«Netto null» har blitt et buzzord i bedrifters kommunikasjon rundt klimagassutslipp, men hva betyr dette egentlig? Det er ingen tvil om at næringslivets bidrag til Paris-avtalens mål ikke bare er svært velkomment, men også nødvendig om vi skal lykkes. Men selv om antallet selskaper som setter nullutslippsmål øker, må disse forpliktelsene tas med en klype salt.

I KLP har vi sett nærmere på noen selskapers netto null-mål og handlingsplanene for å nå dem, og finner store variasjoner både i ambisjonsnivå og hva målene betyr i praksis.

Har vi allerede reddet klimaet?

I skrivende stund identifiserer FNs rammekonvensjon om klimaendring, også kjent som Klimakonvensjonen, over 2300 selskaper som har forpliktet seg til å nå netto null innen 2050. Og den ferske rapporten «Taking Stock: A global assessment of net zero targets» viser at minst en femtedel av verdens 2000 største børsnoterte selskaper har netto null-forpliktelser.

Dette skaper inntrykk av at det er en stor global bevegelse av selskaper som vil redusere utslippene i tråd med vitenskapelige råd. En nærmere undersøkelse antyder derimot noe annet. Den samme rapporten viser at bare 20 prosent av disse netto null-målene oppfyller minimumskriteriene for robusthet satt av FNs Race to Zero Campaign, og at det mangler klarhet rundt planene for å nå målet.

Vår gjennomgang av netto null-forpliktelser blant noen utvalgte norske selskaper viser at det er betydelig variasjon i hvordan selskaper setter egne klimamål. Disse variasjonene kan belyses gjennom to sentrale kvalitetskriterier for hvordan selskaper bør sette klimamål.

Kriterie 1: Hvilke utslipp er inkludert i netto null-målet?

I de fleste tilfeller inkluderer selskaper sine direkte utslipp (scope 1-utslipp), samt utslipp fra bruk av elektrisitet og fjernvarme (scope 2-utslipp). Imidlertid krever en netto null-tilnærming at bedrifter også vurderer bredere deler av verdikjedene, som utslipp fra varer og tjenester de kjøper, og klimaeffekten forbundet med at kunder bruker produktene (scope 3-utslipp).

For eksempel må en bygningskonstruktør vurdere utslippene fra innkjøp av sement og stål, selv om den endelige bygningen går utelukkende på fornybar energi. Olje- og gasselskaper må vurdere utslippene fra bensin og diesel i transport og oppvarming av husholdninger som bruker gass.

Til tross for viktigheten av å inkludere scope 3-utslipp i klimamål generelt og netto null-mål spesielt, er det bare noen få av Norges største selskaper som har gjort det. Det viser en gjennomgang KLP har gjort av de 20 største selskapene på Oslo Børs. Vår beregning tilsier at kun 2 prosent av scope 3-utslippene er omfattet av et klimamål, om vi ser bort fra Equinor som nettopp har gjort dette.

Vi erkjenner at å nå målet om netto null-utslipp er en reise, og det er et positivt tegn at selskaper integrerer klima i sine mål. Imidlertid, med mindre målene også gjelder scope 3-utslipp, er det etter vår mening ikke et reelt netto null-mål.

Kriterie 2: Hvordan planlegger selskapet å redusere utslippene?

Et annet sentralt spørsmål i vurderingen av selskapers klimamål er hvordan de planlegger å redusere utslipp. Det som står sentralt her, er å knytte selskapers utslipp og utvikling opp mot Paris-avtalen. Bidrar handlingene til selskapet til reelle utslippsreduksjoner?

En gjennomgang av en rekke klimamål, både i Norge og utlandet, avdekker at det er stor grad av variasjon i strategier for å redusere utslipp. De tre viktigste strategiene kan forklares gjennom tre hypotetiske eksempler:

1. Unngåtte utslipp: Bedrift A selger et produkt som hjelper andre selskaper med å redusere utslippene. Bedrift A beregner deretter utslippsreduksjonene som kunden oppnår og bruker dette for å nøytralisere utslipp i eget klimaregnskap. Selv om unngåtte utslipp er en ekstremt viktig mekanisme i dekarbonisering av økonomien, kan ikke Bedrift A redegjøre for disse utslippsreduksjonene direkte, men de bør rapportere om det til sine interessenter for å belyse selskapets positive klimabidrag.

2. Kvotekjøp: Bedrift B oppnår netto null ved å kjøpe utslippskreditter fra FN-systemet. Utslippene som kompenseres kalles ofte residuale utslipp, og er de som selskapet ikke blir kvitt på en enkel måte, eller som vil reduseres først en gang i fremtiden. Kvotene nøytraliserer utslippene, og selskapet kaller seg karbonnøytrale. Selv om kvotekjøp i mange tilfeller støtter viktige prosjekter, er det i henhold til ledende internasjonale standarder ikke en godkjent utslippsreduksjonsstrategi for å oppnå netto null.

3. Utslippsreduksjoner: Bedrift C reduserer sine absolutte utslipp. Dette er en levedyktig strategi mot netto null, fordi disse utslippsreduksjonene er knyttet til globale utslippsnivåer. Det er også flere tilfeller hvor relative utslipp kan knyttes opp mot globale utslippsbaner. For eksempel finnes det flere anerkjente metoder (f.eks. PACTA, TPI) som definerer klimakrav på sektornivå. I de tilfellene hvor selskapet møter disse målene, så er det rimelig å hevde at utslippene til selskapet er i tråd med Paris-avtalen. Eksempelvis: Det er utviklet teknologibaner for kraftproduksjon (for eksempel hvor stor andel fornybar energi) og utslippsbaner for shipping (utslipp per transportkilometer) som definerer hva en Paris-tilpasset dekarbonisering betyr for disse sektorene.

Selv om Bedrift A og Bedrift B er eksempler på viktig klimaarbeid, så er det altså kun Bedrift C som har en «godkjent» strategi for å redusere utslipp på vei mot netto null, i henhold til sentrale standarder.

I vår gjennomgang av de 20 største selskapene på Oslo Børs oppfattet vi det som vanskelig å få tilstrekkelig detaljert informasjon rundt deres strategier for å redusere utslipp. I mange tilfeller er det uklart definert hvordan utslipp skal reduseres, og i noen tilfeller blander selskapene strategier for å redusere utslipp sammen med strategier for å øke produksjon av grønne produkter som ikke reduserer utslipp i klimaregnskapet.

Mye å hente på standardisering

For å unngå grønnvasking er det nødvendig med en bedre standardisering av hvordan netto null-mål skal settes. Selv om det per i dag ikke finnes en egen standard for netto null, finnes det flere sentrale standarder som gir føringer for selskapers klimaarbeid, hvilke utslipp som skal tas med, hvordan utslippsreduksjoner skal beregnes, og prinsipper for hvordan klimamål skal settes.

Greenhouse Gas Protocol gir for eksempel selskaper regnskaps- og rapporteringsstandarder for å spore fremgang mot klimarelaterte mål, mens Science Based Targets bekrefter at reduksjonsmål er justert med hastigheten og nivået som trengs for å oppfylle målene satt i Paris-avtalen. Å følge standarder forbedrer ikke bare gjennomsiktighet og nøyaktighet, men gjør det også mulig å sammenligne forpliktelser på tvers av selskaper.

Det er ingen tvil om at dagens netto null-bevegelse i næringslivet er positiv, og at dette må applauderes for å ytterligere styrke et momentum som kan vokse seg frem til å bli avgjørende for å nå målene i Paris-avtalen. Samtidig er det viktig å ettergå selskapers klimamål, og å kreve en større grad av åpenhet om hva som avgjør kvaliteten på et netto null-mål.

Som interessenter i klimaovergangen mener vi at det viktig å analysere strategien bak hvert netto null-mål, og kreve at selskaper setter meningsfulle mål i tråd med de globale målene.