Kjære Olaug Bollestad, gratulerer som ny landbruksminister, og tusen takk for at du har lovet å ta ansvar for klimagassutslippene også i landbruket.

Det kan bli en tøff kamp. Vi så det tydelig da Gunhild Stordalen og EAT lanserte sin omfattende rapport om en «global diett» som både er sunn og næringsrik nok OG kan produseres til verdens snart 10 milliarder innbyggere uten for store klimagassutslipp og uten å legge altfor stort bånd på klodens begrensete ressursgrunnlag. Rapporten, selv uten makt til å påtvinge et eneste tiltak, ble møtt med kraftig motstand fra kjøtt- og landbruksinteresser i mange land.

Sterke stemmer, fra de mest innbitte kjøttspiserne i ulike verdenshjørner via amerikanske kjøttindustrigiganter og hamburgerkjeder til ulike forskere som så sitt snitt til å påpeke uvesentlige skjønnhetsfeil, mobiliserte på ulike måter mot rapportens tross alt robuste og lite overraskende konklusjoner: Et mer bærekraftig kosthold bør inneholde mindre kjøtt og mer grønnsaker, både av hensyn til folkehelse og klodens miljø.

Ekstra fiendtlige reaksjoner i Norge

Disse reaksjonene fra folk og miljøer som føler sin egen identitet eller økonomi truet, er selvsagt ingen stor overraskelse. De aller fleste seriøse aktører erkjenner klart og tydelig at EAT/Lancet-rapporten er solid fundert, godt presentert og et viktig bidrag til den viktige debatten om både miljø og folkehelse på globalt nivå. Det er liten tvil om at det blir svært vanskelig å forvalte klodens naturgrunnlag på en god måte dersom globalt kjøttforbruk skal fortsette å øke i takt med økt levestandard og befolkningsvekst.

Sammenliknet med den balanserte mottakelsen i de fleste andre land, og særlig ettersom Stordalen er norsk og vi vanligvis er litt ekstra stolte når en av våre egne inntar verdens rampelys, var mottakelsen her hjemme ekstra fiendtlig og avvisende.

E24 avslørte dagen før lanseringen av rapporten at den norske kjøttbransjen hadde utarbeidet detaljerte strategier for å diskreditere ethvert råd knyttet til redusert kjøttforbruk. Debatten om norsk landbruks særlige fortreffelighet har fortsatt i ukesvis etter at EAT-rapporten ble lansert, særlig i landbrukets egne ekkokamre. Mange har også benyttet anledningen til å harselere med Stordalen-parets egen jetset-livsstil, som om dette skulle kunne svekke de vitenskapelige funnene i rapporten, eller om det ville vært bedre om de bare ikke hadde brydd seg om miljø.

Hva skyldes dette voldsomme forsvaret? Var EAT så gode til å sette norsk dagsorden? Jeg ble nysgjerrig.

Hvordan kutte utslipp i landbruket?

Etter litt leting ble det tydelig at reaksjonen mot EAT sannsynligvis var basert på materiale og strategier som allerede var utviklet for en helt annen prosess, nemlig landbrukets klimaforhandlinger med staten. Disse forhandlingene er en del av regjeringens prosess for hvordan Norge faktisk skal klare å gjennomføre utslippskutt også utenfor kvotepliktig sektor, altså hvordan det skal bli reelle kutt i blant annet landbruket og transportsektoren uten å kjøpe kvoter fra utlandet. Klart det skaper panikk.

Jeg må samtidig innrømme at jeg er litt imponert over regjeringen på dette området. Den ser ikke ut til å overlate verken måltall, tiltak eller virkemidler fullstendig til næringen selv, som man kunne forvente av den generelt konfliktsky tilnærmingen vi har sett på mange andre områder. I tillegg har regjeringen, tydelig presentert av Høyres Stefan Heggelund i Dagbladet, også presisert at alternativet til fremforhandlet avtale om landbruks-klimagasskutt i størrelsesorden 5 millioner tonn innen 2030 er CO₂-avgifter i passende ledd og doser. Jeg håper Bollestad som landbruksminister vil fortsette å være minst like tøff.

Det magiske klimatiltaket

Heldigvis har landbruket tatt tak i mulighetene, og konkrete og gode forslag er utredet.

Overraskende nok er det klart største klimakutt-tiltaket i landbruket også vurdert til å være det billigste, faktisk samfunnsøkonomisk lønnsomt med over 8000 kroner i samfunnsøkonomisk gevinst per tonn spart CO₂. Ifølge bakgrunnsrapportene fra NIBIO og landbrukets eget tekniske beregningsutvalg kan landbruket redusere norske klimagassutslipp tilsvarende 4 millioner tonn CO₂ innen 2030 bare med dette ene tiltaket.

Men hva er dette magiske grepet? Det magiske tiltaket er selvsagt redusert forbruk av rødt kjøtt. I byråkratspråk er det formulert slik: «Overgang fra kjøtt til mer vegetabilsk og fisk, kostholdsråd følges i 2030». Det høres jo ikke ut som et ulogisk politisk prosjekt å iverksette tiltak for å følge myndighetenes helsebaserte kostholdsråd, redusere utslipp og spare penger samtidig?

Fagutredningene anslår at reduksjon i kjøttforbruket, på en slik måte at nordmenn i gjennomsnitt spiser kjøtt i tråd med Helsedirektoratets egne kostholdsråd innen 2030, vil redusere norske landbruksutslipp med nesten 4 millioner tonn CO₂ innen 2030 (se tabell s. 28), og at vi som samfunn vil tjene mer enn 8000 kroner per tonn CO₂ på denne omleggingen. Ifølge landbrukets eget beregningsutvalg kan dette ene, lønnsomme tiltaket alene oppfylle nesten hele regjeringens målsetting for kutt i klimagassutslipp fra landbruket. Man kan jo spørre seg om målet er satt for lavt, men jeg skal la dette ligge her. En annen sak er at Helsedirektoratets råd faktisk åpner for fem ganger så mye kjøtt per uke som EAT-dietten anbefaler. Er det noe å protestere på, da?

Landbrukslobbyen avviser kjøttreduksjon

Tydeligvis en hel masse. Bondelaget, kjøtt- og eggbransjens forening og Senterpartiet mobiliserer med full kraft likevel. De vant allerede en delseier i høst, da landbruksminister Bård Hoksruds utgangspunkt for forhandlingene var å nå kostholdsrådene i 2050, ikke i 2030, for å gjøre overgangen mykest mulig. Hoksruds tilbud er altså en politikk som åpent aksepterer usunt og klimaskadelig kosthold i mer enn 30 år til.

Landbrukslobbyen er likevel ikke fornøyd, og har i sitt ferske høringssvar avvist samtlige forslag om redusert produksjon og forbruk av kjøtt som klimatiltak, blant annet gjennom argumentasjon om at man ikke kan inkludere «tiltak utenfor gården» (s. 28). Ekstra pinlig må det jo være når organisasjonene i tillegg krever reduserte ambisjoner for klimakutt totalt sett (s. 29), med påstander om at tiltakene er dårlig utredet.

Dette er en sektor som er vant til å vinne innen sine områder, men jeg håper både Bollestad og mer progressive bønder vil gi klar beskjed om at disse kravene er uakseptable.

Det er skremmende om heller ikke tørkesommeren har gjort at landbruket på bred front innser at vi må kutte raskt og i alle sektorer om vi skal klare klimautfordringen.

Kombikua, ammekua og klimaet

I de interessante bakgrunnsrapportene kommer det også tydelig fram at norsk storfehold ikke lenger er hva det var, og at hele sannheten sjelden kommer fram i kjøttbransjens reklamer.

De siste månedene har vel de færreste klart å unngå å høre at Norge er et grasland, at kyr er unike til å omsette norsk gras som vi mennesker ikke kan spise, til melk og kjøtt, og at «den norske kombikua» gir en optimal utnytting av graset og produserer en optimal miks av kjøtt og melk, med lave utslipp for begge produktene.

Bortsett fra at «kombikua» ikke bare spiser gras, men også en økende andel korn og importert soya som legger press på regnskogen i Amazonas og gjør at bøndene stadig trenger færre kyr til å dyrke mer melk, er dette fortsatt stort sett en sann og god historie. Likevel er det verdt å merke seg at «kombikua» blir enda mer miljøvennlig dersom den spiser mer norske ressurser, og mindre soya. Det kan oppnås med politikk.

Men den andre hemmeligheten er større. En betydelig og sterkt økende andel av det norske storfekjøttet kommer nemlig ikke lenger fra «kombikyr» som leverer melk og kjøtt, men fra rene kjøttfe, som går under det trivelige begrepet «ammekyr». Disse produserer ikke melk, men kun kjøtt, og klimagassregnskapet per kilo kjøtt blir dermed omtrent dobbelt så høyt som hos «kombikua». Ifølge landbrukets egne framskrivninger forventes det at denne produksjonen skal øke kraftig framover, i takt med økt norsk kjøttforbruk.

Det er denne situasjonen som gjør det så ekstremt fornuftig å redusere kjøttforbruket, og å gjøre det på en slik måte at det igjen blir mest mulig balanse mellom melkeproduksjon og kjøttproduksjon. Landbruk basert på «kombikyr» på norske grasressurser framfor importert soya vil ha noe flere kyr som produserer noe mindre melk per individ, men være langt mer miljøvennlig. Frigjort areal vil også kunne brukes til bønner og grønnsaker nordmenn trenger å spise mer av, og beite og slått vil kunne opprettholdes.

Selvsagt har jo noen gjort investeringer i ammekubasert kjøttproduksjon, og det finnes sikkert tunge argumenter for at ti års omstilling er slitsomt kort. Men samtidig haster det. Dagens utvikling, med økende kjøttforbruk og stadig færre kombikyr, er som Nibio-forsker Arne Grønlund påpeker, åpenbart ikke bærekraftig.

Grip muligheten til grønn omstilling

Derfor håper jeg landbruket nå griper muligheten til grønn omstilling basert på balansert produksjon av kjøtt, melk og grønnsaker, basert på norske ressurser, tilpasset et kosthold i tråd med klodens bæreevne, via politikk for raskest mulig tilpasning til Helsedirektoratets kostholdsråd, senest innen 2030. Som EAT-Lancet-rapporten viser, og også den nordiske matstudien «Future Nordic Diet», vil et sunt og bærekraftig nordisk kosthold basert på våre egne ressurser på sikt uansett innebære vesentlig mindre kjøtt enn dette, så retningen er nødvendig og åpenbar.

Mulighetene for kjøttavgifter, soyaavgifter, kundeinformasjon, omstillingsstøtte, beitetilskudd og aktiv deltakelse fra både næringsmiddelprodusenter, dagligvarehandel, skoleverket og andre, sammen med tollvern og alle de andre virkemidlene vi har rundt norsk landbruk, gjør meg trygg på at disse målene kan nås på en god måte. Andre sektorer bør heller ikke akseptere at landbruket ikke skal gjøre sin del av klimajobben.

[rp4wp]

Kjære Olaug: Jeg stoler på at du tør å stille klarere helse- og miljøkrav til landbruket enn Bård Hoksrud turte, og at vi endelig kan få en langsiktig politikk for et miljøvennlig landbruk basert på norske ressurser, som samtidig bidrar til sunnere nordmenn.

Verken en politikk for å nå kostholdsrådene minst innen 2030 eller klimakutt på 4 millioner tonn på ti år er egentlig særlig overambisiøst. Derfor er det best å sette i gang med omstillingen mens vi ennå kan, og aller best med landbruket som del av en forpliktende avtale om kjøttkutt for klimaet. Bransjens eget forhandlingsinnspill sin skrikende mangel på andre tiltak som monner, understreker sammen med både EAT og økende grad av vegetarinteresse at det er nok av gode grunner til å se på både kjøttproduksjon og kjøttforbruk i Norge med nytt blikk. Lykke til!