Den 22. januar neste år legger Europakommisjonen frem forslag til EU-samarbeidets visjon og målsetninger for energi-, klima- og industripolitikk frem mot 2030. Det er mellomstasjonen til 2050 hvor EU-landenes statsledere er blitt enige om å redusere klimagassutslippet med 80-95 prosent jamført med nivået i 1990.

Spørsmålene hele Europa stiller seg er derfor: Hvilke utslippsmål skal EU-landene sette seg for 2030? Og hvilke redskap skal de benytte for å nå dem?

Denne uken presenterte Europakommisjonens direktorat for Climate Action, ledet av belgieren Jos Delbeke, tenkningen rundt Kommisjonens forestående strategi i en stappfull sal hos “Center for European Policy Studies” i Brussel.

Interessant nok begynte ikke Delbeke presentasjonen med den tradisjonelle grafen om den foruroligende økningen i klimagassutslipp. I stedet la han vekt på noe helt annet: I 2011 brukte EU-landene 420 milliarder euro på import av fossilt brensel. Samtidig tjente EU-landene 400 milliarder euro på eksport av varer og tjenester. Hvert eneste år siden 2000 har utgifter til olje og gass fra land utenfor EU ligget adskillig høyere enn inntekter fra salget av produkter energien blir benyttet til. Bare i 2009 brukte for eksempel Hellas 9 prosent av bruttonasjonalproduktet på å importere fossilt brensel.

Skremmende handelsbalanse

Denne nye formen for handelsbalanse forteller oss tre ting:

• Import av olje og gass er hovedpulsåren i EU-landenes økonomi.
• Betaling for olje og gass er i ferd med å ta kvelertak på landenes evne til å finansiere velferdsstaten.
• Fordi prisen på gass i Europa er tre-fire ganger så høy som i USA og Asia, svekkes også konkurranseevnen til europeisk industri og bidrar til økt arbeidsledighet.

Denne situasjonen vil nå Europakommisjonen få EU-landene ut av. Derfor organiseres et ekstraordinært toppmøte i februar 2014 med kun ett agendapunkt: Energipriser.

Erstatte gass med fornybart

Europakommisjonens forestående strategi vil sørge for at EU-landene dreier pengebruken fra å kjøpe gass ute over til å produsere ren kraft hjemme. Derfor vil den annonserte strategien den 22. januar ha følgende hovedelementer:

• EU vil bygge opp under et sterkt prissignal ved å styrke handel med CO₂-utslippskvoter (ETS). Det krever et nytt tak for utslippskutt. Mye tyder på at Kommisjonens forslag vil ligge på 40 prosent innen 2030.
• Forbruk og produksjon av fornybar energi må økes til 30 prosent. Her vil Kommisjonen åpne for større grad av fleksibilitet i henhold til landenes evner og forutsetninger.
• Strømnettet som bringer fornybar kraft til forbrukerne må bygges ut. Skal elektrisitet produsert fra vindkraft i Nordsjøen bringes til Tyskland på en vindstille dag, må de tyske støtteordningene gis til strømleverandører fra andre land.
• Gjennomføringsevnen for energieffektiviseringstiltak må økes. Det betyr mer pisk i form av økonomiske insentiver og juridisk bindende målsetninger.

Vi må legge om

Energirevolusjonen i Europa krever at Norge må legge en strategi. Det er riktig som Helge Lund nylig uttalte i Dagens Næringsliv: “Å snakke til europeiske politikere er som å snakke til veggen.” Lunds og den forrige regjeringens retorikk om at Norge kan redde EU fra klimaendringer ved å bytte fra fra kull til gass, er avleggs. Denne retorikken må byttes ut. I stedet må vi fokusere på å legge til rette for markedsadgang for økt norsk fornybar kraft til EU-landene. Det vil være et vinn-vinn-vinn: for EU, for klima og for Norge.

“European culture powered by Norwegian gas” står det på store reklameplakater fra Statoil på flyplasser i Europa. La oss håpe de blir fjernet før europeiske forbrukere finner ut at det er norsk gass som har bidratt til å ruinere dem.