Grønn krisepakke uten nødvendig retning og kraft
Erna Solbergs grønne krisepakke har gode intensjoner, men er ikke den store strategiske satsingen Norge trenger for å sikre verdiskaping og velferd på veien mot nullutslipp.
Nyheten: Regjeringen la fredag frem sin grønne krisepakke og en lang rekke andre tiltak som skal bidra til å få norsk økonomi på fote etter koronakrisen.
Min analyse: Det er ikke så lett å få tak på hva regjeringens grønne krisepakke egentlig vil føre til.
På den ene siden bevilges det ganske mye penger til dette og hint. Enova styrkes, grønn skipsfart får penger, energiforskningen tilgodeses – og noen millioner går til gode formål som Eyde-klyngen og Virkes arbeid for sirkulærøkonomi. Samlet stiller staten store beløp til rådighet. De nye tiltakene kommer på toppen av det som fra før bevilges gjennom Enova og det øvrige virkemiddelapparatet.
#Klimavalg – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk
I nyhetsbrevet #Klimavalg kommenterer Energi og Klima-redaktør Anders Bjartnes og medarbeidere tilknyttet redaksjonen klima- og energispørsmål som er viktige i norsk politikk. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.
På den andre siden mangler tiltak som ville forsert omstillingen, gi rask sysselsettingseffekt – og bidratt til å utløse betydelige private investeringer. Skatteendringer for vannkraften, hurtigere utrulling av ladeinfrastruktur, mer støtte til solceller og energieffektivisering i boligmassen; dette er tiltak som kunne gitt arbeidsplasser og verdiskaping på kort sikt, og som samtidig gir positive langsiktige virkninger.
Det er underlig at regjeringen ikke bruker anledningen til å gjøre mer på disse områdene. Det handler i stor grad om å foreta investeringer litt raskere enn man ellers ville gjort – helt etter omstillingsoppskriften fra Joseph Stiglitz med flere.
Og ser vi på de «store tingene», som havvind og hydrogen, så unnlater regjeringen å gjøre strategiske veivalg i stil med dimensjonen på planene som vi ser i EUs grønne giv og i mange europeiske land. Det skal forskes og utredes, men det er ingen vilje til å formulere mål og strategier som samsvarer med kravet om rask overgang til nullutslipp. Nye verdikjeder må utvikles, for eksempel når det handler om hydrogen. Uten at alle puslespillbrikkene faller på plass, så stopper prosjektene opp. Skal det bli noe av dette, så trengs industriell skala.
Det virker som regjeringen er litt rådvill, usikker på hva som er det rette å gjøre. Verbalt er både finansminister Jan Tore Sanner, næringsminister Iselin Nybø og statsminister Erna Solberg opptatt av å understreke behovet for grønn omstilling, men det er likevel manglende kraft og klo i anslaget. Det brukes spade der det er behov for en skikkelig gravemaskin.
I EUs grønne giv ligger det ambisjoner om å forandre Europas økonomi fundamentalt de nærmeste årene. De klimapolitiske målene setter rammen for store endringer i nær sagt alle sektorer av samfunnet. Energiforsyningen og industrien skal bygges om, transportsektoren endevendes, sirkulære verdikjeder utvikles. Det betyr mindre behov for fossil energi, men økende etterspørsel etter alle slags varer og tjenester som trengs i et samfunn med nullutslipp av klimagasser og mye lavere ressursuttak enn vi har i dag.
Det er EUs grønne giv som vil definere etterspørselen for norsk eksportrettet næringsliv i årene fremover. Det er her markedet vil være. En kraftfull politikk for grønn omstilling i Norge må kobles tettest mulig opp til prosessene som skjer i våre naboland. Kanskje det ville vært lettere å få til havvind i samarbeid med Danmark når de utvikler sine energiøyer, heller enn ved norsk alenegang? Kanskje norsk-tysk samarbeid er løsningen for å få til ammoniakk som drivstoff på skip? Kanskje kan vår rikelige tilgang på fornybar energi gi grunnlag for investeringer i batterifabrikker og produksjon av andre komponenter til en europeisk nullutslippsindustri?
Muligens er det for mye forlangt at en grønn krisepakke skal inneholde store og overordnede planer om verdiskapingsmuligheter på vei til nullutslipp, men det er samtidig sterkt behov for å tegne noen visjoner som gir tydeligere retning for det store omstillingsprosjektet Norge står oppe i. For det som er sikkert, er at veien til fortsatt velferd og velstand ikke går gjennom støtteordninger til oljesektoren. Den kommer til å bli mindre og mindre viktig for Norge i årene som ligger foran oss, både når vi teller arbeidsplasser og inntekter. Veksten må komme i andre næringer.
Hva skjer videre? I første omgang skal den grønne krisepakken behandles i Stortinget. I neste omgang fortsetter debatten om hvordan Norge skal klare omstillingen til nullutslipp og sikre langsiktig politikk for velferd og velstand.