Det er klimatoppmøte igjen. I forkant av årets møte har vi fått flere dystre rapporter om at vi er på vei mot langt høyere oppvarming enn 1,5 grader slik Paris-avtalen har lovet. Men hvor ille blir det egentlig?

FNs miljøprogram har konkludert med at dagens klimapolitikk vil gi en oppvarming på 2,8 grader i slutten av dette århundret. Klarer alle land å innfri sine klimamål, vil oppvarmingen begrenses til 2,5 grader.

Rapporter fra FNs klimasekretariat og Det internasjonale energibyrået (IEA) har også konkludert med at verden, basert på målene som er meldt inn under Paris-avtalen, styrer mot en oppvarming på rundt 2,5 grader. Får de rett, styrer vi mot klimakatastrofe med mye mer ekstremvær, matmangel og konflikt.

Omstilling til fornybar: Lysere utsikter

Foretrekker du lysere utsikter, kan du få det også. De siste ukene har både Statkraft og DNV publisert analyser av verdens omstilling fra fossil til fornybar energi. Disse tar utgangspunkt i den faktiske utviklingen i energimarkedet og kostnadene for ulike nullutslippsløsninger, sammenlignet med fossil energi. De ser altså på dagens fart i det grønne skiftet, og lager prognoser for hvordan de tror utviklingen vil fortsette.

Da konkluderer DNVmed at vi er på vei mot en oppvarming på 2,2 grader, mensStatkraft mener at oppvarmingen ikke vil overstige 2 grader. Rystad Energy er enda mer optimistisk, og mener at fallende kostnader for fornybar energi, batterier og andre nullutslippsløsninger tilsier at oppvarmingen vil begrenses til rundt 1,7 grader.

Tre konklusjoner om muligheter og hindre

Det er store sprik i konklusjonene. Hvem har rett? Det er påfallende at rapportene som ser på lands klimapolitikk, er langt mer pessimistiske enn de som analyserer markedstrender og teknologi. Det ser ut til å ligge mer håp i marked enn i politikk.

Betyr det at vi kan droppe klimapolitikken og håpe at markedet skal redde oss? Selvsagt ikke. Men vi kan trekke tre andre konklusjoner fra de svært ulike spådommene.

For det første, det er ingen tvil om at verden nå har en historisk mulighet for en rask omstilling bort fra fossil energi. Kostnadene for fornybar energi fortsetter å falle. I løpet av de to neste tiårene kan mesteparten av verdens strøm produseres uten utslipp av CO₂. På samme måte kan en stor del av transportsektoren elektrifiseres, med både utslippskutt og lavere kostnader.

For det andre, klimapolitikken i de fleste land er altfor svak, preget av nøling og lave ambisjoner. Mange land subsidierer fortsatt fossil energi, noe den norske oljeskattepakken er et typisk eksempel på. Avgiftene på CO₂-utslipp er for lave eller fraværende. Avskoging og nedbygging av natur skjer i stor fart. Men at dagens klimapolitikk er utilstrekkelig, betyr også at den kan forbedres. Når det skjer, vil utrullingen av nullutslippsteknologi virkelig akselerere.

For det tredje, selv om nullutslippsløsninger er tilgjengelige og konkurransedyktige i noen sektorer, er det fortsatt mange utslipp som er dyre og vanskelige å kutte. Det gjelder for eksempel luftfarten og deler av industrien. I tillegg forutsetter alle 1,5-gradersscenarier at det fjernes store mengder CO₂ fra atmosfæren, enten gjennom naturbaserte eller teknologiske løsninger. Det siste krever utstrakt bruk av teknologi som er umoden og kostbar.

Marked, politikk og Norges prioriteringer

Jeg tror de ulike konklusjonene i rapportene ovenfor handler om to ting:

• De dystre FN-rapportene fanger ikke opp markedets kraft og vippepunkter i teknologiutviklingen.
• Men markedsanalysene undervurderer kanskje samfunnets innebygde treghet i omstillingsprosesser og politikeres hang til å holde fast ved det fossile.

Det er også opplagt at alle prognoser for fremtidig utslippsutvikling er svært usikre. Det kan gå bedre enn dagens prognoser tilsier, men det kan også gå mye verre. Det som derimot er helt sikkert, er at jo raskere klimapolitikken skjerpes, jo større sjanse har vi til å unngå de verste konsekvensene av klimaendringene.

For land som Norge er det særlig viktig å bidra til å utvikle og ta i bruk nullutslippsløsninger i sektorer hvor det er vanskelig å kutte utslipp. Det gjelder for eksempel i prosessindustrien, på områder hvor det trengs karbonfangst og -lagring, og for teknologiske løsninger for CO₂-fjerning.

I tillegg må selvsagt alle land sørge for å innfri sine egne klimamål. For Norges del betyr det at utslippene må kuttes minst 55 prosent innen 2030. På klimatoppmøtet i Sharm El-Sheik vil vi få nok en påminnelse om at Norge og andre rike land, med et stort historisk ansvar for klimakrisen, må gå foran i arbeidet med å kutte utslippene.