Sist uke kom SIFOs undersøkelse som viser at folk har liten tro på at egen innsats kan bidra til å løse klima- og miljøproblemene. Dette betyr at det må legges langt bedre til rette for at vanlige folk kan bidra til klimaløsningene, mener vi i Bellona. De siste årene har klimasaken handlet mye om månelanding på Mongstad, teknologifond og kvotepriser. Resultatene fra undersøkelsen er en klar beskjed til regjeringen: Nå må klimasaken bokstavelig talt tas hjem til folk – støtteprogrammet til enøk i boligene som er lovet, må på plass!

Jevnlig får vi i Bellona telefoner fra vantro privatpersoner som etterlyser statlig støtte til å etterisolere ekstra bra når de skal bytte kledning på huset eller bytte til ekstra gode vinduer, eksempelvis. Dette er folk som ønsker å gjøre en innsats for klimaet, som har hørt at Enova har støtteprogrammer, men som innser at programmene verken treffer deres behov, privatøkonomi eller planer.

Tenk om vi i Norge hadde greid å etablere et enkelt og bredt favnende støttesystem som gjorde at også de som ikke er spesielt interessert i klima ville tatt seg bryet og gjort gode tiltak når de uansett skal pusse opp?

Regjeringen Solberg og samarbeidspartiene Venstre og KrF har forstått at akkurat her har vi et virkemiddelvakuum. De har lovet skattefradrag for enøktiltak i hjemmet under parolen «gjøre det lettere og mer lønnsomt for hver enkelt å ta miljøvennlige valg i hverdagen». Byråkratene i Olje- og energidepartementet og Finansdepartementet har med sine tradisjonelle verktøy og tankesett alltid vært motstandere av alle former for støtte til et bredt spekter av enøktiltak. Hva er det politikerne har skjønt som byråkratene ikke har fått med seg?

Kan enøk i boligsektoren ignoreres?

Energieffektivisering i boliger koster generelt sett mer for myndighetene å «utløse» gjennom støtte sammenliknet med større bygg eller industrien. Det er snakk om så mange små bygg der energieffektiviseringspotensialet per bolig er lite og mange beslutningstakere må påvirkes. Vi har 2,4 millioner husholdninger i Norge. Men hva koster det å la være å igangsette markedet for enøktjenester i hjemmene?

Dersom staten utsetter eller velger bort virkemidler som hjelper husholdninger, velges samtidig potensialet bort. Ca. 50 TWh – hele 20 prosent av Norges fastlands-energibruk – skjer i boligene våre! Selvsagt er potensialet for energieffektivisering stort. Men energieffektivisering i sektoren er en lang prosess. Den kan ikke skrus på over natten når man skulle trenge 10 TWh.

Dagens virkemidler – virker de?

I 2013 støttet Enova 33 ambisiøse oppgraderinger av boliger og borettslag. Vi i Bellona mener at jo – det er viktig å gi støtte til ambisiøse prosjekt, men tallet viser at dette er en altfor langsom takt. Det er kun et fåtall som har mulighet for å ta et totalrehabiliteringsløft.

Enova startet i fjor støtte til energirådgivning i boliger. En god tanke. Men i praksis får man kun kartlagt ambisiøs totalrehabilitering, ikke trinnvis oppgradering. Sistnevnte passer bedre til de flestes lommebok og er det eneste logiske å inkludere i en slik rådgivning. I 2013 fikk 285 kartleggingsstøtte, samtidig ser vi at kun 24 har totalrehabilitert boligen.

Enovas støtte til et fåtall enkeltteknologier, eksempelvis solfanger eller varmestyringssystem, har gitt resultater. Sammenliknet med variasjonen i og behovet for ulike typer energitiltak er det likevel altfor smalt. Det at en søknad må behandles før støtte innvilges, er dessuten tungvint for forbrukeren.

Å ta «de billigste kWh først» vil bli dyrt på lengre sikt

For hvert år som går uten at man benytter anledningen til å redusere energibruken når folk pusser opp, er i realiteten flere års utsettelse av å høste energi som sløses. Hvis en familie skifter til vinduer av middels kvalitet i 2014, går vi glipp av kanskje 20 år med energisparing, fram til neste gang det byttes vinduer. Gang dette opp med alle som skifter vinduer eller andre utbedringer som kunne vært gjort bedre. I tillegg vil kompetansespredning hos håndverkerne utsettes ettersom vi ikke har etterspørsel etter bredden av tiltak.

Utsettes enøk-insentiver vil vi senere måtte iverksette støtteregimer som utløser mer energieffektivisering på kortere tid – eller alternative virkemidler i andre sektorer for å kompensere.

Vi har dårlig tid

Vi har ikke ubegrenset tid på oss for å hindre svært alvorlige klimaendringer, og endringene kan akselerere under gitte hendelser, som at tundraen skulle tine. Energisektoren er en av hovedårsakene til klimaendringene. Skal vi løse problemet, må endringer gjennomføres her. Noe av den billigste måten å redusere utslippene på, er å bruke mindre energi. Skal vi i 2050 nå lavutslippssamfunnet, er det avgjørende at energibruken i husholdningene reduseres så mye som mulig. Frigjort energi herfra må benyttes til å kutte utslipp i andre sektorer.

Det er dette tverrsektorielle og langsiktige perspektivet vi mener byråkratiet mangler verktøy eller vilje til å se – eller begge deler – når virkemidler vurderes.

På samme vis vil et kortsiktig perspektiv og utsiktene til lave energipriser fram til 2025 underbygge byråkratiets skepsis til bred enøkstøtte. Det er nok likevel åpenbart for både miljøpolitikere og folk flest at verden ikke stopper i 2025 og at vi må starte omrigging av både tilbud og etterspørsel innen enøk nå.

Det trengs politisk styring skal vi få på plass et godt virkemiddel for enøk. Byråkratiet vil ellers sitte på bakrommet og «regne hjem» status quo. Og så går tiden. Og norske familier pusser opp for n-te gang og føler at de ikke har noe bidrag å gi til å løse klima- og miljøproblemene.