De største aktørene innen IKT og internett jakter etter verdens beste steder å bygge gigantiske haller for datalagring. Klimaet i Norden er perfekt i så måte, og de største datasentrene trekker nordover. I Norge gjør flere regioner seg lekre for datagigantene. Men Google valgte Finland, mens Facebook gikk til Sverige. I kampen om det nye, lukrative markedet har Norge hittil blitt knust av sultne nordiske naboer.

Norge blir slått av svensker og finner på grunn av somling og uklare rammevilkår fra norske myndigheter, mener aktørene i bransjen. Men man har fortsatt håp om å fange store ikt-fisker i Norge. Nå skal de norske datasenterprosjektene samarbeide i jakten på den første store, internasjonale kunden. I mai åpner Green Mountain på Rennesøy det som blir Norges største datasenter, med en hemmelig, men stor nordisk kunde.

Trafikken på nettet vokser i enormt tempo. En rapport utarbeidet av analyseselskapet Gartner anslo at trafikken på nettet i 2020 ville være 67 ganger større enn i 2011. Akkurat nå er den sterkeste drivkraften utviklingen av skytjenester, og oppskaleringen av strømmetjenester som Netflix og Youtube. Mye står på spill for de norske aktørene, for markedet er ventet å fortsette veksten. I tillegg til skytjenester kommer krav til energieffektivitet. EU-kommisjonens direktiv for fornybar energi, også kjent som 20-20-20, stiller krav om at 20 prosent av energien skal komme fra fornybare kilder. Det er ventet å drive mange europeiske datasentre nordover til kaldere klima i årene som kommer. De nordiske landene konkurrerer om hvem som skal lagre og drifte verdens servere i fremtiden.

Serveren er mest kjent som en mystisk kilde til datatrøbbel på alle arbeidsplasser, som voktes av IKT-ansvarlige wizards der de blinker og durer innerst på kopirommet. Serverne gjør tilgjengelig dataene som lastes opp på nettet, for eksempel ligningspapirene dine eller andre offentlige data. Det kan være søkehistorikken din på Google, men også Youtube-videoen av Justin Bieber, eller bildene av paraplydrinken som du la ut på Facebook. En trend som har pågått en stund er at serveren flyttes fra kopirommet og over til spesialiserte datasentre. Dette er egne haller for mange servere. Krav til effektiv drift samler datasentrene til egnede steder:

• Areal: Siden mengden data vokser eksponentielt og teknologien for datalagring ikke endrer seg like raskt, er det et ført og fremst et behov for store arealer til å oppbevare alle serverne.
• Energi: Dessuten sluker serverne strøm. Det er beregnet at Europas serverpark brukte like mye strøm som Norge totalt i 2012, det er rundt 125 TWh. Den enorme strømbruken produserer en del overskuddsvarme, en stor del av kostnadene ved et datasenter er kjøling av serverne.
• Miljø: Selskaper som ønsker å fremstå som miljø- og klimavennlige foretrekker at datasentrene er energieffektive, og gjerne driftet med fornybar energi (se faktaboks nederst i artikkelen).
• Politisk stabilitet: Dataene som oppbevares på serverne er ofte sensitive, og kan tenkes å være mål for terrorister eller hackere. Selskapene foretrekker at datasenteret ligger i et land med politisk stabilitet.
• Kompetent arbeidskraft: Datasentre krever ikke mye arbeidskraft, men de få som jobber der må kunne ta i en harddisk.

Med andre ord skulle en fjordkjølt, fossedrevet fjellhall i politisk stabile Norge være et utmerket oppholdssted for en datapark stappet med servere. I tillegg kommer at man taper deler av kraften gjennom transport. Man regner med at man taper rundt 15 prosent av vannkraften når den fraktes fra for eksempel Rjukan til sentrale deler av Østlandet. Dersom vannkraften i stedet for å eksporteres kan føres direkte inn i datasenteret unngås transporttapet, og de 15 prosentene kan tas ut som gevinst gjennom eksport av datasenter-tjenester.

Men til nå har ingen av de profilerte prosjektene gått til norske aktører. Først valgte Google å etablere datapark i Finland, så gikk Facebook til Sverige. CERN valgte Ungarn. Til og med innovasjon-Norge selskapet Opera Software valgte bort Norge, da de la datasenteret sitt til Island i sin tid.

Fiberfattig

Når Norge blir valgt bort av de store aktørene, har det vært sagt at det skyldes mangel på fiberkabler mot utlandet. Fibernett er internetts motorvei. Det består av tykke fiberkabler mellom nasjonale noder som sender nett-trafikken videre dit den skal. Et grovt mønster kan tegnes på et kart som viser hvilke noder som henger sammen, og hvilke som er de mest sentrale. I Europa er det særlig Amsterdam og London som er de virkelig store veikryssene. Desto lenger man er fra et slikt digitalt Sinsenkryss, jo flere millisekunder bruker signalene på å nå sin endelige destinasjon. Norge er i dag tilkoblet fibernettet, men Uninett, som har ansvaret for universitetene og forskningsinstitusjonenes fibernett, har kun tre linjer til utlandet; en til Storbritannia og to til Danmark. Det finnes også et privateid nett, som kontrolleres av blant andre Telenor og Broadnet. 80 prosent av denne trafikken går gjennom Sverige. Og etter ny svensk lovgivning forbeholder svenske myndigheter seg retten til å lytte til all norsk datatrafikk som går gjennom svensk fibernett.

Ekspertene Agenda Mandag Morgen har vært i kontakt med er delt i synet på effekten av manglende fiberkabler mot utlandet. De private aktørene ønsker utbygging.

– Kommunikasjonspolitikken i Norge er en skandale, sier Helge Gallefoss, gründer i Fjord IT. Han mener at norske myndigheter ikke forstår hva som skal til for å lykkes i fremtidens nettbaserte økonomi.

– Strømførende sjøkabler innebærer et betydelig transporttap. Hadde vi i stedet investert i fiberkabler – byttet elektroner med fotoner, så å si – kunne vi solgt strømmen med høyere avkastning, sier han.

Gallefoss tror norske myndigheter sov i timen da de privatiserte rettighetene til deler av fibernettet.

– God digital infrastruktur er superviktig, og et nasjonalt sikkerhetsspørsmål, men sentrale deler av norsk infrastruktur og transportveier ut av Norge er nå kontrollert av det svenske Private Equity-selskapet EQT, som eier Ventelo Broadnet, sier han.

Dette har ført til betydelig svekket konkurranse mellom tilbyderne, og høyere priser på datatrafikk i Norge enn i andre land.

Daglig leder Knut Molaug i Green Mountain vil også se bedre fiberkapasitet.

– Det er klart at fiberkapasitet er enormt viktig. Vi trenger flere kanaler til utlandet enn via Sverige og Malmø. Det er også en ulempe for oss på Vestlandet at brorparten av datatrafikken skal gå omveien om Oslo og Sverige før den når kontinentet, sier han.

Andre påpeker at fiberkapasiteten er god nok for nå, men at det kan være vanskelig å forklare dette for potensielle kunder.

Per Morten Hoff i IKT-Norge ønsker seg bedre fiberkapasitet på sikt, men tror ikke det er den største flaskehalsen for etablering av en datasenterindustri.

– Norge bør sikre herredømme over en fibermotorvei ut av Norge. Det er viktig, men det ligger frem i tid. Det er ikke avgjørende for om vi får eller mister kontrakter i dag, sier han.

Næringssjef i Tinn kommune og Rjukan Næringsutvikling AS, Audun Mogen, viser til at Facebook ikke vektla fiberkapasitet da de valgte Luleå.

– På kartet ser det litt stusselig ut med få hovedårer fra Norge til kontinentet, men det er egentlig mer en salgs- og kommunikasjonsutfordring, enn en IT-utfordring, sier han.

Mangel på offentlig engasjement

Alle aktørene Agenda Mandag Morgen har vært i kontakt med fremhever mangel på offentlig engasjement som en viktig grunn til at Norge blir forbigått av sine nordiske konkurrenter.

Green Mountain Data Centre er i disse dager i siste fase av testing av datasenteret som åpnes i en nedlagt NATO-base på Rennesøy. Da forskningsinstitusjonen CERN jaktet på datasenter tapte Green Mountain på målstreken.

– Det er hevet over enhver tvil at mangel på interesse fra norske myndigheter svekket våre sjanser i den internasjonale konkurransen, sier Knut Molaug i Green Mountain.

Også da Facebook valgte Luleå i Sverige kunne myndighetene vært tungen på vektskålen.

– Vi har blitt litt late og mette i Norge. Som vertsland er vi ikke sultne nok for å gå ut og ville konkurrere med formål om å etablere ny landbasert kraftkrevende industri. Andre land var mer interessert i å etablere denne industrien, og svenskene viste større interesse fra nasjonale myndigheter og offentlig hold. Man viste en helt annet guts i Sverige, sier Audun Mogen på Rjukan.

Han viser til at svenskene jobber annerledes med næringsetablering. Da de store aktørene spurte om rammevilkår, kunne ikke vi som vertskap og heller ikke norske myndigheter gi et klart svar, det kunne derimot svenskene.

– Det var en del uavklarte problemstillinger rundt skatt og avgift på nasjonalt nivå, sier Mogen.

Agenda Mandag Morgen kjenner til at på et spesifikt spørsmål om moms på datatjenester svarte Finansdepartementet at dette var noe man skulle se på, men at man ikke visste når spørsmålet ville bli avklart. I skrivende stund er spørsmålet fortsatt ubesvart.

En annen utfordring er at den digitale hverdagen innhenter skatteregimet. I begynnelsen var man ikke sikre på hvordan en digital leveranse over flere landegrenser skulle skattlegges. I hvilket land skjer egentlig produksjonen? Etter tre år har nå Green Mountain fått en bindende forhåndsuttalelse på plass fra myndighetene. Molaug beskriver samarbeidet med myndighetene som ryddig.

I tillegg har det nok vært enkelte kulturelle utfordringer. Da Facebook besøkte Rjukan første gangen, oppstod det forviklinger. Noen ble visstnok sittende litt for lenge i en utbyggingsstengt, eksosfylt Operatunnel. Vinterglatte norske riksveier falmet visstnok også sammenlignet med infrastrukturen Facebooks utsending opplevde noen dager tidligere i Hong Kong og Singapore og på sine reiser i Sverige.

– Vi lærte ganske mye fra den prosessen. Blant annet at man må jobbe målrettet som vertskap, og samarbeide på nasjonalt og regionalt nivå, sier Mogen.

Den nye kraftkrevende industrien?

Rundt 50 prosent av kostnadene til et datasenter går til energi. Et problem for kundene som undersøkte forholdende i Norge var at man fra offentlig hold ikke ga et klart svar på hvilke strømpriser en ville bli møtt med. Strømpriser har historisk vært en av Norges konkurransefortrinn. Selv om prisene på strøm i stor grad er koordinert i de nordiske landene gjennom Nordpools systempris, ligger de norske prisene i snitt 10-15 prosent under svenske. Island er ikke del av strømnettet, og tilbyr mye lavere strømpriser. Opera Software valgte i sin tid å legge et datasenter på Island. Siden er islandske datasentre blitt utfordret på en rekke områder. Blant annet har EFTAs overvåkningsorgan (ESA) undersøkt om kraftprisene er ulovlig subsidiering, samtidig som det er reist spørsmål ved fornuften av å legge et datasenter i nærheten av høy geotermisk aktivitet.

Norske datasentre er store konsumenter av elektrisitet og betaler avgifter på strømmen de bruker på ordinært vis. Annen kraftkrevende industri betaler også avgifter, men til reduserte satser. Knut Molaug i Green Mountain anslår at avgiftene, med nettleie, utgjør mellom 10 og 15 øre per kWh. Det vil utgjøre mellom 20 og 25 millioner kroner i merkostnader i året for hans kunder sammenlignet med konkurrentene i Norden som slipper disse avgiftene.

I motsetning til Norge har Sverige og Finland industrikraftavgifter på strøm til datasentre. Molaug ønsker at datasenterindustrien likestilles med annen kraftkrevende industri. I dag er det først og fremst aluminiumsproduksjon og treforedling som er definert som kraftkrevende industri i Norge, og dermed får de spesialavtaler på kraft og slipper avgiftene.

Norges nordiske konkurrenter er, med unntak av Island, medlemmer av EU. Både Finland og Sverige har brukt EU-midler i arbeidet med å hente profilerte aktører hjem til seg. Finland bruker blant annet omstillingsmidler til å sentralisere statlig datasenterdrift og akademisk tungregning i et nytt senter i Kajaani. I Sverige har datasentre skattefritak de sju første driftsårene. Da Facebook valgte å legge datasenteret sitt til Luleå i 2011 ble de lovet en subsidie på 103 millioner svenske kroner, også det var EU-midler.

Før påske la Rigmor Aasrud i Fornyingsdepartementet frem den nye stortingsmeldingen for IKT, Digital Agenda for Norge. I meldingen loves det større grad av offentlig koordinering mellom offentlige myndigheter, de private aktørene og IKT-Norge.

***

Finland: Google og Alvar Aalto i Hamina

Det er ikke bare i Norge papirforedlingsbransjen sliter, også Finlands papirindustri har hatt noen tunge år. Men i Finland har man tenkt annerledes. I mars 2009 solgte Store Enso Summa fabrikken i Hamina til Google. 200 millioner euro ble investert i den første fasen som stod ferdig i september 2011, etter at 50 lokale selskaper hadde deltatt i ombyggingen fra papirfabrikk til datahall med havkjøling. I august 2012 opplyste Google at nye 150 millioner euro skulle investeres i prosjektet. I denne fasen skal en fabrikkhall designet av selveste Alvar Aalto bygges om til datahall.

Sverige: Mange likes i Luleå

Anlegget til Facebook i svenske Luleå blir det største i sitt slag i Europa med sitt areal på 84.000 kvm, eller som 11 fotballbaner. Driften startet nylig i deler av senteret, og hele anlegget er ventet å være i drift fra 2014. Datasentre er ikke store arbeidsgivere. I første omgang er det ventet at datasenteret i Luleå vil skape 30-40 arbeidsplasser. Men Luleå, med 45.000 innbyggere, har allerede før ferdigstillelse begynt å se ringvirkningene av prosjektet. Lagringsselskapene EMC og Fusion-io har allerede etablert seg før anlegget er åpnet. NCC har åpnet et eget kontor med ekspertise for datalagringsutbygging. Luleå tekniske universitet (LTU) melder om en økning i søkertallet, og enkelte faggrupper innen informatikk har doblet søkerantallet. Ifølge rektor Johan Sterte er LTU det raskest voksende universitetet i Sverige akkurat nå.

Det tok to år før Luleå fikk fisk på kroken. Da Facebook endelig valgte Luleå, var en viktig del av begrunnelsen nærheten til Luleå tekniske universitet. Da Tom Furlong, som er ansvarlig for nyetableringer i Facebook, forklarte hvorfor valget hadde falt på Luleå, framholdt han svenskenes «skikkelige og engasjerte klima for næringsliv».

PUE – mål på effektivitet

Datasentre måler energibruken i hvor mye energi som går til kjøling og opplysning sammenlignet med energien som går til serverne. Et vanlig mål er Power Usage Effectiveness – PUE. En PUE på 2 betyr at for hver watt energi som går til å drifte en server, går to watt til kjøling. PUE nær én betyr at nesten all energien brukes til serverdrift.

Det er store forskjeller i PUE internasjonalt. De norske sentrene er blant de beste i verden. I Singapore har 25 prosent av datasentrene en PUE på over 3.
Japan: 2,2
Australia: 2,25
Green Mountain: 1,19
FjordIT: 1,05 (Mål. Teknologien er ikke ferdigstilt.)

Siden 2009 har PUE for Googles datasentre blitt redusert fra rundt 1,22 til 1,12.