Hvor mye av «oljeeventyret»ligger fortsatt foran oss?

Denne kommentaren er et utdrag fra Norsk klimastiftelses siste rapport: Hvor mye av «oljeeventyret» ligger foran oss? Rapporten ble publisert 3. juli 2024.

Last ned rapporten

• Norges viktigste gasskunder, EU og Storbritannia, vil gå bort fra all gass. Ikke bare den russiske. EUs gassforbruk gikk ned med 20 prosent fra 2021 til 2023.
• Dagens oversikt over norske petroleumsressurser er oppblåst, ettersom Barentshavet nord og Lofoten, Vesterålen og Senja fortsatt regnes med.
• Vi kan få en mer realistisk debatt om avrundingen av oljealderen dersom Stortinget vedtar varig vern av Barentshavet nord og områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

I denne teksten viser jeg til tre viktige forhold som bør ligge til grunn for debatten – og for utviklingen av politikken for oljealderens sluttfase. De to første handler om forholdet til EU og Storbritannia.

Det tredje handler om å gi varig vern til områder som ikke er åpnet: Lofoten og Barentshavet nord. Med et slikt vern vil det bli tydeligere for alle at det norske «oljeeventyret» er inne i sine siste kapitler.

Etterspørselen går ned

Når EU – og Storbritannia – skal til netto null, betyr det at forbruket av olje og gass går ned. Det er ikke gitt hvor raskt dette vil skje, men ambisiøse utslippsmål i kombinasjon med energieffektivisering og mye ny fornybar energi betyr at etterspørselen faller. Dette er selvsagt spesielt relevant for gassen, som er avhengig av et regionalt marked i Europa. Riktignok produseres det LNG (flytende gass) fra anlegget i Hammerfest, men ellers sendes den norske gassen til kundene i Europa gjennom rør. LNG kan i likhet med olje selges i et globalt marked, mens rørgassen bare kan selges dit det er en mottaker i den andre enden av røret.

I perioden etter Russlands angrep på Ukraina har gassleveransene til Europa uten tvil vært svært viktige for energisikkerheten i våre naboland, men hva som er nødvendig på kort sikt, gir ikke svar på hva som er riktig på lengre sikt. EUs mål er ikke bare å kvitte seg med russisk gass, men med all gass.

Gass brukes både i kraftproduksjon, til oppvarming, og i industri. Dette betyr at gass har mange alternativer og derfor også mange konkurrenter. Hvert hustak som får solceller betyr på marginen lavere behov for gass i kraftproduksjon, mens nye varmepumper som installeres betyr lavere behov for gass til oppvarming.

Å redusere gassforbruket har vært et viktig mål for EU siden Ukraina-krigen startet, og betydelige besparelser er oppnådd. De svært høye prisene har selvsagt vært en sterk driver. En del industri har også gått på lavbluss, men tallene viser at EUs gassforbruk i 2023 var 7 prosent lavere enn i 2022 og 20 prosent lavere enn i 2021. Oppsving i industrien kan gi økt gassforbruk på kort sikt, men den strukturelle trenden peker nedover. Eksempelvis har utbyggingen av sol- og vindkraft i perioden fra 2021 til 2024 ifølge EU-kommisjonens tall erstattet 40 bcm gass, et volum som tilsvarer produksjonen fra 8–10 LNG-anlegg som i Hammerfest.

Blått hydrogen – basert på gass med karbonfangst – fremholdes som svaret når søkelyset rettes mot EUs fremtidige gassforbruk. Hvilket omfang dette vil kunne få, er usikkert.

Et best mulig kunnskapsgrunnlag for petroleums­politikken forutsetter god kontroll på hva som faktisk skjer i EU-landene og Storbritannia i takt med at energiomstillingen ruller videre.

Hvor raskt nedgangen i EUs gassforbruk skjer er ikke rett frem å spå, men at det vil falle vesentlig mot 2030 og videre mot 2040 er udiskutabelt. Det betyr i sin tur at det er betydelig klimarisiko knyttet til ideer om å gå inn i nye områder, med lange ledetider, slik for eksempel store utbygginger av ny gassinfrastruktur i Barentshavet vil innebære.

Kvotemarkedet strammes inn

Innstramming i EUs kvotemarked (EU-ETS) betyr at det gradvis blir færre utslippsrettigheter tilgjengelig for eksempel for gasskraftverk i Europa. Det fremmer overgangen til fornybar energi, sol og vind.

Men det er ikke bare på etterspørselssiden at EUs klimapolitiske rammeverk får stor betydning for Norge. Norsk petroleumssektor er en del av det europeiske kvotemarkedet og slik underlagt den samme reguleringen som kundene i Europa.

Det er en politisk realitet at EU-ETS tømmes for kvoter etter hvert som klimapolitikken strammes til. Rundt 2040 vil det ikke være flere kvoter igjen, gitt dagens politikk. Dette er en erkjennelse som gradvis har seget inn i næringen. Den reflekteres også i utredninger blant annet fra Miljødirektoratet. At kvotesystemet strammes til er et argument for at det er i petroleumsnæringens egen interesse å kutte utslipp gjennom elektrifisering. Uten lave produksjonsutslipp, kan (tidlig) nedstenging bli alternativet.

I debatten om kvotehandel og kvotesystemer må vi lære oss å skille mellom EU-ETS og andre ordninger som ikke på langt nær har samme kvalitet. Det er i dag ikke adgang til å bruke billige kvoter for eksempel fra skogplanting i Afrika for å oppfylle pliktene selskaper har i henhold til EU-regelverket.

Det kan tenkes at det blir åpninger for å «veksle inn» kvoter fra negative utslipp, for eksempel karbonfangst fra luft, inn i EU-ETS. Men dette vil være kostbare og krevende løsninger. Knapp tilgang på kvoter vil bety høye CO₂-priser. Derfor blir det lønnsomt å gjennomføre utslippsreduserende tiltak – og ditto kostbart å produsere olje og gass fra felt som er avhengig av strøm fra gassturbiner.

Den norske oljesektoren må regne med at EU vil sette tydelige – og stadig strammere – rammer når det gjelder produksjonsutslippene på sokkelen. Dette er et viktig underlag for debatten om den norske petroleumspolitikken fremover.

Kvotesystemet

Analysebyrået Veyts prognose for utviklingen i antall kvoter i EUs kvotesystem (EU ETS), før og etter innstrammingen av systemet i 2023.

Kilde: VEYT

Varig vern en god metode

Et ytterligere svar på hvordan vi kan få til en mer realistisk debatt om avrundingen av oljealderen, er å gi varig vern av Barentshavet nord og områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja gjennom vedtak i Stortinget. Da kan Stortinget sette en slags varig grense for olje- og gassvirksomhet.

Det vil være mange fordeler med slike vernevedtak:

• Det vil være et synlig tegn på at Norge og norske myndigheter faktisk erkjenner at oljealderen må og skal ta slutt. Det vil være et sterkt signal både internt her i landet og mot omverdenen. Å la være å røre uåpnede områder der det kanskje finnes fossile energiressurser kan være et viktig supplement til en klimapolitikk som i all hovedsak handler om å angripe etterspørselen etter fossil energi. Det er ikke rom for å starte opp olje- og gassutvinning fra helt nye områder innen et karbonbudsjett i tråd med Parisavtalen.
• Det vil gjøre debatten om hva som «er igjen» på norsk sokkel mer edruelig og realistisk. Sokkeldirektoratet viser i sine prognoser ulike scenarioer for det som kanskje finnes i områdene som er åpnet for oljeleting, men også mulige ressurser i uåpnede områder er med i de årlige fremstillingene. Til sammen blir dette et høyt tall. Hvis vi verner områdene som per i dag ikke er åpnet for oljeleting vil vi få et mer realistisk bilde av hvor mye olje og gass som er igjen på norsk sokkel.
• Å verne områdene i Barentshavet som ennå ikke er åpnet for petroleumsaktivitet vil også rydde vekk den finansielle risikoen knyttet til utbygging av kostbar infrastruktur som kanskje vil ende som ulønnsom.
• Vernevedtak vil i tillegg legge død den nær endeløse rekken av politiske konflikter rundt mulig åpning – en gang for alle. Både myndighetene, næringen og sivilsamfunnet slipper å bruke ressurser på dette. Politikken får gjennom vernevedtak en ny ramme.
• Kommunikasjonen vil dessuten være mye enklere å forstå enn i dag, der den er preget av en tilbakevendende strid om hvor iskanten går.

Taper Norge penger på et slikt vern? Kanskje litt. Utenfor Lofoten er det trolig olje- og gassressurser som kan hentes opp til en kostnad som gjør at det kan være økonomisk drivverdig, men politisk er dette i praksis dødt. Vernevedtak vil stoppe en diskusjon som blusser opp med ujevne mellomrom for godt.

Om det finnes kommersielt interessante ressurser i Barentshavet nord er mer tvilsomt.

Det er for tiden ikke noe aktuell politikk å åpne Barentshavet nord for oljevirksomhet. Nettopp derfor er det gode argumenter for å fremme forslag om vern og gjøre vedtak om det i Stortinget nå. Da kan vi få en strek – eller en «markagrense» – i nord som legger langsiktige føringer for avrundingen av den norske oljealderen.

Hvis ressursene som ligger i uåpnede områder tas ut av likningen for godt, blir det mye tydeligere at oljealderen er på hell. Det vil gjøre det enklere å få til en realistisk debatt om hvordan vi skal innrette omstillingen Norge skal igjennom.

Hvor mye er tatt opp – hvor mye er igjen?

Når oljealderen skal rundes av i tiårene vi har foran oss, vil det være en stor fordel med stabile og langsiktige rammer. Næringen er stor og viktig, og vil gi betydelige inntekter til staten også på vei inn i solnedgangen. Eksisterende anlegg vil produsere lenge.

Tilgang på arealer for leting har vært en forutsetning for utviklingen av den norske petroleumssektoren helt siden starten. Det fantes en grense ved 62. breddegrad inntil Stortinget vedtok åpning i områdene nord for denne streken i 1979.

Åpningen av nye områder har skjedd gradvis siden 1960-tallet. I 1989 ble store deler av Barentshavet sør åpnet, mens dypvannsområdene i Norskehavet ble åpnet i 1994.

Delelinjeavtalen med Russland fra 2010 gjorde det mulig å åpne området øst i Barentshavet. Det skjedde i 2013 og er den «ferskeste» åpningen av nye områder.

Den gangen manglet det ikke på visjoner om felles norsk-russisk utnyttelse av eventuelle olje- og gassressurser i nord. Troen var stor på at Norge og Russland kunne samarbeide om petroleumsaktivitet til felles beste. Norske selskaper ville gjerne ha en bit av det store gassfeltet Sjtokman som russerne hadde planer om å bygge ut. At dette ikke ble noe av, kan vi være glade for nå. Forholdet til Russland er snudd på hodet, i lys av Putins angrepskrig i Ukraina og øvrige aggressive atferd.

Dette er status på norsk sokkel nå

Dette er bildet av norsk kontinentalsokkel etter den 25. konsesjonsrunden som ble utlyst i 2020 og der tillatelser ble gitt i juni 2021. Vi ser her at Lofoten, Vesterålen og Senja ikke er åpnet, heller ikke området som kalles Barentshavet nord.

• Det grønne er områder som er åpnet for olje- og gassvirksomhet.
• Det gule er områder som er åpnet med særskilte regler.
• De røde strekene avgrenser TFO-områdene, der det kan tildeles lisenser gjennom de årlige rundene.

Kilde: Sokkeldirektoratet

Den siste åpningen:
Mot russergrensen i 2013

Den beige trekanten til høyre på kartet viser området som ble åpnet i 2013 – i etterkant av delelinjeavtalen med Russland.

Kilde: Meld. St. 36 (2012–2013)

Mest uoppdaget olje og gass i Barentshavet

Dette er den visuelle fremstillingen av hovedtallene i Sokkeldirektoratets ressursregnskap som viser fordeling av antatt uoppdagede ressurser på åpnede og uåpnede områder.

• Vi har produsert 55 prosent av oljen og gassen som antatt finnes på norsk sokkel. Over halvparten er altså hentet opp og inntektene vekslet inn i verdipapirer, gjennom tilførsel av «friske penger» til Oljefondet.
• Av det gjenstående, er det antatt 23 prosent som er oppdaget, mens 22 prosent er uoppdaget.
• Av de uoppdagede ressursene er 40 prosent antatt å være i uåpnede områder, mens 60 prosent er antatt å være i åpnede områder.

I områder som ikke er åpnet, utgjør Barentshavet nord den klart største posten. Det er svært stor usikkerhet om hvor mye som faktisk finnes av uoppdagede ressurser på norsk sokkel. Som grafen viser, er usikkerheten særlig stor for Barentshavet. Det gjelder både i de åpnede delene (Barentshavet sør) og den uåpnede delen (Barentshavet nord).

Kilde: Sokkeldirektoratet, Ressursregnskap 2023

Og aller mest i Barentshavet nord….

Barentshavet nord er et stort område. Det strekker seg fra det nåværende åpnede området og oppover mot Svalbard langs russergrensa.

Kartene her er hentet fra en utredning Oljedirektoratet – nå Sokkeldirektoratet – gjorde i 2017.

Ved siden av Barentshavet nord er det områdene utenfor Lofoten som ikke er åpnet.
Om det finnes ressurser her med økonomisk verdi er høyst uklart. Området ligger dessuten svært langt fra fastlandet og eksisterende infrastruktur. Det blir ikke billig å hente ut eventuelle ressurser.

Kilde: Sokkeldirektoratet

Hva blir effekten av å ta de uåpnede områdene ut av ressursgrunnlaget?

Dersom ressurser i de uåpnede områdene tas ut av «regnskapet», vil Sokkeldirektoratets regneark over hvor mye ressurser som er igjen på norsk sokkel se ganske annerledes ut. Det vil bli borte noe sånt som 1405 millioner Sm³ oljeekvivalenter.

Vi vil ikke «ha igjen» 3480 millioner Sm³ uoppdagede oljeekvivalenter, men 2075 millioner Sm³. Det er fortsatt veldig mye olje og gass, men vesentlig mindre enn med dagens fremstilling.

Et slikt grep vil gi en mer realistisk og redelig diskusjon enn de oppblåste tallene der uåpnede områder er med.
Stortinget bør vedta varig vern av de uåpnede områdene. Da tas de ut av «likningen». Vi vet ikke om det kan være ressurser der av kommersiell verdi.

Ved å verne, så trenger vi ikke tenke mer på det heller. Begrepet «klimavern» kan benyttes om man velger å gi vernevedtak en begrunnelse i at det for lengst er funnet mer olje og gass enn klimaet tåler at vi brenner. Å holde petroleumsaktivitet unna uåpnede og «jomfruelige» områder kan også være en norm som kan få internasjonal betydning ved at andre land med tilsvarende urørte områder lar olje, kull og gass få ligge i fred.

Kilde: Sokkeldirektoratet, Ressursregnskap 2023, bearbeidet av Norsk klimastiftelse

Grafene viser ressursanslagene i områder som er åpnet

Det lyseste feltet viser antatt uoppdagede ressurser i åpnede områder.

Det er stor usikkerhet også når det gjelder ressurstilgangen i åpnede områder. Inntektene fra eksisterende produksjon blir ikke borte, men vil naturligvis falle i takt med reduserte volum.

Kilde: Sokkeldirektoratets høringsuttalelse til Klimautvalget 2050

Omfattende prosesser før eventuell åpning – og lange ledetider

Slik viser Klimautvalget 2050 prosessen fra åpning av nye felt til produksjon av olje og gass. Det blir mye politisk bråk og konflikt i mange etapper hvis noen for alvor skulle begynne en prosess med å åpne nye områder. Ledetidene er lange for nye store prosjekter, mens de kan være korte hvis nye olje- og gassfunn knyttes til eksisterende infrastruktur.

Kilde: Klimautvalget 2050

Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe): Vi så hvordan kampen om oljeboring i LoVeSe i årevis preget debatten. Fremdeles kommer det i ny og ne utspill om at Lofoten bør bygges ut, men det vil overraske stort om Ap eller Høyre tar til orde for dette på alvor.

Barentshavet nord: Det er vanskelig å se for seg at noen av partiene vil drive den saken fram til utbygging. Det blir en lang og omstendelig prosess hvis vi skal åpne nye områder der. Norge har også et internasjonalt omdømme å ta hensyn til. For å få flertall vil alle regjeringskonstellasjoner vi kan se for oss i dag være avhengige av partier som vil være mot utbygging i Barentshavet nord.

Man vil skape klarere rammer – og mer forutsigbarhet både for næringen og samfunnet ellers – ved å gjøre vedtak om vern av disse områdene.

På kort sikt er det ingen tvil om at norske gassleveranser er bra for Europas energisikkerhet. Men vi må ta EUs klimamål og ikke minst nedtrappingen av kvoter i EU ETS på alvor. Det tilfører debatten en porsjon realisme.

Så bør vi verne de uåpnede områdene, Lofoten og Barentshavet nord. Få dette ut av likningen, en gang for alle. Slik får vi en mer realistisk diskusjon om oljevirksomhetens siste kapitler.