Klimapolitikk er geologi

Fra isbre på Island (foto: Ralf Kayser. Lisens: CC by-nd).
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Klimakampen er preget av politisk definerte mål og korte tidsperspektiver. Erkjennelser fra britiske geologer viser hvor nødvendig det er å tenke lenger frem.
I forrige uke kom Geological Society i London med en rapport hvor de hevder at jordens langsiktige klimafølsomhet er dobbelt så høy som det FNs klimapanel (IPCC) oppgir. Ikke fordi klimamodellene er dårlige, men fordi IPCC har begrenset seg til å beregne klimafølsomheten i et hundreårsperspektiv med fokus på dette århundret. Geological Society har sett på forhistoriske data, og hevder at man bør ta langsiktige faktorer, eksempelvis konsekvensene av bortsmelting av jordens isbreer, inn i regnestykket. Geologenes poeng er at om man ser mange hundre år inn i fremtiden, vil en dobling av CO₂-nivåene kunne få dobbelt så høy klimaeffekt som det klimamodellene anslår. Den ferske rapporten er et tillegg til en rapport som kom i 2010, Climate change: Evidence from the Geological Record.

Også i IPCCs siste rapport er det lignende konklusjoner når det gjelder langsiktige effekter av klimaendringene. Disse er fra kapitlet om fortidsklima i rapporten, som har sett på temperatur og havstigning i tidligere varmeperioder i jordens historie. Dette perspektivet er viktig. I debatten om klimaproblemet har man forhandlet seg fram til et felles mål om 2 grader i vårt århundre. Avgrensningen til vårt århundre er behagelig, fordi det kvantifiserer problemet og kamuflerer usikkerheten. Det er på mange måter fornuftig, fordi det fungerer politisk samlende, og gjør det abstrakte mer konkret. Likevel er det stor faglig usikkerhet om hvor alvorlige konsekvenser togradersmålet vil få for økosystemer og den menneskelige sivilisasjon, selv et par generasjoner frem i tid.
De britiske geologene kommer inn i debatten med et mer langsiktig perspektiv enn både politikere og modellmakere vanligvis opererer med. Budskapet bringer enda mer alvor inn i debatten. Den geologiske innsikten peker på et sentralt poeng: Når vi snakker om "følsomhet" for drivhusgasser, snakker vi egentlig om to ting: "klimafølsomhet" er det som skjer på kort sikt. Men "jordsystem-følsomheten" er det som skjer når endringen virker over tid, når iskappene sakte smelter og havet stiger. Hva skjer i århundrene som starter når klimamodellenes projeksjoner stopper?

