Både Steven Pinker og Greta Thunberg har sendt nordmenn klare beskjeder denne våren. Forfatter og psykolog Pinker holdt nettopp foredrag da PRIO feiret sitt 60-års jubileum, mens klimaaktivisten Thunberg i mai mottok Fritt Ords Pris. Pinker ba oss om å roe oss ned; ingen grunn til klimapanikk. Verden blir stadig et bedre sted. Thunberg, derimot, ber oss alle om å få klimapanikk. Nå! Hvem av dem skal vi høre mest på? En fersk bok vil gi selv den mest optimistiske bakoversveis.

David Wallace-Wells er en amerikansk journalist som leverer fast til New York Magazine, hvor han også er vise-redaktør. En artikkel fra hans hånd i 2017, The Uninhabitable Earth, gikk plutselig viralt. Den skremte livet av de fleste av dem som leste den. Nå har han skrevet en hel bok med samme navn og samme tema.

Oppdatert kunnskap

NY BOK. David Wallace-Wells: The Uninhabitable Earth. Life after warming.

Tim Duggan Books, 2019.

Journalister har en fordel: de finner kjapt frem kilder, de er flinke til å få frem ulike perspektiv, og de kan ofte kunsten med å bygge opp en viss spenningskurve. Det gjelder i høyeste grad også for Wallace-Wells.

Personlig har jeg lest et hundretalls klimabøker opp gjennom årene, av alle avskygninger. Men få har vært såpass «mettet» som denne. Og det på bare 230 sider (300 med kilder og indeks). Wallace-Wells er en mann med et oppdrag: Han roper ut hva som vil skje om vi tipper over en generell global temperaturøkning på 2 grader celsius. Hva sier forskningen, om vi når 3, 4 eller kanskje 5 grader gjennomsnittlig økning?

Wallace-Wells’ fordel som forfatter er at han er sistemann ut. Han har litt mer forskning med seg, litt mer oppdatert kunnskap, samt at han skriver godt.

Boken er delt i fire deler. Den første er en generell dystopisk intro. Deretter kommer et lengre kapitel, med 12 underkapittel, som tar for seg kunnskapen vi har om hva som kan skje, i forhold til kommende hetebølger, havstigning, ukontrollerte branner, verdenshavenes problemer med å tilpasse seg til et varmere klima, konflikt, matmangel osv, osv.

Neste kapittel handler om hvordan vi mennesker tolker historier og ikke er forberedt på å møte klimakollapsen, inkludert et økonomisk system som ikke vil klare å møte utfordringen, og de store teknologiske utfordringene vi ennå ikke har løst. Her er det lite rom for pinkerske tanker.

Dommedagsklokka og klimaendringer

Den såkalte dommedagsklokka er en symbolsk urskive som hevder at mennesket lever i en tid som er «minutter på midnatt», hvor midnatt representerer «katastrofal ødeleggelse». Nå står klokka igjen på to minutter på midnatt. Donald Trumps inntog i Det hvite hus har bidratt til det, og der har ikke klokka stått siden 1953. Men ifølge Wallace-Wells er trusselen fra klimaendringer mye verre enn den fra atombomber.

Her støtter han seg på en stor studie fra 2018, hvor 42 vitenskapspersoner slo alarm om at hvis business as usual fortsatte, var ingen økosystem trygge. Halvparten av The Great Barrier Reef er dødt, metan lekker fra arktisk permafrost, og de verste scenarioene for hva en fire graders oppvarming vil bety for kornproduksjonen vår, tilsier en 50 prosent avlingsreduksjon.

Det går dit høna sparker

Mennesket har påvirket klimaet på jorda lenge. Men det har virkelig tatt av de siste 30 årene. Wallace-Wells viser til at vi faktisk forbruker 80 prosent mer kull i dag enn vi gjorde i år 2000. Videre belegger han hvordan en tur-retur flygning London–New York betyr tre kvadratmeter mindre is i Arktis; han viser til forskning som sier at for hver halve grad varmere middeltemperatur, øker sannsynligheten for væpnet konflikt. Så er det den problematikken vi har hørt mye om i det siste, at global plastproduksjon kommer til å tredobles innen 2050, og vi fores nå oftere og oftere av et bilde av havet som i 2050 vil ha mer plast enn fisk. Og vår egen oljeindustri er med og investerer i mer plastikkproduksjon, basert på olje.

Mens jeg leser denne festlige fremtidsfabelen lanseres en ny rapport, «Eksistensielle klima-relaterte sikkerhetsrisikoer». Den hevder at det ifølge de mest radikale scenarioer er bare 30 år igjen til total samfunnskollaps som følge av klimaendringene. Rapporten er utarbeidet av den australske tankesmien Breakthrough.

Forfatterne hevder at FNs klimapanel er altfor konservative, fordi de er bundet av vitenskapelige normer om tilbakeholdenhet og objektivitet. Derfor får ikke rapportene frem alvoret i situasjonen. Ved å inkludere et bredere datagrunnlag enn Klimapanelet, hevder rapporten at Paris-avtalen fra 2015 vil føre til 5 graders oppvarming innen 2100. Poeng til Wallace-Wells, med andre ord.

Viktige motstemmer

Men sannheten er likevel at det ikke er forskningskonsensus om alle disse punktene. Avlinger på visse kornslag vil gå ned, men det vil bli økning hos andre planteslag. Andre dyrkningsmetoder, i høyhus og på nedlagte industriområder i byene våre, vil også komme inn som positive innslag. Vårt eget PRIO leverer stadig rapporter som viser at klimaendringer ikke er en kausal årsak til krig og konflikt. Det er kvalifiserte motstemmer, med andre ord. (Pinker på jubileumskonferanse, tilfeldig? Neppe).

Denne boka gjør meg likevel urolig, mye mer urolig enn jeg noensinne har vært, til tross for at jeg har skrevet om farer ved klimaendringer i en årrekke. Og uansett om jeg har jobbet for å komme dem i forkjøpet, fra regnskogen i Amazonas til bondens åker i Etiopia og til barns engasjement her hjemme.

Klimakatastrofe eller klimaendring?

Andre er minst like urolige. Avisen The Guardian og vårt eget Morgenbladet endrer nå språkbruken og vil snakke om klimakatastrofe i stedet for det mildere klimaendring. Wallace-Wells gir dem argumentene de trenger. Som en profet fra Det gamle testamentet roper han ut hvor dårlig det kommer til å gå om vi ikke snur i tide.

Men hva vil det si å snu? Det kommer kanskje i neste bok? Men Wallace-Wells er i den siste delen av boka likevel så vidt innom hva vi må gjøre. Vi har jo alle verktøyene vi trenger, skriver han. Vi kan innføre en karbonskatt, politikere kan aggressivt fase ut fossil produksjon, vi kan legge om jordbruksmetodene våre og gå bort fra kjøtt- og melkeprodukter, og investere i karbonfangst og -lagring og grønn energi. He, he. Yes, man. Det grønne skiftet, med andre ord. Just do it, som Nike sier.

En bok for Arbeiderpartiet

Dette er en viktig bok. Særlig for Jonas Gahr Støre og sentralstyret i Arbeiderpartiet. Og jeg sier ikke det for å lage et billig poeng. Nei, helt seriøst. Vi trenger alle å føle på det alvoret som Wallace-Wells velter over på oss. Og det gjelder særlig dem som sitter med reell samfunnsmakt. Og en stolt historie.

Wallace-Wells er det som på engelsk kalles en «alarmist». Han roper ut «alle mann til pumpene». Etter å ha lest denne boken står faresignalene enda tydeligere for meg. Så hva somler vi med? Vi kjenner utfordringene, vi kjenner løsningene. Vi må skape en mye bedre klimaberedskap og risikohåndtering, for å låne begreper fra klimapsykolog Per Espen Stoknes.

Personlig er jeg av legning mer Pinker enn Thunberg. Men jeg er enda mer Pinkberg; en syntese av de to. En viktig konklusjon for min del er at vi trenger en utfasingsplan for norsk olje- og gassproduksjon så raskt som mulig, og ingen flere lisenser i Barentshavet. Og en massiv bruk av norske oljefondspenger i globale og nasjonale havvindmøller.