I de internasjonale klimaforhandlingene er noen land pådrivere for en global avtale som reduserer utslipp og reduserer faren for katastrofale klimaendringer, mens andre er bremseklosser. Under FNs klimatoppmøte i Durban i desember ble det åpenbart for all verden: En allianse bestående av de minst utviklede landene, små øystater og EU pushet på for en ambisiøs klimaavtale, mens USA, Canada, Saudi-Arabia, India og Kina holdt igjen og blokkerte for et mer positivt utfall av forhandlingene.

Bakgrunnen for landenes posisjoner i de internasjonale klimaforhandlingene er sammensatte, men som i mange andre tilfeller er ledetråden “follow the money” et godt sted å starte. Det er naturlig å anta at landene med de største reservene av olje, gass og kull har størst interesse av at det ikke blir noe av en ambisiøs, global klimaavtale. En avtale som legger begrensninger på bruken av fossil energi vil ha betydelige konsekvenser for disse landenes økonomi.

Bremseklossene har de fossile reservene

Den britiske miljøjournalisten Duncan Clark har i The Guardian pekt på sammenhengen mellom landenes posisjon i klimaforhandlingene, og deres reserver av olje, kull og gass. De store bremseklossene USA, Canada, Saudi-Arabia, Kina og India har nesten 60 prosent av framtidens potensielle CO₂-utslipp fra fossile reserver. Til sammenligning har den mest progressive alliansen av de minst utviklede landene, små øystater og EU bare rundt 10 prosent. Regner man med progressive land i den såkalte Cartagena-dialogen, deriblant Norge, kan man litt forenklet si at de landene som er pådrivere for en internasjonal klimaavtale har 14 prosent av det potensielle klimautslippet fra fossile reserver. De mest progressive landene har reserver som tilsvarer et potensielt utslipp på 265 tonn CO₂ per innbygger, mens det tilsvarende tallet for bremseklossene er 568 tonn CO₂.

Det er nok ikke tilfeldig at Venezuela, i motsetning til nesten alle andre latinamerikanske land, inntok en destruktiv rolle under avslutningen av Durban-forhandlingene. Venezuela har verdens nest største oljereserver og et stort belte av tjæresand.

Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at Canadas obstruerende rolle henger sammen med deres store reserver av tjæresand, eller at Saudi-Arabia bremser for å slippe å stenge oljebrønnene sine. Men det er en viktig påminnelse om at klimaforhandlinger er maktkamp. I det internasjonale systemet forfølger stater først og fremst sine egne interesser. For de med store strategiske og økonomiske interesser i fossil energi, blir klimautfordringen underordnet. For små øystater, hvis eksistens er direkte truet av klimaendringene, er en global klimaavtale derimot avgjørende for å sikre egen overlevelse.

Norge et unntak?

Norge synes å være et unntak fra denne regelen. Som olje- og gassnasjon spiller Norge en konstruktiv rolle i de internasjonale klimaforhandlingene, og er i aller høyeste grad en pådriver for en forpliktende avtale. Dette kan skyldes at norske myndigheter har definert kamp mot fattigdom og klimaendringer som en del av Norges egeninteresse. “Norske, realpolitiske interesser er utvidet som følge av globaliseringen. Norsk engasjementspolitikk (…) er etisk begrunnet men i tillegg i Norges interesse”, sa utenriksminister Jonas Gahr Støre da han la fram stortingsmeldingen om hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk i 2009.

Norge er imidlertid ingen foregangsnasjon på hjemlige klimakutt og beskytter sine egne næringer mot nødvendige klimatiltak. Norge har 0,2 prosent av det potensielle CO₂-utslippet fra fossile reserver, men målt i potensielt utslipp per innbygger ligger vi høyt på 1256 tonn CO₂.

Unngå allmenningens tragedie

Den realistiske skolen innen internasjonal politikk sier at det globale systemet er et anarki og statenes eneste avgjørende mål er overlevelse. Klimatoppmøtet i Durban viser at statene følger sine egeninteresser i møte med klimautfordringen. Det kan være rasjonelt for det enkelte land, men resultatet blir det som i spillteorien kalles allmenningens tragedie. Summen av mange stater som følger sine egeninteresser er stø kurs mot katastrofale klimaendringer.

Nettopp derfor er det så viktig at FN nå starter en ny runde med klimaforhandlinger basert på den såkalte Durban-plattformen. Realpolitikken viser oss at en internasjonal klimaavtale som omfatter alle land og som er juridisk bindende, er nødvendig for å løse klimakrisen.