Litt over halvparten av verdens befolkning bor i dag i by. Innen 2050 vil andelen ha økt til 70 prosent, med særlig stor vekst i Asia og Afrika. Vanligvis er det en sammenheng mellom økt inntekt og økt tilflytting til byene, og dette gir igjen et større økologisk fotavtrykk i form av klimagassutslipp og annen forurensning. Verdens byer står i dag for over to tredjedeler av de globale klimagassutslippene.

Klimaavtalen fra Paris beskriver byer som en viktig aktør for å bedre verdens klima, på linje med næringsliv og sivilsamfunn. «Bærekraftige byer og lokalsamfunn» er også vektlagt som et av FNs bærekraftsmål. Dette blir understreket av et anslag som ble gjort i 2012, som viser at 350 billioner amerikanske dollar vil bli investert i urban infrastruktur de neste 30 årene (WWF 2012). Hvis disse investeringene følger normal praksis, og vi skal holde global oppvarming under 1,5–2 grader, vil klimagassutslippene de fører med seg legge beslag på mer enn halvparten av menneskehetens tilgjengelige karbonbudsjett for de neste 90 årene.

Femårsplan med byfokus

Nå er det ikke sånn at byfolk i alle tilfeller har høyere forbruk og større karbonfotavtrykk enn folk på landsbygda, selv om det hittil har vært normen. Godt planlagte byer, gjerne bygd tett og med gode kollektivløsninger, kan ha lavere utslipp enn landet for øvrig. New York har for eksempel 30 prosent lavere utslipp og fotavtrykk enn gjennomsnittet i USA.

Slik har det ikke vært i Kina. Her har urbanisering og fotavtrykk vokst i takt. Det gjennomsnittlige økologiske fotavtrykket til en innbygger i Beijing var nesten tre ganger større enn det kinesiske gjennomsnittet i 2009.

Artikkelen er hentet fra rapporten «Kinas grønne revolusjon”, utgitt av Norsk Klimastiftelse. Se flere artikler fra rapporten.

Kinesiske myndigheter er fullt klar over behovet for levelige, mer humane og bærekraftige byer (UNDP China 2013). Statsminister Li Keqiang har også tidligere sagt at byutvikling skal være menneskesentrert.

Kinas 13. femårsplan (2016-2020) som ble offentliggjort i mars 2016 vier byene en del oppmerksomhet. Kapittel 8 presenter en ny urbaniseringsmodell, med byer som er «bærekraftige», «grønne», «smarte», «innovative» og «kompakte». Femårsplanen har også mål om å redusere urbaniseringsraten, fra 6,4 prosent i forrige femårsperiode til 3,9 prosent for 2016 til 2020. Antallet kinesere som bor i byer sammenlignet med på landsbygda ligger i dag på gjennomsnittet i verden, det vil si litt over halvparten. Men både størrelsen på befolkningen og den enorme hastigheten på forflytningen fra land til by, gjør likevel situasjonen spesiell. En andel på 56 prosent av befolkningen i Kina utgjør i dag over 770 millioner mennesker, og tallet vokser.

Femårsplanen etablerer også et tak på landets totale energiforbruk og foreslår tiltak for energieffektivisering og mot luftforurensning. Innen 2020 skal Kina redusere klimagassutslippene per BNP-enhet med 40-45 prosent sammenlignet med 2005. I tillegg har de et mål om 15 prosent ikke-fossil energi, og 40 millioner hektar mer skog, innen 2020.

Krever store omlegginger

Mens noen eksperter mener Kinas utslipp allerede har nådd toppen og flatet ut, er det langt fram til lavutslippssamfunnet. For å komme dit, må byutviklingen legges om til løsninger for energi, transport, bygningsmasse og andre sektorer som baserer seg på fornybar energi, energieffektivisering og nye materialer.

Mange har skjønt at Kinas byer både representerer utfordringer og løsninger. Organisasjoner som har tatt ballen er blant andre Natural Resources Defense Council og World Resources Institute. I 2013 dedikerte UNDP Kina sin “China National Human Development Report” til temaet, med tittelen “Sustainable and Liveable Cities: Toward Ecological Civilization.”

WWFs arbeid med byutvikling i Kina

WWF har på sin side siden 2008 drevet Low Carbon City Initiative (LCCI), med støtte fra Norad og UD, i et samarbeid mellom WWF-Norge og WWF-Kina.

Målet med LCCI er å skape klimavennlige løsninger for byutvikling for å unngå at raskt voksende byer låser seg til én energiforsyning, ett transportsystem og bygninger basert på fossil energi, uten å undersøke alternativer som er bedre for både klima og helse, og som kanskje kan gi nye arbeidsplasser og inntekter.

Metoden vi bruker er å starte pilotprosjekter i et lite antall byer og siden spre løsningene til flere, gjennom partnerskap med lokale myndigheter, bedrifter og akademia. I dag har WWF-Kina samarbeidsavtaler med byene Baoding, Changsha, Shanghai, Shenzhen og Zhenjiang.

I 2010 lanserte kinesiske myndigheter et nasjonalt pilotprosjekt for lavutslippsutvikling i byer og provinser, med åtte byer og fem provinser som piloter, deriblant WWFs pilotby Baoding. En ny gruppe pilotbyer og pilotprovinser ble deretter offentliggjort i 2012.

Det nasjonale prosjektet skal sørge for at fortsatt økonomisk vekst skjer i tråd med nasjonale klimamål, gjennom å:

• Regne ut og bestemme kontrollmål for lokale klimagassutslipp,
• Studere og formulere mål for fordeling av klimagassutslipp,
• Etablere lokale systemer og regler for kvotehandel.

WWF bidrar også til at byer kan nå målene myndighetene har satt. Basert på arbeidet i Baoding har vi laget en håndbok for kinesiske bymyndigheter, der de kan få oversikt over byens utslipp, lage scenarioer og sette seg konkrete mål. Deretter kan de utvikle handlingsplaner og samarbeide med næringsliv og akademia.

For å kunne redusere utslipp og bidra til sentralmyndighetenes klimamål, må byer og provinser ha oversikt over utslippene sine og en grunnlinje å måle endring mot. WWF har sammen med blant andre World Resources Institute utviklet et utregningsverktøy som gjør bymyndigheter i stand til å beregne utslipp fra byens sektorer og punkter, sette seg mål, samt overvåke og evaluere framgang. Til nå har byråkrater, akademikere og næringslivsrepresentanter fra hele 51 byer fått opplæring i bruk av dette verktøyet. Den nasjonale utviklings- og reformkommisjonen NDRC, Kinas makroøkonomiske planleggingsbyrå, deltok i utviklingen, og har vist støtte til arbeidet.

WWF har også utviklet verktøy og retningslinjer spesielt for bygninger, transport og avfallshåndtering. Både myndigheter og næringsliv har roller å spille her.

Byene har en avgjørende rolle i Kinas grønne skifte

Kina står overfor en stor samfunnsomlegging. For at folk i både rurale og urbane strøk skal kunne leve gode liv, må både klimagassutslippene og forurensningen reduseres kraftig. Siden det nå bor flere kinesere i byer enn på landsbygda, må stadig mer av innsatsen settes inn i de voksende byene.

Det hjelper at en modell for bærekraftige og grønne byer er skissert i femårsplanen. Gjennomføringen av denne vil imidlertid være helt avhengig av lokalt engasjement. Dette kan sikres ved å se klima og forurensning i sammenheng.

En svært velkommen bieffekt av flere klimavennlige løsninger er nemlig redusert luftforurensning. Når fornybar energi som vind og sol erstatter kull gir det mange bonuseffekter, som renere luft, jord og vann, som igjen gir bedre folkehelse og tryggere mat og vann (IPCC 2007). Omlegging fra privatbilisme til sykling, gange og kollektivtransport gir som kjent lavere utslipp og mindre forurensning. I tillegg blir befolkningen sprekere, bymiljøene blir mer levende og ulike inntektsgrupper får lettere adgang til byen.

Klimatiltak med bonuseffekter

Luftforurensningen i Kina når innimellom dramatiske nivåer. Statsminister Li Keqiang erklærte i 2014 krig mot forurensningen. Klimagassutslipp og luftforurensning er ikke det samme, men tiltak mot det ene vil i mange tilfeller også hjelpe mot det andre. Når kullkraftverk i Beijing nå legges ned, er det tiltak mot luftforurensning som også gir lavere klimagassutslipp.

Klimatiltak må derfor planlegges også med tanke på hvilke bonuseffekter det kan ha på lokalmiljø, folkehelse og sysselsetting. Bonuseffektene, som i større grad merkes lokalt, vil ofte være svært gode argument for handling, avgjørende for å sikre støtte fra både folk og myndigheter.

Kinas voksende byer en den ideelle plassen å gjøre dette.

Referanser:

WWF, Living Planet Report, 2012.

UNDP China, 2013, China National Development Report – Sustainable and Liveable Cities: Toward Ecological Civilization.

IPCC, 2007, Co-benefits of mitigation policies.