre nedbør og dårligere avlinger i tiårene som kommer. Dette skjer samtidig som vi vil oppleve befolknings- og velstandsøkning, noe som vil føre til at verden styrer mot en alvorlig matkrise. Verdens behov for mat er ventet å dobles i løpet av de neste tre tiårene, i følge FN. Produksjonskapasiteten er ikke ventet å øke med noe i nærheten av dette. Det må vi gjøre noe med.

Norge kan yte enda mer

Norge kan og må ta et større ansvar. Både for egen matproduksjon, men også for å bidra til dugnaden som kreves for å brødfø jordens befolkning i fremtiden. Da kan vi ikke belage oss på dagens energikrevende, importbaserte matproduksjon. Vi må tenke annerledes, og vi må begynne med det nå. Ironisk nok kan vi få litt hjelp fra de samme klimaendringene som skaper problemene nevnt i forrige avsnitt.

Landet vårt er i ferd med å bli varmere og våtere. Den globale oppvarmingen vil faktisk gi bedre dyrkningsforhold mange steder her hjemme. Fotosyntesen gir oss gratis energi fra solen, og under et varmere og våtere klima vil lengre vekstsesong muliggjøre mer mat og fôrproduksjon. Regnet vil, med mulig unntak for de våteste vestlandsbygdene, gi oss større avlinger og sikre mot tørken som truer matforsyningen i mange områder ellers i verden.

Samtidig er det to kjennetegn ved retningen norsk landbruk har i dag, som kan gjøre det vanskelig å møte og utnytte klimaendringene. For det første er hele landbrukssystemet optimalisert for det klimaet vi har i dag. For det andre er det optimalisert for den typen landbruk som drives mest effektivt på flatbygdene på Østlandet og i Trøndelag. Dette henger sammen med at dagens landbrukspolitikk er utviklet gjennom en tid der klimaendringer ikke hadde noen høy prioritet. Det var folk og penger, ikke miljø, som var den begrensende faktoren. Norsk landbruk skulle effektiviseres med tanke på arbeidskraft: Jo mer mat per nedlagt arbeidstime, jo mer effektivt ble landbruket. Subsidiesystemet har vært innrettet etter samme grunnleggende målsetning.

Skakkjørt debatt

I den offentlige landbruksdebatten har heller ikke klima vært noe fremtredende tema. Argumentene har dreid seg mest av alt om de store samfunnskostnadene ved landbruket, veid opp mot forsyningssikkerhet, folkehelse og kultur. Samtidig har landbruk i stor grad vært problematisert, som et slags nødvendig onde. Dette mens vi har framsnakket havressursene våre – fiskeri og oppdrett – og satset milliarder på å videreutvikle de marine næringene til å bli viktige mat- og inntektskilder.

Når for eksempel Ocean Forest-prosjektet til Lerøy skal utvikle levedyktige økosystemer for å produsere oppdrettsfisk på en bærekraftig måte, bejubles det i offentligheten. Med god grunn, det er et viktig og spennende prosjekt. Men hvorfor fokuserer vi ikke mer på at vi allerede har slike fungerende økosystemer som vi har høstet bærekraftig av i tusener av år – på land?

Gjennom beitebruk langs fjorder og på fjellet har for eksempel bønder i Norge tradisjonelt utnyttet energien fra fotosyntesen i variert og vanskelig dyrkbar natur, med minimal input av energi og små naturinngrep. Dette burde være et eksempel til etterfølgelse for fremtidens matproduksjon. Men dette er ikke historien som fortelles om norsk landbruk. Det å utnytte naturressursene våre på land – utover vannkraften – fremstilles i stedet som dyrt, ineffektivt og anakronistisk. Det er ikke mer enn tre år siden Civita i et notat i praksis foreslo å legge ned store deler av norsk landbruk – fordi det ikke var økonomisk konkurransedyktig.

Tre punkt i en ny debatt om landbruket

Før vi kan ta fatt på dugnaden, må vi derfor rydde litt opp. Den beste måten å gjøre det på, er ved å styre debatten mot de tre punktene vi mener er viktigst å ta stilling til nå.

For det første: Det totale arealet brukt til landbruksformål har gått kraftig ned. Dette gjelder både matjord, en ikke-fornybar ressurs som er under press globalt, og utmarksressursene i fjorder og fjell. Det er en kjensgjerning at arealtap kan begrense muligheten for å opprettholde eller øke produksjonen på en bærekraftig måte i fremtiden. Her må vi stanse og snu utviklingen. Matjord må bevares, og vi må finne tilbake til måter å utnytte utmarken bedre på.

For det andre: Subsidiesystemet har tilgodesett store bruk, spesielt i lavlandet og på Østlandet. Det har ført til at tradisjonelle former for landbruk i andre deler av landet ikke har vært økonomisk lønnsomme. Det tradisjonelle småskalalandbruket på Vestlandet og i Nord-Norge er nå under sterkt press. Vi må derfor vurdere nye former for støtte som kan gi oss en mer bærekraftig utnyttelse av naturressursene over hele landet.

For det tredje: Vi har innrettet landbrukssystemet for å minimere bruk av én ressurs – menneskelig arbeidskraft og -tid. Det er ikke dette som vil begrense matproduksjonen i fremtiden. Det er energi- og naturressurser som vil bli knapphetsgoder. Vi må derfor optimalisere landbruket for energi- og ressurseffektivitet.

Norsk landbruk bør altså produsere mest mulig mat med et så lavt klima- og miljøavtrykk som mulig. Da kan vi ikke basere oss på import, og vi må regne annerledes på økonomiske kostnader og inntekter. Alle typer kostnader, ikke minst miljø- og klimakostnadene, må inn i regnestykket.

1: Ta utmarken i bruk igjen

Norge har en kort, men svært produktiv vekstsesong, som i et fremtidig varmere klima kan bli mer produktiv. Samtidig har vi de utfordringene vi alltid har hatt: Skrinn jord og et relativt lite areal av matjord i forhold til landene på kontinentet. Utmarken har vært og er fortsatt vår store naturressurs. Den utnytter vi altfor dårlig.

Norsk utmark produserer i dag store mengder vegetasjon som ikke utnyttes. Noe av det går til skogbruk, som selvsagt er viktig – men vi kunne også høstet mye mer av utmarka til menneskemat på en natur- og miljøvennlig måte. Vi kan ikke spise særlig mye av det som gror i utmarka, men vi kan høste av dyrene som gjør det. Enten ved å la husdyr beite der, eller gjennom å jakte på viltet som nå holder til der. Mens store deler av verden i fremtiden må begrense kjøttproduksjonen fordi det er for energi- og vannkrevende, sitter vi på et stort, uutnyttet potensial her: En bærekraftig og klimavennlig kjøttproduksjon.

Et eksempel: Sauehold

Derfor er det paradoksalt at vi unytter utmarksarealene så dårlig. Ta saueholdet: Vi har tre millioner sau i fjellet. Problemet er at de står inne store deler av året, Der får de kraftfor og gras som er dyrket på innmark der vi kunne dyrket menneskeføde. Disse sauene er avlet for stor kjøttfylde og for å produsere mange lam. De trenger mye næring og godt stell, de er ikke veldig sjølgående.

I det tradisjonelle saueholdet langs kysten, gikk sauene ute hele året og levde av utmarksproduksjon alene. Denne driftsmåten gir i dag dårlige kjøttpriser fordi subsidiesystemet og slakteriene krever store lam. Dette til tross for at dette brukssystemet nærmest må være definisjonen av bærekraft. Det krever lite eller ingen energi eller tilførte næringsstoffer, opprettholdes over lang tid, og man tar ikke ut mer enn utmarken kan produsere. Dette er ett eksempel på tradisjonell norsk naturressursutnyttelse som stedvis kan spores hele 6000 år tilbake i tid, og som nå er i ferd med å forsvinne. De er fremdeles økologisk bærekraftige. Men siden vi har innrettet subsidiesystemet, landbrukssamvirkene og den offentlige samtalen om norsk landbruk på en slik måte at de ikke lenger er økonomisk forsvarlige, forsvinner de.

2: Nye støttesystemer

I en verden der kornbeltene kollapser, kan vi ikke belage oss på utstrakt matvareimport. Skal vi ha nok mat også i Norge i fremtiden, må vi utnytte ressursene våre bedre. Da må vi legge om subsidiesystemene slik at vi gjør bøndene i stand til å levere. Vi har vært selvberget før, og vi kan bli det igjen.

Vi snakker da selvsagt ikke om at norske bønder skal kle seg i ubleket lin, flette sine egne neverkurver, gå barbeint til seters og melke kyrne for hånd. Dette handler ikke om å romantisere antikverte driftsformer. Det handler derimot om å bruke hukommelsen og kunnskapen vi har bygget opp i kombinasjon med ny teknologi og ny kunnskap til å gjøre norsk landbruk bedre. Litt av poenget med å ta vare på kultur- og kunnskapsarv er at man kan lære av fortiden når rammebetingelsene endrer seg. Det er lettere å fornye gammel kunnskap enn å starte fra null.

3. … og vi må snakke litt om skala

Kanskje vi bør dvele litt ved det vi faktisk ønsker oss: Skal vi velge den naturlige forlengelsen av dagens politikk, satse på enda færre og større bruk, færre folk og effektive matfabrikker? Eller skal vi heller gjøre landbruket mer åpent for private initiativ, satse på mangfold, lokal produksjon og distribusjon?

Vi tror at svaret er «Ja takk, begge deler». Vi trenger å legge til rette for begge strategier, avhengig av naturgrunnlaget og geografien. Verktøyet for å komme dit, er støttesystemene vi har i landbruket.

Samtidig må vi snakke litt om skala, og om konsekvensene av dagens system. Problemet er at høyeffektivt landbruk med dagens teknologi tærer på jordressursene. Det fører til ineffektiv vannforvaltning, påvirker biomangfoldet negativt, og har et mye større karbonavtrykk enn andre driftsformer. Alt dette regnes ikke i dag inn i totalregnskapet som brukes til å vurdere samfunnsnytten og kostnadene ved landbruket.

Når vi tar alle kostnader med i regnestykket vil ikke alle dagens mønsterbruk lenger være levedyktige. Derimot kan ekstensivt småskalabruk, som nettopp er utviklet for å optimalisere utnyttelsen av de knappe naturressursene, få en ny vår. Gjort riktig, kan en slik satsing på bærekraftig utnytting av økosystemer på land gi oss mer bærekraftig matproduksjon, større forsyningssikkerhet, og legge til rette for innovasjon. Med flere driftige bønder i sving, vil de gode ideene komme oftere og raskere.

Til sammen blir dette agroøkologi

Hvordan kan vi så innrette måten vi høster mat fra økosystemene våre på en bærekraftig måte? Agroøkologi er blitt et eget fagfelt, en bevegelse eller en driftsform, og løsningene det pekes på derfra går i stikk motsatt retning av norsk landbrukspolitikk: Mindre skala, mer areal, mer ressurseffektiv drift; i sum en mer bærekraftig tilnærming til matproduksjon.

Denne type driftssystem er også det samme som i praksis forsyner flertallet av jordens befolkning med mat i dag. Selv om vi i Vesten kanskje forestiller oss at de fleste på kloden får maten sin fra kostnadseffektive gigantbruk, er det motsatte faktisk tilfelle. Rundt to tredeler av jordens befolkning føs fra småskalalandbruk, såkalte familiebruk, eller urbant landbruk.

Styrken med en slik tilnærming kan øynes i det tradisjonelle landbruket langs kysten og spesielt på Vestlandet. Man høster fra et fungerende økosystem, og tar ikke ut mer enn det som går inn i systemet. Slik unngår man at det kollapser – dette er bærekraft i praksis. Et fungerende økosystem – altså nettopp slike Lerøy forsøker å bygge rundt oppdrettsfisk – består av primærprodusenter, beitedyr, rovdyr, nedbrytere og abiotiske komponenter. Hvis det skjøttes riktig er dette systemet i noenlunde balanse. Småskalalandbruk går ut på å la det meste av dette være intakt. Historisk sett (over de 10 000 siste åra) har vi byttet ut enkelte komponenter, f.eks. mennesker for rovdyr, og ville beitedyr med sau, geit, gris og storfe over store deler av verden.

Bytt ut det som ikke fungerer

Vi må selvsagt ta vare på de beste kvalitetene ved den norske landbrukspolitikken og det matsystemet vi har bygget opp i etterkrigstiden. Samvirkene har for eksempel gjort at bønder over hele landet har hatt rett til å levere kjøtt og melk uavhengig av kostnad. Det har vært avgjørende for norske bønder. Men samtidig skal vi ikke tviholde på strukturer som ikke har tålt tidens tann.

Utviklingen av en toppstyrt landbrukssektor, preget av planøkonomisk tankegang, er et eksempel på det sistnevnte. Dette er en tankegang som nå er i disharmoni med forbrukernes preferanser, er lite hensiktsmessig med tanke på klimautfordringene, og som dessuten er i utakt med tidsånden. En mer agroøkologisk tilnærming vil også være i tråd med det Naturpanelet beskriver som de beste fremtidsscenariene både for oss og det biologiske mangfoldet.

Slik kan Norge bidra

Småskalasystemer er systemer som fungerer og som har gjort det i tusenvis av år. Likevel er vi i ferd med å miste den nødvendige kunnskapen om dem, fordi færre og færre driver på denne måten. Det er både umoralsk, uansvarlig, irrasjonelt og direkte uhensiktsmessig når vi går mot en varmere og mer befolket klode. Heldigvis kan vi gjøre noe med det.

Klimaendringene er først og fremst en trussel. Det blir feil å fremstille dem som en unik sjanse for norsk landbruk. Kostnadene vil overstige gevinstene. Samtidig blir det også feil å ikke utnytte de mulighetene et varmere klima vil gi oss. Å brødfø jordens befolkning vil kreve en historisk stor dugnad. Vi har naturressurser og vi har kunnskap bygget opp gjennom flere hundre år. Ikke minst har vi muligheter til å utvikle ny teknologi og nye metoder som til sammen gjør oss i stand til å bidra effektivt. Nordmenn er gode på dugnad, og i denne globale dugnaden har vi alle muligheter til virkelig å trå til. Da må vi være villige til å ta alle virkemidler i bruk.