Michael Moore og Jeff Gibbs nye dokumentar «Planet of The Humans» har i skrivende stund over seks millioner visninger på Youtube. Filmen er en slags roadmovie der vi følger Jeff Gibbs, som tydeligvis må ha trodd på alle de mest forenklede grønne slagordene som brukes om fornybar energi. 

Dokumentaren tar mål av seg til å avkle fornybar energi som juks og fanteri, mens amerikansk miljøbevegelse beriker seg på å være nikkedukker for fossilinteresser. Og løsningen, når alle løsninger utelukkes, er at vi bør bli færre folk. 

Som vanlig ikke mye rom for nyanser og avveininger fra Moore. 

Som dokumentar holder den omtrent det samme faglige nivået som Gasland, Food Inc. og Cowspiracy. Svaret er gitt på forhånd, nå skal vi ut og plukke kirsebær og finne anekdoter og halvsannheter som passer vårt narrativ. 

Det som er nytt denne gang, og som delvis er årsaken til stormen av kritikk mot filmen, er at Moore og Gibbs kritiserer fornybar energi og miljøbevegelsen. Det er den amerikanske liberale venstresiden som kritiserer den amerikanske liberale venstresiden. Lite svir så mye som kritikk fra sine egne. Det har blitt så mye kritikk at både NRK og Dagbladet har artikler om filmen der folk som ikke har sett den forklarer hvor dårlig den er. 

Men at ytre venstre i USA nå snur seg mot sol og vind kan umulig komme som en overraskelse på folk. 

La oss spole tilbake og se hvor støtten til fornybar energi opprinnelig kom fra. 

Den myke energiveien

I 1976 publiserte magasinet Foreign Affairs teksten «Energy Strategy: The Road Not Taken» av energianalytikeren Amory Lovins. Der legger han ut to alternative energiveier et samfunn kan velge; den harde veien med sentraliserte store kraftverk langt unna folk som drives av olje, kull, gass eller uran. Et samfunn som sløser masse energi, og stadig skal bruke mer energi. Og der energiteknologiene er fjerne fra folk og kompliserte maskiner som i større grad styrer mennesket, enn den andre veien rundt. 

Men et land kan også velge det han kaller en myk energivei (soft energy paths) der småskala desentraliserte energiløsninger som solfangere, vindmøller og bioenergi leverer energien et samfunn trenger, der det trenger den. Dette skal være ukompliserte energiteknologier folk forstår og kontrollerer. Han så også for seg at dette skulle være et mye mindre energisløsende samfunn, og energisparing har vært en sentral del av hva han har dosert om i alle årene etterpå. 

Disse to veiene utelukker også hverandre, ifølge Lovins. Vi må velge den ene eller den andre.  

Korrekt teknologi

Lovins’ essay traff midt i hjertet på 70-tallets motkultur i Vesten og en rekke frivillige organisasjoner (han jobbet selv for Friends of the Earth) og politiske partier på venstresiden plukket opp hans ideer. Det er nesten vanskelig å overvurdere hvor innflytelsesrik han har vært. Blant annet inspirerte Lovins de første tyske aktivistene som unnfanget begrepet «Die Energiewende», planen for hvordan Tyskland skal stenge ned sine kjernekraftverk og bygge opp en fornybar desentralisert energiproduksjon på sol, vind og biomasse. Lovins var også sentral i Californias energistrategi mellom 1980 og 2000, der det ikke ble bygd kraftverk over en gitt størrelse (med ett hederlig unntak, kjernekraftverket Diablo Canyon).  

Lovins var helt tydelig inspirert av den britiske økonomen Ernst F. Schumachers bok «Small is Beautiful» som kom opp med ideen om «appropriate technology» for økonomisk utvikling. Der også sto småskala og enkel teknologi som en motsats til storskala og komplisert kapitaltung teknologi. 

Problemet er bare at all denne filosofiske diskusjonen om hva som er korrekt teknologi, lav/høy teknologi, liten eller stor skala, er at det er fullstendig oppkonstruert problematikk. Lovins virker også å være helt ute av stand til å forstå at energiforbruk og velstand har en nesten lineær sammenheng. Alle land som skal bli rike, kommer til å øke sitt forbruk av energi. Hvorvidt denne energien leveres av 100 små kraftverk eller ett stort er i den store sammenheng ganske irrelevant. Ofte kan det være enklere å rydde i miljøproblemene fra ett stort utslippspunkt kontra mange små. 

Lovins hadde heller ikke, som de fleste på 70-tallet, noen bekymring for økende CO₂-innhold i atmosfæren. Og han hadde ikke videre problem med bruk av små kullkraftverk heller enn utslippsfri kjernekraft. Mye av det Lovins skreiv og antok på 70-tallet viste seg også være totalt feil, som Vaclav Smil skriver om i boka «Energy Myths and Realities». 

Alternativene ble ikke vurdert

Men på starten av 90-tallet, da global oppvarming først ble et tema i det offentlige ordskiftet, var Lovins’ ideer for lengst blitt en sentral del av mange land og partiers program for et energiskifte. Hvorvidt det var praktisk gjennomførbart med teknologien tilgjengelig på 90-tallet virker ikke å ha vært mye tema. Hvorvidt det var mulig å gjennomføre i tilstrekkelig skala, og raskt nok, virker ikke å ha vært diskutert. Ingen så til land som Sverige og Frankrike, som allerede hadde avkarbonisert sin strømforsyning med kjernekraft og vannkraft.

I stedet ble det tømt penger inn i utvikling og kommersialisering av fornybar energi, både i USA der California har ledet an, og i Danmark og i Tyskland. Og når de rikeste og mest teknisk avanserte landene og delstatene i verden tømmer all sin politiske vilje, prestisje og penger inn på utvikling av sol og vind, ja, da får vi over tid faktisk ganske brukbare resultater. Godt hjulpet av billig fossil gass som har erstattet kullkraft har utbygging av sol og vind på begge sider av Atlanterhavet kuttet i utslippene av CO₂. 

Gigantiske solcellefabrikker i Kina og stadig større og bedre vindmøller, dyktige utbyggere og velvillige myndigheter har gjort at prisen per kWh for strøm fra vind og sol har falt raskt siden starten av 2000-tallet. Og støtten fra venstresiden på begge sider av Atlanterhavet har holdt. Hittil.

Opprette kobling til naturen

Så også da forfatter og aktivist Naomi Klein skulle gi sitt bidrag til klimasaken med boka «This Changes Everything» i 2014. Klein holder seg i grunn helt og holdent til Lovins’ oppskrift med småskala distribuert og forståelig energiteknologi uten kapitalisme. Hun mener at bruken av kull (eller annen fossil energi) har kuttet båndet til naturen og de begrensningene naturen legger på oss. Hun mener fornybar energi, siden den er variabel og avhengig av været, på ny vil opprette koblingen til naturen. Hun går ikke mye i detalj om hva industriarbeideren skal gjøre om hen kommer på jobb og det ikke er strøm i støpslet. 

I boka skriver også Klein om hvordan grønne aktivister kan blokkere alt fra olje- og gassinstallasjoner til gruver og tog med oljetanker. Det som overrasker litt, er hvordan hun ikke ser at nettopp denne strategien kan bli brukt imot areal- og kapitalkrevende fornybar-installasjoner som vindparker og solcelleanlegg. 

Men det klarte altså Gibbs og Moore å koble sammen. Om noe er overraskende så er det at det ikke har skjedd før. For nå er ikke vind og sol outsidere lenger. Det er energiteknologier som er helt i hjertet av nesten alle land og selskapers strategier for å redusere bruken av fossil energi. 

Logisk og forventet snuoperasjon

Lovins sier i et intervju hos Mother Jones i 1977 at han er imponert over en ny type 200 kW vindturbin som er bygd. Vindturbinene som bygges i dag er 10 til 20 ganger større, og vindturbinene som planlegges bunnfast eller flytende til havs er 30 til 40 ganger større. Disse gigantiske industriinstallasjonene til mange milliarder kroner bygges også lenger og lenger unna der folk flest bor og er nå på vei, i alle fall for vindmøllenes del, ut i havet. De bygges og eies av globale energiselskaper og ansiktsløse pensjonsfond. 

Det som en gang var småskala og desentralisert med lite kapital- og teknologikrav, har blitt noe helt motsatt. 

Moore og Gibbs og resten av gjengen på ytterste venstre fløy i USA har alltid vært imot industri, kapital og utvikling. Når det nå viser seg at du trenger nettopp teknologi, kapital, utvikling og stor skala for å bygge og drifte sol og vindenergi, snur de på flisa. Det er i grunnen ganske logisk og forventet. 

Treffer med kritikk av bioenergi

Nå finnes det, spør du meg, helt gyldige argumenter imot vind- og solenergi, som også Moore og Gibbs er inne på i dokumentaren. I alle fall hvis disse teknologiene skaleres opp til et omfang globalt som leverer de energi- og effekt-tjenestene som vi i Vesten tar for gitt. Det kommer til å butte imot lenge før flere titalls prosent av hele land er dekket av energi-infrastruktur, noe som vil være konsekvensen gitt forskjellige 100% fornybar-modeller som ukritisk deles og legges fram som noe ønskelig i dag. 

Deres kritikk av bruken av bioenergi treffer også altfor godt. Bioenergi fra godt forvaltet skogbruk er det ikke nødvendigvis noe i veien med. Men bioenergiprogrammer har en tendens til altfor ofte å ende opp med å bruke matplanter eller palmeolje som råstoff. Et av de grelleste eksemplene er bioetanol fra mais i USA som dekker rundt 10 prosent av drivstofforbruket på 35 prosent av all mais som produseres i USA. 

Samme gjelder i Tyskland der 20 prosent av jorda har blitt omdisponert fra å dyrke menneske- eller dyremat til å dyrke mat for biogassanlegg. Biogassanleggene går på en blanding av husdyrgjødsel og maissilo og produserer seks prosent av strømmen i Tyskland. 

Selv om bioenergi tilfeldigvis ble klassifisert som fornybart av Lovins i 1977 betyr ikke at det er bærekraftig på en relevant skala. 

Bommer på livsløpsanalyser

At det går med kull og olje for å fremstille vindmøller og solceller kan umulig komme som noen overraskelse, heller ikke for Gibbs og Moore. Moore startet tross alt sin karriere som dokumentarfilmskaper fra industribyen Flint i Michigan. Han kan da ikke være så verdensfjern at han ikke veit hvordan metaller fremstilles. Heldigvis finnes det også noe som kalles livsløpsanalyser som regner på hvor mye CO₂ som slippes ut per produsert kWh for ulike energikilder, fremstilling av metaller og legeringer inkludert. Og der kommer sol og spesielt vind veldig godt ut, ned mot 12 gram CO₂ per kWh. 

Det samme gjør en energikilde som knapt nevnes (kun i forbifarten og da som noe negativt) av Gibbs og Moore, og som ville ha løst mange av de problemene de ser med arealproblematikken som knyttes til vind og sol; kjernekraft. Et kjernekraftverk vil kunne levere 20 til 30 TWh strøm fra 1 km2 industriområde. Samme mengde strøm fra vind ville krevd et planområde minst 1000 ganger større. 

Nå har det i Vesten de siste årene vært store problemer med å få bygd nye kjernekraftverk, både i Europa og i USA. Men dette er det du får når en industri ikke får oppdrag på 20 år for så å bestemme seg for å bygge de mest teknisk avanserte reaktorene som noen gang er planlagt. Gjerne også før planleggingsprosessen er helt ferdig. På starten av 90-tallet var det en rekke selskaper i Europa med kunnskap og kapasitet til å bygge kjernekraftverk. Nå har vi igjen ett selskap. 

Deler av årsaken til dette finner vi i denne envise og puritanske politikken som har fulgt Lovins’ ideer siden 90-tallet om den myke energiveien, der kun hans noe tilfeldige definisjon av småskala fornybare energikilder skulle tas i bruk. 

I Asia og i Russland har de imidlertid kontinuerlig bygd reaktorer i samme periode, og de bygger stort sett på avtalt tid og til avtalt pris. Det er ikke som om vi vandrer rundt i middelalderens Europa og lurer på hvilke kjemper som etterlot seg de romerske akveduktene. Dette er teknologi som vi både kan og bør kunne håndtere, også i Vesten. 

Hvilken sammensetning framtidas energiforsyning har, veit vi ikke i dag. Og selv om det er knakende uenighet mellom de av oss som mener kjernekraft bør utgjøre en større andel av energiforsyningen, og de som mener fornybar kan løse problemet mer eller mindre alene, er det liten uenighet om at kloden trenger mer utslippsfri energi. Fra den ene eller andre kilden. 

Men for Moore og Gibbs er selvsagt kjernekraft uansett uaktuelt. Moore har selv fortalt hvordan han gikk i marsjer mot kjernekraft på 60- og 70-tallet, og motstand mot energikilden er en helt sentral del av de aller fleste natur- og miljøorganisasjoner fra denne tida. 

Alle alternativene utelukkes

Så hva sitter da Moore og Gibbs igjen med når alle alternativene utelukkes?

Konklusjonen i dokumentaren blir at problemene som følger av industrisamfunnet ikke kan løses av et industrialisert samfunn. Og vi er for mange mennesker som forbruker for mye greier. Vi må ned på ett eller annet «bærekraftig» antall mennesker. De går ikke i detalj over hvem som skal bort. 

De kommer da til mye av den samme konklusjonen som Paul Ehrlich gjorde med sin bok «The Population Bomb», som Thomas Malthus gjorde 150 år før det igjen. Og de gjør alle den samme feilen, med lineære framskrivinger av antall mennesker ganger et statisk forbruk av ressurs eller råvare x. Men vi mennesker er alt annet enn statiske. Vi finner måter å høste evigvarende energikilder som sol og vind på. Vi finner måter å spalte et ganske unnselig grunnstoff som finnes over alt i jordskorpa og omdanne masse til energi på. 

Med nok utslippsfri energi med på laget er det i grunn få grenser for hva vi mennesker kan ha av ambisjoner. Om vi vil lage et sluttet kretsløp der alle materialer vi bruker resirkuleres, vil det kreve energi. Om vi vil lage labkjøtt, eller vi vil dyrke grønnsaker hydroponisk i drivhus, vil det kreve energi. Om vi vil til Mars og videre ut i verdensrommet, vil det kreve energi. Om vi vil frigjøre alle de hundrevis av millionene av mennesker og trekkdyr som fortsatt den dag i dag sliter seg gjennom tilværelsen til en tidlig grav, vil det kreve energi. 

Både amerikansk og europeisk venstreside og mange av de ulike grupperingene innen miljøbevegelsen skal ha en stor takk for å ha løftet klimaproblemet øverst opp på den politiske dagsordenen. 

Men løsningene på klimaproblemet, som omtrent ble valgt for dem for over 40 år siden, har noen helt reelle og veldig problematiske konsekvenser gitt skalaen som trengs. 

Om noe så kan vi håpe at ut av debatten rundt denne filmen vil det komme en ny miljøbevisst venstreside som er villig til å revurdere gamle dogmer. 

Moore og Gibbs vil ekskludere alle energikilder, så la oss heller omfavne alle utslippsfrie energikilder.