«Huset vårt raser faktisk sammen.

Og tiden er i ferd med å renne ut – veldig fort.

Likevel skjer det praktisk talt ingenting.»

Dette er essensen i Greta Thunbergs nå verdensberømte og revolusjonære taler. Derfor er hun i skrivende stund i New York og deltar på klimamøter. Hun skal videre til Chile i desember og delta på klimakonferansen COP 25. Nå foreligger talene hennes i bokform. Er de egentlig gode?

Mange av oss som har deltatt på et par COP-møter, vet at der skjer det en masse. Det gjør det alltid når hele verden møtes. At en i det hele tatt møtes, er i seg selv positivt. Likevel hevder Thunberg at ingenting skjer. Thunberg hylles av mange, mens noen er redd for at hun blir for mye av et ikon, slik som Bård Larsen fra Civita.

NY BOK. Greta Thunberg: Streik for klimaet. Cappelen Damm, 2019

Et lite mellomspill om markedsmelking

Thunberg kan fort misbrukes, kanskje også av egen familie? Eller av andre. Cappelen Damm ga tidligere i år ut boka Huset brenner. Om en familie og et klima i krise (opprinnelig utgitt i Sverige i 2018), skrevet av Malena Ernman, Gretas mamma. Faren Svante Thunberg og søstrene Greta Thunberg og Beata Ernman, har også vært involvert i prosjektet. Overskuddet har gått til ideelle organisasjoner.

Opprinnelig kom boka ut i Sverige med bilde av mamma Malena, men det har siden blitt byttet ut med et bilde av Greta. Det norske forlaget valgte først å sette Gretas navn som hovedforfatter, men da flere anmeldere spontant reagerte negativt, endret forlaget omslaget, og satte som sant var, mors navn først og størst.

Boka er en familiehistorie som gir oss innblikk i en særegen svensk kunstnerfamilie, med to barn med hver sine utfordringer ut over det vanlige. Moren forsøker å se barnas og klodens diagnose som del av et større hele. Greta har lidd av spisevegring og har blitt mobbet. Utleveringen av døtrenes sårbarhet har selvsagt flere etiske sider ved seg.

Men Greta har salgspotensial. Og dette er nok bare starten. Denne unge jenta har allerede skrevet seg inn i vår tids mediavev, som klimakampens unge Malala.

Om å være på autismespekteret

For å kunne si noe kvalifisert om de ti talene som presenteres for oss over 80 små, nesten lommeformatsider i den helt ferske Streik for klimaet, må vi først etablere hva slags bok dette faktisk er.

Det unike med Thunberg er at hun skriver sine taler selv. Det står klart i det lille forordet i boka, og det sier hun i flere intervjuer, og det får vi tro henne på. Hun kvalitetssikrer det hun sier ved å kontakte forskere som sjekker om påstandene hun fremsetter stemmer overens med virkeligheten.

Thunberg er inne på autismespekteret og har Aspergers syndrom. Det vil si at hun gjerne ser virkeligheten svart eller hvitt, negativ eller positiv. Hun husker ting godt og er 100 prosent dedikert det hun er opptatt av.

Alt dette kan være svært gode ting å ta med seg når en skriver taler. Hvorfor? Jo, fordi du skriver og fremfører en tale for å få frem et klart budskap, for å bevege noen, for å endre noe. Dette er noe politikere går på talekurs for å lære. Vi forventer ikke i dag at en politikers valgtale skal romme sannheten med stor S. Den skal, derimot, romme den sannheten vi gjerne vil høre, den skal bevege oss, den skal være troverdig og ha noen hovedpoeng som vi husker.

Etos, logos og patos

Etos er avsender. Har han/hun troverdighet i kraft av sin person? Ja, Thunberg har det. Som 15-åring bestemmer hun seg for å kutte ut skolehverdagen i noen uker frem mot det svenske riksdagsvalget, i en stille protest mot at politikere ikke er handlekraftige nok. Siden har hun bare fortsatt. Hun forsaker med andre ord noe for et ideal. Etos er etablert og hun får fri tilgang på talerstoler.

Logos er innhold. Henger argumentene sammen? Stemmer det som sies? Thunberg tar utgangspunkt i kunnskap fremskaffet via FNs klimapanels mangeårige arbeid. Thunberg gjentar at vi har kort tid på oss til å snu utviklingen, før eventuelle problematiske vippepunkter slår inn og klimakaos oppstår. Ingen kan ta henne på det, ettersom det er klimapanelet som sier det. Det er dette faktagrunnlaget hun holder seg til.

Så pakker hun talene inn i et godt lag med appellative følelser og patos. Patos er ofte det som skiller den store orator fra den lille; det er overbevisningskraften, det lille ekstra som gjør at du reiser deg. Men Thunbergs patos er ikke ikledd håpets verbale draperier. Tvert imot. Hun roper ut mot dem som ikler seg for håpefulle gevanter og sier at de er som keiseren uten klær.

Logiske emner

Thunberg sier i det store og hele bortimot det samme i alle sine taler. Hun etablerer en klar virkelighetsoppfatning og en utfordring, som er felles: Forskerne sier at klimaendringer er en eksistensiell trussel. De sier det er det største problemet verden har, og det gjentar Thunberg.

Så etableres et fiendebilde: Det er de voksne og alt det de voksne bestyrer. Fordi, skriver Thunberg, hvis klimaendringer skjer slik forskere beskriver det, ville vi ikke ha snakket om noe annet. Alt ville handlet om denne krisen når vi slår på TV-en. Som om det var en verdenskrig.

Dette er litt som å lese om igjen Arne Næss’ utlegninger om logiske sammenhenger. Det ene følger av det andre, eller det bør i alle fall det.

Og det finnes ingen gråsone, skriver Thunberg. Alt er svart-hvitt når det gjelder overlevelse. Enten overlever vi som sivilisasjon, eller så gjør vi ikke det.

Hva følger så av det? Jo, skriver hun, vi må gjøre endringer. Land som Sverige og Storbritannia må begynne å redusere utslippene med minst 15 prosent hvert år – for å holde seg under togradersmålet.

Reglene må endres

«Hva vi gjør eller ikke gjør akkurat nå, vil påvirke resten av livet mitt, og livene til barna og barnebarna mine». Det er, logisk nok, urettferdig for de unge. Derfor må vi handle. «Vi har jo alle faktaene og kjenner til løsningene. Det eneste vi trenger å gjøre, er å våkne og gjøre endringer.»

Det er mot denne bakgrunnen Thunberg finner det absurd å gå på skolen og lære masse fakta, ettersom «de viktigste faktaene fra kunnskapen i det samme systemet åpenbart ikke betyr noe som helst for politikerne og samfunnet». I dette faktagrunnlaget hører også artsutryddelse og klimarettferdighet for fattige land med.

«Vi bruker millioner fat olje hver dag. Det finnes ingen politikk som hindrer det. Det mangler regler», slår Thunberg fast. «Derfor må reglene endres».

«Alt må endres. Og det må skje i dag.» Fordi vi har så dårlig tid. Thunberg spinner en logisk tråd.

Stor talekunst

Ja, hun refser. Men hun har også håp. «Sverige er et lite land, og det spiller ingen rolle hva vi gjør, sier mange. Men tenk hva vi kunne gjøre sammen hvis vi ville, når noen få barn kan skape overskrifter over hele verden bare fordi vi lar være å gå på skolen noen uker.»

I en tale hun holdt under klimamøtet COP 24 i Katowice i Polen i desember i fjor, sa hun: «Vi har kommet for å si fra til dere at endringer kommer enten dere liker det eller ikke. Den virkelige makten ligger hos folket.»

Hos World Economic Forum i januar i år sa hun: «Jeg vil at dere skal få panikk.»

Det er den revolusjonære Thunberg.

I talen sin til EU s økonomiske og sosial komite i februar, sa hun: «Vi har begynt å rydde opp i rotet deres. Og vi kommer ikke til å slutte før vi er ferdige.» Dette er som historien om Jesus som rensket tempelet for handelsmenn. Det er den rettferdige vrede.

Hos Goldene Kamera Film og TV Awards i Berlin i mars, frir hun til kjendisene: «Dere er verdt noe utenom gudedyrkelsen dere blir til del. Vi trenger dere.» Det er den taktiske Thunberg.

Hun holder en tale til EU-parlamentet, dagen etter brannen i Notre Dame i april i år. Hun parafraserer over sitt standard bilde av et hus i brann: «Vi må med andre ord tenke stort, som om vi skal bygge en katedral.»

Så er hun i parlamentet i London, også det i april i år, i et hus som har hørt mange store taler om å stå sammen i krisetider. «Vi barna gjør dette for å vekke de voksne. Vi barna gjør dette for at dere skal legge uoverensstemmelsene deres til side og begynne å handle slik dere vil ha gjort i en krise.» Fullstendig uten angst for å tråkke noen på tærne. Og så med en avvæpnende avslutningsreplikk: «Jeg håper mikrofonen min var på. Jeg håper dere kunne høre meg alle sammen.»

Dette er stor talekunst. Rett og slett. Dette er den modige og uredde jenta XXLs sjef i Sverige, Per Sigvardsson la ut et bilde av på Facebook-profilen sin med teksten «så nær downs man kan komme». Sigvardsson måtte gå av nå i mai måned, men hevdet selv at kontoen hans var blitt hacket.

Inn i skoleverket!

Nye læreplaner er på vei inn i det norske skoleverket. Bærekraftig utvikling skal inn i flere av fagene på nye og kreative vis. Her er det mye som kan brukes. Talene er korte. De kan analyseres i norsk, for å se hva som henger på greip eller ikke. De kan brukes i samfunnsfag osv. Det er en gave til alle lærere.

Så bare for ordens skyld: Thunberg er en realist, som roper høyt og inntrengende om klimakrisen og verdens undergang. Vil det føre til pessimisme? Personlig blir jeg enda mer håpefull, takket være Thunberg. Det grønne skiftet går nå i flere land fra første til andre gir. Og da er det straks lettere å få det hele opp i tredje. Og med Thunberg, og de klimastreikende ungdommene, vil trykket mot politikerne våre bare øke på.

Dessuten gjør Thunberg et godt grep ved at hun ikke foreskriver noe veikart. Det overlater hun til oss voksne. Da blir hun ganske uangripelig. Hun bare gjentar det vitenskapen sier, og bruker logikkens redskap for å fortelle oss hva det egentlig betyr. Jeg merker meg at også klimastreikende norske ungdommer, med gode talere, som Penelope Lea, ser ut til å følge etter Thunberg på det sporet.

Thunberg har nå fått rollen som global refser, revolusjonær og reformator. Den er svart-hvit så det holder. Det er opp til oss alle å sørge for nye farger. All ære til Cappelen Damm for denne utgivelsen.