Jonas Gahr Støre har foreslått å trekke Statens pensjonsfond utland (oljefondet) ut av eierskap i kullselskaper. Det skaper inntrykk av klimapolitisk handlekraft, men er i beste fall ikke mer enn symbolpolitikk. I verste fall er det direkte negativt for klimaforhandlingene.

Forslaget kommer i seg selv ikke til å redusere forbruket av kull, og det kommer derfor heller ikke til å redusere klimautslippene. Her er det utelukkende «signaleffekten» som er viktig, noe Støre selv er åpen på. Det er mulig den effekten kan ha en viss positiv verdi, men det er heller ikke mulig å utelukke at den skaper større avstand og derfor gjør klimaforhandlingene vanskeligere. Da har Støre oppnådd det motsatte av hva han ønsker seg.

Det er en ny tanke å bruke selve oljefondet som klimapolitisk virkemiddel. Jeg synes ikke tanken er spesielt god, men den burde uansett vært underlagt en viss vurdering og en viss debatt. Det virker dessverre som Støre alt har konkludert. Tross alt er det betydelige verdier som er involvert når vi snakker om forvaltningen av oljefondet. Og dersom det er politisk vilje til å bruke mer statlige penger til å bevare regnskog eller å investere i fornybar energi, finnes det en rekke muligheter som ikke involverer forvaltningen av oljeformuen. Hvorfor ikke bruke dem?

Arbeiderpartiet har ellers hatt god anledning til å fremme et slikt forslag i sin lange periode som ledende regjeringsparti. Støre gir inntrykk av at vi «vet mer» om kullets skadevirkninger nå enn tidligere, men det er jo ikke riktig. Det har i flere tiår vært en etablert realitet at verdens forbruk av kull må reduseres kraftig dersom vi skal ha håp om å møte klimautfordringen. Her er intet nytt, bortsett fra at Arbeiderpartiet ikke lenger er i regjering.

Alle klimautslipp er skadelige, enten de kommer fra olje, kull, gass eller grovhogst i verdens regnskoger. Mens det er riktig at ulike fossile energibærere har ulik intensitet når det gjelder mengde klimautslipp per produsert enhet energi – der gass er klart best og kull er klart verst – er det ikke mulig å hevde at ett tonn CO₂ fra kull er mer skadelig eller moralsk fordervelig enn ett tonn CO₂ fra olje eller gass. Slik sett er det ingen saklig grunn til å sette et spesielt skille ved kull. Oppe i atmosfæren er skadevirkningen av alle klimautslipp tonn for tonn i CO₂-ekvivalenter akkurat like stor. Det som er oppgaven, er å få de samlede utslippene kraftig ned.

Kull står for om lag 30 prosent av verdens energiforsyning; litt mindre enn olje og en god del mer enn gass. Summen av all fornybar energi representerer om lag 15 prosent av forbruket, når vi inkluderer vannkraft og biomasse (ved, avfall, gjødsel). Ser vi bare på summen av all solenergi, vindkraft og geotermisk energi kommer vi til om lag 1 prosent av forbruket (dette er klassifisert som «Other» i figuren over). Det skal nok bli mye mer, men det er langt fram.

De siste årene har forbruket av kull økt, først og fremst på grunn av veksten i Kina, men også i andre asiatiske land. Interessant er det at også kullforbruket i Europa er på vei opp igjen, ikke minst fordi billig amerikansk kull utkonkurrerer naturgass i kraftproduksjon.

Land som Kina og India har store kullreserver. Kina produserer nesten fire ganger så mye kull som USA, og nesten halvparten av alt kull i hele verden. Den nedgangen i klimautslipp som vi har sett de siste årene i USA og Europa har blitt mer enn motvirket av økte utslipp fra Kina alene. Selv om det finnes både kull og gass i hele verden, er det likevel en global trend at gass er relativt mer tilgjengelig i industrilandene, mens kull er en dominerende energibærer i utviklingslandene.

Dette bildet har blitt forsterket av den kraftige veksten i skifergass i USA. Skifergass gjør det nå mulig for USA å erstatte store deler av sin kullbaserte kraftproduksjon med gass. Det er åpenbart positivt for miljøet. Kina og India er ikke like heldige. Det er heller ikke Sør-Afrika eller Indonesia, for å ta et par andre eksempler. Bare i India lever flere hundre millioner mennesker uten tilgang til elektrisitet og grunnleggende energitjenester. Samlet sett er det mer enn en milliard mennesker i verden som befinner seg i en slik situasjon. Utfordringen er at det mest realistiske alternativet for å få tilgang til f.eks. elektrisitet er å bruke kull. Ikke alltid, og ikke over alt, men svært mange steder.

Kullet framstår mer og mer som energibæreren for de fattige og for de landene som strever med å arbeide seg ut av fattigdom. Prisen er dessverre økte klimautslipp, for det står ikke alltid nye gassrør, kostbare vindmøller, avanserte anlegg for solkraft eller moderne bioenergi klare til å dekke energibehovet. Dette er en del av det svært kompliserte bildet som danner rammen omkring klimaforhandlingene.

At de nordiske landene og USA blir enige seg imellom om å ikke støtte investeringer i ny kullkraft i andre land, imponerer nok ikke spesielt mange. I stedet går tankene i retning av energipolitisk dobbeltmoral; – både i USA og Danmark står kull fortsatt for en stor del av kraftproduksjonen, og både USA og Norge ser ut til å trives godt med å eksportere kull til andre land. Kulleksport er altså greit, men kullet skal helst ikke brukes til noe meningsfullt.

Tre av de viktigste aktørene i de internasjonale klimaforhandlingene er USA, India og Kina. Alle tre er betydelige kullnasjoner; men bare en av dem har tilstrekkelig med alternative energiressurser til å erstatte kullet mer eller mindre fullstendig: USA. Både i India og Kina skaper det økte forbruket av kull store miljøproblemer og store helseproblemer. Ingen av de to landene trenger å bli fortalt av Norge, USA eller andre rike land at forbruk av kull er svært skadelig både for folkehelsen og miljøet. Det vet de utmerket godt selv.

I USA strever president Obama nå med å få gjennomført nye krav til kraftproduksjon som i virkeligheten betyr at nye kullkraftverk uten noen form for «rensing» av klimautslippene (karbonfangst og -lagring) blir umulig. Det gjenstår å se om han lykkes; USA framstår ikke akkurat som noen rollemodell verken i klimapolitikken eller når det gjelder å fatte beslutninger overhodet. Og kullet har sterke interessegrupper i Washington. Da er det enklere for presidenten å komme med tiltak som skal gjelde i andre land.

I Europa har politikerne latt CO₂-prisen falle så lavt at kullforbruket på nytt øker. Det var så vidt EU greide å bli enige om noe så udramatisk som å holde en del av det store overskuddet av utslippstillatelser tilbake i noen fattige år. EU strutter ikke akkurat av klimapolitisk stå-på-vilje for tiden.

Sannheten er at Kina allerede bruker sterke virkemidler for å begrense veksten i forbruket av kull. De satser svært mye på alternativ energi, og er nå det landet i verden med størst kapasitet for fornybar kraftproduksjon, enten man inkluderer vannkraft eller ikke (se figur under).

Kina har for øvrig verdens klart største kapasitet også for vannkraft, med 23 prosent av total global kapasitet – nesten tre ganger så mye som land nummer to, som er Brasil, og mer enn tre ganger så mye som land nummer tre, som er USA. Kinas vekst i fornybar energi er fenomenal. De har verdens største kapasitet for vindkraft, og når det gjelder bruk av solenergi for oppvarming representerte Kina hele 83 prosent av den globale veksten i 2012 (se figurer).

Men selv med sterke virkemidler er det ikke mulig å unngå at kullforbruket vil fortsette å øke – i alle fall i en god del år framover. Det samme gjelder for India og andre folkerike land der behovet for energi vokser.

Det er relativt kostnadsfritt for de nordiske landene og USA å påta seg den «byrden» det måtte være å ikke støtte investeringer i kullkraft utenfor egne landegrenser. Men bidrar det til å fremme gjensidig forståelse og enighet om en ny klimaavtale? Er det helt usannsynlig at forhandlere fra Kina og India vil merke seg den åpenbare dobbeltmoralen som de nordiske landene og USA gjør seg skyldig i? Jeg er redd svaret er nei.

Det er viktig å bekjempe kullet. Det er helt nødvendig i et klimaperspektiv. Derfor er alt som bidrar til å begrense veksten i kullforbruket – og helst redusere det – av det gode. Land som er ensidig avhengig av kull må utvikle alternativer; mer fornybar energi og bruk av gass i stedet for kull der dette er mulig. Ikke alle land har ressurser som Kina, og vil derfor trenge assistanse for å utvikle mer bærekraftige energisystemer. Dette er viktige deler av klimaforhandlingene.

Det må koste å forurense, også i utviklingsland. Det er positivt at Kina har startet opp systemer for handel med utslippskvoter, både fordi klimautslipp dermed får en kostnad og fordi aktørene i økonomien stimuleres til å finne fram til de mest effektive måtene å kutte utslipp på. Samtidig er det viktig å fjerne subsidier som bidrar til økt forurensning. Dessverre er det slik at verden under ett bruker mer penger på å subsidiere fossile energibærere enn på å støtte fornybar energi. Bare å snu dette regnestykket vil gi store klimagevinster.

Likevel: Om lag 40 prosent av verdens kraftproduksjon er basert på kull. Det sier seg selv at det ikke er mulig å bare «fjerne» denne andelen sånn uten videre, og særlig ikke i en verden der befolkningen øker sterkt. Forbruket av kull kan bare gå ned som del av en større global plan og en internasjonal avtale, der en rekke virkemidler må tas i bruk. Ikke minst må landene samarbeide og hjelpe hverandre.

For å få en slik avtale i havn, kommer land som er ensidig avhengige av kull til å spørre hva andre land har å bidra med. Vi vil stå i en litt pussig posisjon dersom vi på den ene siden har moralske anfektelser mot kull og kullkraft, men på den andre siden gjerne eksporterer kull; – og ofte til subsidierte priser. Det er den posisjonen Norge vil havne i med forslaget fra Støre og Arbeiderpartiet.

Jeg tror det blir slitsomt.