De siste 10 årene har Tyskland vært ledende blant EU-land på omstilling fra fossilt til fornybart brensel, og utviklingen ser ikke ut til å stoppe med det første. I første halvdel av 2014 stod fornybar energi for 31 prosent av kraftproduksjonen, ifølge Fraunhofer-instituttet (pdf). Veksten har vært formidabel for alle fornybare energikilder bortsett fra vannkraft, mens fossile kilder, særlig gass, fortsetter nedturen.

Den sittende regjeringen har imidlertid vært under sterkt press for å endre retning i energipolitikken. De konvensjonelle kraftselskapene opplever at store mengder ny fornybar kraft har snudd opp ned på det tyske kraftmarkedet, og varsler kostbare investeringer i kraftnettet for å innpasse mer fornybar kraft. Industrien advarer om økende priser og svekket konkurransekraft, mens forbrukerne betaler den økende regningen. EU-kommisjonen har også lagt press på Berlin fordi store kraftforbrukere har sluppet billig unna. I tillegg økte bruk av kullkraft frem til 2013, noe som har gitt kritikerne vann på mølla.

Med lov skal kraftsystemet bygges

Det tyske parlamentet vedtok i juni 2014 en rekke endringer i loven om fornybar energi – populært kalt EEG 2.0. Også Tyskland har i denne runden valgt å redusere støtteordningene, men den gode nyheten er at i motsetning til Spania og Italia får ikke endringene virkning for eksisterende anlegg, kun for nye. Investeringsnivået i solcellemarkedet for 2014 er anslått til 1/3 av toppårene 2010, 2011 og 2012, mens det er utsikter til at også investeringene i vindkraftmarkedet kommer til å falle, angivelig på grunn av til dels drastiske kutt i støtteordningene for nye kraftverk.

Den nye loven har to hovedmålsettinger: For det første skal kostnadene ved Energiewende holdes nede uten å fire på ambisjonene. Dette gjøres gjennom fem satsingsområder: Energimarkedet, energieffektivisering, bedre kraftnett, bygninger og forskning og utvikling. For det andre forsøker den tyske regjeringen å tilpasse støtte- og avgiftsregelverket til EUs statsstøtteregler, noe som har resultert i et intrikat system for redusert fornybaravgift for kraftkrevende industri.

Målsettingen om 80 prosent fornybar elektrisitet innen 2050 står ved lag. Delmålene frem mot 2050 har imidlertid blitt mer fleksible med 40-45 prosent av brutto forbruk innen 2025 og 55-60 prosent innen 2035. Som et nytt element er det også introdusert følgende vekstkorridorer for ny kapasitet:

• Vindkraft på land: 2500 MW netto årlig
• Vindkraft til havs: totalt 6,5 GW innen 2020 og 15 GW innen 2030
• Solkraft: 2500 MW brutto årlig
• Biomasse: 100 MW brutto årlig

Den nye hovedregelen for støtte til ny fornybar kraft i EEG 2.0 er at satsene nedjusteres hvert kvartal for å gi incentiver til teknologiske nyvinninger og kostnadsbesparende tiltak. For å sikre at installert kapasitet følger vekstplanen, kan imidlertid støttesatsene for solkraft, vindkraft på land og biomasse justeres opp fra 2016 dersom man ligger bak skjema.

For støttemekanismene beredes nå dessuten grunnen for en overgang fra innmatingstariffer (Feed-in tariffs/FIT) til et system med salg på åpent marked med bonus i tillegg til markedspris. Systemet skal frem til 2017 gjenspeile verdien av FIT-systemet. Etter dette skal prisene bestemmes gjennom et auksjonssystem, der et prøveprosjekt skal gå fra 2014 for større frittstående solcelleanlegg. Dersom dette fungerer, skal auksjoner være hovedregelen for fornybar energi fra 2017. Nye anlegg med kapasitet under 100 kW vil imidlertid fortsatt kvalifisere til innmatingstariffer i ytterligere ti år. Dette omfatter så godt som alle solcellepaneler på vanlige hustak, da disse sjelden er over 10kW.

Hvordan auksjonssystemet vil bli i praksis, gjenstår å se, men det er ikke uten utfordringer å få det til å fungere. For noen fornybare kilder er rene markedsbaserte løsninger en god ide. Dette gjelder for eksempel magasinbasert vannkraft og biomasse, som kan justeres opp og ned etter behov. At det settes et årlig tak på 100 MW ny biogasskapasitet er for øvrig vanskelig å forstå, siden biomassekraftverk sammen med vannkraft er alene blant fornybar kilder i å kunne dekke opp for grunnlasten i det tyske kraftsystemet. For andre kraftkilder er salg på åpent marked en mer broket vei å gå. Vindkraftproduksjon kan forutsies med relativt god presisjon, men for solkraftverk, der alle produserer samtidig med marginalkostnader nær null, er det vanskelig å se for seg at helt åpne auksjoner vil fungere i stor skala.

En viktig endring er delvis fornybaravgift på ca. 0,02 €/kWh på kraft til eget forbruk fra installasjoner med effekt høyere enn 10 kW. Dette innebærer at for eksempel bedrifter med egne vindmøller eller større mengder solcellepaneler (PV) må betale avgift på kraft de produserer til eget forbruk. Endringen får ikke betydning for de fleste private husstander med PV på taket.

Det ser for øvrig ut til at regjeringen har lagt inn en potensiell snubletråd i lovforslaget som gir delstatene adgang til selv å bestemme minimumsavstand mellom vindmølleparker og utbyggede områder. Det er forventet en rekke søksmål om lovligheten av denne bestemmelsen. I tillegg er lokale forekomster NIMBY-syndromet (Not In My Back Yard) et kjent problem for vindkraftutbyggere selv om de har støtte fra sentral styresmakter. Med tanke på hvor tett befolket deler av Tyskland er, står vindkraftutbygging enkelte steder i fare for å kunne stoppe helt opp.

Lavere turtall, fortsatt høyt moment

Fornybarindustrien i Tyskland når stadig nye høyder. Et talende eksempel er da det 18. august kl. 14 ble satt ny rekord med 75 prosent av kraftforbruket i Tyskland dekket av fornybare energikilder. Samtidig går det stadig dårligere for konvensjonelle kraftverk: 49 kraftverk med en samlet kapasitet på 7 900 MW har søkt regjeringen om tillatelse til å stenge produksjonen – tilsvarende rundt 7 prosent av den totale kapasiteten på 107 GW i konvensjonell kraft . Dette skyldes at kraftverkene er ulønnsomme, dels p.g.a. konkurranse fra fornybare energikilder. Økningen i fornybare energikilder har vært jevn de siste 12 årene, mens fossile brensler taper markedsandeler.

En påstand som ofte blir fremmet som støtte for status quo er at energiintensiv industri vil flytte ut av Tyskland dersom kraftprisene blir høyere, og at Energiewende derfor må bremses. Regjeringen har imidlertid ikke klart å komme med ett eneste eksempel på bedrifter som har flyttet produksjonen utenlands på grunn av høye kraftpriser. Det kommer muligens av at prisene på det tyske engrosmarkedet – der kraftkrevende industri handler kraft – har sunket jevnt og trutt de siste fire årene. Dette er del av en trend som har pågått siden 2006 (pdf).

Nedgangen i kraftpriser skyldes ikke bare billig fornybar kraft, men også overkapasitet av konvensjonelle kraftverk med lav produksjonsfleksibilitet. Tysk industri går også så det griner, og i henhold til en nyere rapport fra Deutsche Bank (pdf) er innføring av lovbestemt minstelønn fra 2015 istedenfor tariffavtaler en større trussel enn økte energipriser. Om det er kraftprisenes skyld vites ikke, men det er faktisk gjort en rekke nyinvesteringer i energiintensiv industri i Tyskland de siste årene, herunder av verdens største produsent av kjemiske produkter – BASF – og av en av verdens største aluminiumsprodusenter – Norsk Hydro.

Glødende kull

Et paradoksalt trekk ved Energiewende er at selv med en raskt voksende fornybarandel og lavere totalforbruk av primære energibærere, så har de tyske CO₂-utslippene økt de siste årene. Dette skyldes at kullforbruket inntil nylig økte år for år, hovedsakelig på grunn av følgende forhold:

• En rekke nye kullkraftverk har blitt satt i drift de siste årene. Disse fikk konsesjon på begynnelsen av 2000-tallet for å erstatte atomkraftverk som skulle fases ut frem mot 2022. Kraftindustrien feilberegnet imidlertid behovet, noe som resulterte i overkapasitet, selv etter at forbundskansler Angela Merkel stengte ni atomkraftverk i 2011.
• Skifergassboomen i USA har ført til at amerikanerne har økt forbruk av naturgass på bekostning av kull, som nå blir eksportert. Dette har gitt lavere kullpriser på verdensmarkedet.
• Billig fornybar kraft i Tyskland har utkonkurrert naturgass som energibærer.
• CO₂-prisene i EUs kvotehandelssystem ETS har vært for lave til at gass kunne konkurrere med kull.

Ifølge en rapport fra juni 2014 fra Heinrich Böll-stiftelsen, er imidlertid forestillingen om kullrenessanse i Tyskland basert på en rekke feilslutninger. Oppsvinget er i realiteten en kortvarig utflating av en langvarig nedadgående kurve som startet allerede i 1965. Økt kullforbruk har heller ikke vært et tysk fenomen, men en del av en bredere europeisk trend som følge av at ETS ikke har gitt tilstrekkelige insentiver til å skifte til naturgass. Denne utviklingen vil kunne fortsette dersom CO₂-prisene forblir lave. Også etter EEG 2.0 er det derfor lite som tyder på at veksten i fornybar energi vil drive frem en massiv utfasing av kull før det siste atomkraftverket skrus av i 2022.

Eksport er en annen faktor som muligens bidrar til å holde kullproduksjonen oppe. Tyskland har hatt overskudd i kraftproduksjonen flere år på rad, og i 2013 ble hele 5 prosent av produksjonen eksportert, mesteparten til Frankrike og Nederland. Årsaken er at prisen på det tyske engrosmarkedet har falt de siste fire årene på grunn av billig vind- og solkraft. Ettersom fornybar energi har forrang i kraftnettet, blir konvensjonelle kraftverk presset ut av markedet. Kraftverk som benytter brunkull har lavere marginalkostnader og trenger mer tid på å justere kraftproduksjonen opp og ned, og de tilbyr derfor kraften billigere for å kunne holde produksjonen oppe. Denne billige kraften er etterspurt i andre land, noe som øker Tysklands krafteksport.

Totalt sett er det imidlertid olje som den største kilden til CO₂-utslipp, og det er varme- og transportsektorene som står for det største forbruket. For varmesektoren ble det i mai 2014 vedtatt nye regler om utskifting av gamle olje- og gassfyrte varmeanlegg, samt bruk av fornybar varmesystemer i nye bygninger. På sikt snakkes det også om muligheten for bruk av kraft-til-gass-anlegg (power-to-gas) som skal mikse hydrogen i distribusjonsrørnettet for naturgass.

Når det gjelder transportsektoren, har Merkel hatt som mål siden 2009 at antall elbiler skal opp til 1 million innen 2020, men Tyskland er langt unna denne målsettingen med ca. 17000 elbiler per dags dato. Insentiver som fritak for årsavgift og skattereduksjoner for elektriske firmabiler er nå på plass, og regjeringen har foreslått at elbiler kan bruke kollektivfeltet i byer samt gratis parkering ved angitte plasser. Tyskerne forblir imidlertid noe skeptiske til elbiler på grunn av høye anskaffelseskostnader og kort rekkevidde. Hvis Tyskland ønsker å redusere CO₂-utslippene drastisk, bør Energiewende ikke lenger begrenses til å gjelde elektrisitet, men utvides til hele energisektoren, herunder varme og transport.

Kilder: EEG 2.0, Eurostat, Fraunhoferinstituttet, Deutsche Bank, RenewablesInternational.net, RenewEconomy.com, EnergyTransition.de, GermanEnergyBlog.de.