Tingretten i Haag avsa onsdag 26. mai en kjennelse i et søksmål anlagt av flere miljøorganisasjoner mot Royal Dutch Shell, om at selskapet innen 2030 må kutte 45 prosent av alle sine utslipp, inkludert forbrenningsutslipp fra solgt olje og gass («scope 3»). Avgjørelsen er ikke rettskraftig og vil bli anket, men er gitt umiddelbar virkning på grunn av overhengende fare for brudd.

Den føderale domstolen i Australia avsa torsdag 27. mai dom i en forføyningssak anlagt av flere barn for å stanse en forestående godkjenning av en kullmine.

Avgjørelsene omtales som monumentale og historiske. Den nederlandske kjennelsen mot Shell bør leses særlig nøye av selskaper som utvinner og selger olje, gass og kull. For selv om kjennelsen ikke er rettskraftig, bare har virkning mellom partene, og formelt kun tolker nederlandsk rett (Bok 6, paragraf 162, nederlandsk sivilkode), så bygger den på internasjonale rettsnormer som gjelder i andre land, inkludert Norge.

Domstolen innfortolker plikten til å kutte utslipp i medhold av en ulovfestet aktsomhetsplikt. Denne aktsomhetsnormen tolkes i lys av menneskerettslige plikter til å kutte utslipp, prinsippene om selskapers menneskerettighetsansvar (såkalt «ESG»), FNs klimapanels (IPCC) scenarioer og karbonbudsjett for å nå 1,5-gradersmålet, samt Royal Dutch Shells mulighet for å kontrollere utslipp fra konsernet.

Avgjørelsen kommer en snau måned etter at en av Europas mest toneangivende domstoler, den tyske føderale forfatningsdomstolen i Karlsruhe, slo fast at Tyskland krenker menneskerettighetene til unge saksøkere ved å unnlate å spesifisere utslippskutt etter 2030, fordi staten overfører en uforholdsmessig kuttbyrde med risiko for innskrenkninger av fremtidige friheter på yngre og fremtidige generasjoner. Slik nederlandsk høyesterett konkluderte i 2019, la også den tyske forfatningsdomstolen til grunn at retten til liv og fysisk integritet, i tillegg til retten til eiendom, forplikter staten til å kutte utslipp for å avverge farlige klimaendringer. Gitt at Tyskland, til forskjell fra Nederland, hadde redusert sine utslipp med 40 prosent innen 2020, hadde mål om 55 prosent kutt innen 2030 og nettonullmål innen 2050, var disse sikringspliktene likevel ikke krenket. Den tyske regjeringen reagerte uansett resolutt, og skjerpet klimamålet for 2030 til 65 prosent og fremskyndet nettonullmålet til 2045.

Vidar Helgesen har treffende kalt kjennelsen fra Karlsruhe en tysklekse i klimapolitikk.

Ny lekse i klimapolitikk, for selskaper

Denne ukens avgjørelse fra Haag gir en ny lekse i klimapolitikk, men denne gang for selskaper.

Domstolen viser til at farlige klimaendringer over Paris-avtalens temperaturmål (1,5 grader, og i hvert fall godt under 2 grader) truer retten til liv, privatliv og hjem, jf. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 2 og 8, og forplikter staten til å kutte utslipp. Domstolen viser også til at tilsvarende sikringsplikter følger av de parallelle rettighetene i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), artikkel 6 og 17 (avsnitt 4.4.10). Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) konkluderte med det samme i sin klimarapport i oktober i fjor (kapittel 5, 6 og 10.3).

Domstolen viser deretter til at selv om disse traktatfestede menneskerettighetene kun forplikter statene direkte, er selskaper gjennom FNs veiledende prinsipper (UNGP, prinsipp 17, 18 og 19) og OECDs retningslinjer for ansvarlig næringsliv forpliktet til å respektere menneskerettighetene og hindre brudd på slike rettigheter, som en «global aktsomhetsnorm» uansett hvor i verden selskapet opererer (4.4.12-15). De som har fulgt med på debatten om EUs taksonomi vil ha fått med seg at disse prinsippene også må etterleves som «minimum safeguards» etter taksonomien  artikkel 3 jf. artikkel 18. Plikten til å gjøre aktsomhetsvurderinger i tråd med OECDs retningslinjer er også foreslått lovfestet i ny åpenhetslov for selskaper, § 4.

Den nederlandske domstolen i Haag baserer aktsomhetsplikten på IPCCs scenario for å nå 1,5-gradersmålet med 50 prosent sannsynlighet. Den minimale globale reduksjonsraten som er nødvendig for å nå dette målet er minst 45 prosent reduksjon fra 2010-nivå innen 2030. Ettersom Shell er et globalt selskap som primært produserer olje og gass og hvis klimaavtrykk overstiger territorielle utslipp fra for eksempel Nederland, anser domstolen at selskapet må pålegges et desto sterkere ansvar for å kutte utslipp.

Domstolen slår også fast at Royal Dutch Shell som morselskap i Nederland gjennom strategi og policy har effektiv kontroll over utslipp forårsaket i alle Shells 1100 selskaper verden over, og kan påvirke utslipp også fra leverandører («scope 2») og forbrenning («scope 3). Derfor holder domstolen selskapet ansvarlig for å kutte utslipp fra hele konsernet.

Avgjørelsen er gitt umiddelbar virkning, og vil kunne innebære at Shell vil måtte stanse nye investeringer i olje og gass, og endre energiproduksjonen sin drastisk fra fossilt til fornybart (4.4.39).

En dom med stor betydning

Selv om kjennelsen ikke er rettskraftig, kan den få stor betydning fremover. Den er generelt og internasjonalt begrunnet, og dens konklusjoner og premisser samsvarer med IEAs nylige rapport. Samtidig gjenstår det å se hvordan en senere ankeforhandling forløper. Avgjørelsen illustrerer uansett den risiko som foreligger for selskaper som produserer fossile brensler for at de kan bli holdt direkte ansvarlig for å kutte utslipp fremover.

Den kan også vise seg betydningsfull i måten den imøtegår velkjent argumentasjon fra Shell for fortsatt olje- og gassutvinning:

1. Domstolen avviser argumentet om at olje- og gassutvinning er nødvendig for å oppnå FNs andre bærekraftsmål, simpelthen fordi enkeltstående bærekraftsmål ikke er ment å settes opp mot hverandre, eller stå i strid med oppfyllelse av formålene i Paris-avtalens og FNs rammekonvensjon om klima om å avverge farlige klimaendringer (4.4.42).
2. Domstolen avviser også argumentet om at et kuttmål for Shell kan lede til karbonlekkasje og således bli kontraproduktivt (4.4.49). På bakgrunn av de fundamentale interessene til både nålevende og framtidige generasjoner som er truet av klimaendringer forårsaket av blant annet utslipp fra Shell, og det faktum at enhver reduksjon i klimagasser vil ha en positiv effekt, kan risikoen for karbonlekkasje ikke frita selskapet fra sitt individuelle delansvar for å gjøre «its part» for å kutte konsernets utslipp som det kan kontrollere og påvirke.
3. Domstolen avviser i forlengelsen argumentet om at klimaendringer forårsakes av kumulative utslipp fra stater og selskaper verden over, og at en enkeltstående aktør ikke kan holdes ansvarlig for sitt bidrag (4.4.36-37). Tvert om stiller domstolen særlige krav til en multinasjonal fossilprodusent som Shell:

As has been considered above (in legal ground 4.4.16), much may be expected of RDS in this regard, considering it is the policy-setting head of the Shell group, a major player on the fossil fuel market and responsible for significant CO₂ emissions, which incidentally exceed the emissions of many states and which contributes to global warming and climate change in the Netherlands and the Wadden region, with serious and irreversible consequences and risks for the human rights of Dutch residents and the inhabitants of the Wadden region.

• Shell hadde endelig argumentert med at slike kuttmål ville være skadelig for selskapets forretningsinteresser. Domstolen avviste også det argumentet. I avsnitt 4.4.53 heter det at:

“the interest served with the reduction obligation outweighs the Shell group’s commercial interests, which for their part are served with an uncurtailed preservation or even growth of these activities. Due to the serious threats and risks to the human rights of Dutch residents and the inhabitants of the Wadden region, private companies such as RDS may also be required to take drastic measures and make financial sacrifices to limit CO₂ emissions to prevent dangerous climate change.” 

Andre søksmål mot selskaper på vei

Avgjørelsen kan bane vei for nye klimasøksmål mot selskaper. Et tilsvarende søksmål mot det franske olje- og gasselskapet Total er allerede pågående i Frankrike. Dette søksmålet ble nylig fremmet av en sivil domstol i Nanterre, under henvisning til at de interesser søksmålet verner går langt utenfor selskapets økonomiske bunnlinje, og således hører hjemme i de alminnelige domstoler, og ikke i særskilte forretningsdomstoler, slik Total argumenterte for.

I USA pågår det også flere søksmål mot såkalte «fossil majors». Et erstatningssøksmål anlagt av flere kystbyer i California mot flere olje- og gasselskaper for kostnader til sikring mot havstigning og flom, basert på culpøs tilbakeholdelse av informasjon om klimakrisen og villeding av forbrukere og politikere gjennom en årrekke, ble nylig fremmet på delstatsnivå. Statsadvokaten i New York har også tatt ut søksmål mot Shell, Exxon og lobbyorganisasjonen American Petroleum Institute, som blant annet Equinor er medlem av, for misledende grønnvasking som villeder forbrukere om miljøkostnadene ved fossile brensler. Disse sakene er ikke avgjort.

Høyesterettspraksis fra Europa i saker mot stater

Rettsutviklingen mot selskaper føyer seg inn i en serie avgjørelser avsagt av europeiske høyesteretter mot stater det siste halvannet år. I tillegg til avgjørelsene fra Nederland og Tyskland, har irsk høyesterett i fjor sommer kjent klimamål i Irland ugyldig fordi reduksjonsraten frem til netto null i 2050 var for vag og uspesifisert. Den franske administrative høyesteretten («Conseil d’Etat») beordret i november i fjor den franske regjeringen til å spesifisere hvordan det skal være realistisk å nå kuttmål for 2040 uten ytterligere tiltak, i lys av at tidligere mål og årlige karbonbudsjett er regelmessig overskredet. Endelig avgjørelse i denne saken, som er anlagt av kystkommunen Grande-Synthe med støtte av Paris og Grenoble, er ventet før sommeren. En fransk domstol i Paris har nylig kjent Frankrike symbolsk erstatningsansvarlig for miljøskade forårsaket ved sitt bidrag til klimaendringene.

Tre andre høyesterettsavgjørelser fra henholdsvis Sveits, Storbritannia og Norge er eller vil bli klaget inn for Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), som tolker EMK med bindende virkning for statene. Den sveitsiske saken er en klage fra eldre kvinner over 75 år, som frykter dødelige hetebølger ved ytterligere oppvarming, og krever at Sveits foretar større utslippskutt. EMD har besluttet å hastebehandle denne saken. EMD hastebehandler også en klagesak fra portugisiske barn og unge mot 33 europeiske stater, inklusive Norge, for utilstrekkelige klimakutt.

Den britiske og norske saken gjelder begge hypotetiske utslipp tidlig i konkrete planprosesser, henholdsvis en plan om å bygge ut en tredje rullebane på Heathrow og utvinningstillatelser i Barentshavet. Britisk høyesterett anså at planen ikke  hadde direkte betydning for retten til liv og privatliv fordi utslipp først vil følge av en eventuell senere utbygningstillatelse, der myndighetene uansett vil måtte vurdere fremtidige utslipp opp mot Paris-avtalens temperaturmål (avsnitt 113). Norsk høyesterett resonnerte på tilsvarende måte i den norske klimasaken, vedrørende utvinningstillatelser som i liten grad har resultert i drivverdige funn av olje og gass, og som uansett forutsetter senere godkjenning (PUD) før eventuell produksjon (avsnitt 167 flg). Hvorvidt EMD vil behandle sakene fra Storbritannia og Norge gjenstår å se.

Australia og hensynet til yngre generasjoner

Verdt å merke seg er uansett tilnærmingen til den føderale domstolen i Australia, i en dom avsagt 27. mai 2021. I likhet med den britiske og den norske dommen, gjelder dommen i Australia en fremtidig konkret tillatelse som kan medføre territorielle og eksporterte utslipp, denne gangen fra en kullgruve. Saksøkerne, alle barn, begjærte midlertidig forføyning føre var for å stanse myndighetene fra å godkjenne minen. Begjæringen ble av tekniske årsaker ikke tatt til følge, fordi det var for tidlig å fastslå at myndighetene ville handle rettsstridig før en eventuell godkjennelse var gitt, og en godkjennelse uansett kunne prøves for domstolene. Den føderale domstolen etablerte imidlertid en ny ulovfestet aktsomhetsplikt basert på nasjonal lovgivning og «common law», en «duty to take reasonable care to avoid causing personal injury» overfor barn, ved avgjørelsen av om kullgruven skal godkjennes eller ikke (avsnitt 491). Domstolen vurderte at forutsigbar skade ved klimaendringer forårsaket delvis av kullgruven, både ved territorielle og eksporterte forbrenningsutslipp, ville kunne forårsake «catastrophic» og «startling» skade for yngre generasjoner (avsnitt 291). Dommer Bromberg uttalte blant annet:

«None of this will be the fault of nature itself. It will largely be inflicted by the inaction of this generation of adults, in what might fairly be described as the greatest inter-generational injustice ever inflicted by one generation of humans upon the next.” (avsnitt 293).

Ettersom de saksøkende barna vil bli direkte berørt av en godkjenning i sin levetid, måtte deres fremtidige interesser vurderes av myndighetene i den videre saksbehandlingen «when facilitating the emission of 100 Mt of CO₂ into the Earth’s atmosphere» (avsnitt 491). Selv om den føderale domstolen er øverste nivå for føderale tvister i Australia, er det ventet at myndighetene vil benytte en snever ankemulighet for å få dommen overprøvd i Australias High Court.

Noen fellestrekk ved nylige dommer

Man skal generelt være forsiktig med å tolke rettssetninger på tvers av ulike lands rettssystemer. Dette reiser en rekke metodiske spørsmål som jeg ikke skal gå inn på her. Samtidig er det noen interessante fellestrekk som peker seg ut::

1. Skjerpet krav til begrunnelse og saksbehandling

Domstolene i Irland, Frankrike, Tyskland og Nederland har alle, på ulikt vis, oppstilt et skjerpet begrunnelseskrav for å kontrollere at fremtidige kuttmål er realistiske eller årlige utslippsreduksjoner er i rute for å nå målet. Slik sett foretar ikke domstolene noen substansiell overprøving av klimapolitikken, men en mer indirekte kontroll. Også nederlandsk høyesteretts avgjørelse i Urgenda kan ses som et uttrykk for en prosessuell begrunnelsesplikt, idet domstolen anså at staten ikke i tilstrekkelig grad hadde godtgjort at en utslippsreduksjon på minst 25 prosent innen 2020 var en umulig eller uforholdsmessig byrde for staten, jf. EMK artikkel 2 og 8. Den ulovfestede aktsomhetsplikten utviklet av australsk føderal høyesterett er også essensielt et krav om å hensynta barns fremtidige interesser i saksbehandlingen av store punktutslipp. Norsk høyesteretts understrekning av at saksbehandlingskravene etter Grunnloven § 112 annet ledd og domstolskontrollen skjerpes dess større konsekvenser et vedtak har, gir potensielt god sammenheng med denne rettsutviklingen.

• Paris-avtalens temperaturmål som tålegrenser

Domstolene i Nederland, Irland, Frankrike og Tyskland bygger også på Paris-avtalens temperaturmål om 1,5 grader, og i hvert fall godt under 2 grader, som tålegrenser, som myndighetenes klimapolitikk måles opp mot. Tysk forfatningsdomstol uttalte for eksempel at disse temperaturmålene er konstitusjonelt relevante tålegrenser, og at de kan skjerpes dersom kunnskapsgrunnlaget skulle tilsi det. Det er verdt å merke seg at domstolene ikke anvender Paris-avtalen direkte, men bygger på temperaturmålene her som uttrykk for internasjonal konsensus ved tolkningen av andre rettslige bindende normer, etter menneskerettighetene eller nasjonal lov eller grunnlov.

• IPCCs karbonbudsjett for 1,5-gradersmålet

Domstolene i Nederland, Irland, Frankrike og Tyskland baserer seg på IPCCs karbonbudsjett for å nå 1,5-gradersmålet i Paris-avtalen med 50 prosent sannsynlighet. Domstolene avviser i stor utstrekning at statene kan basere seg på scenarioer for kutt som bygger på stor grad av negative utslipp fra umoden eller ikke-eksisterende negativ utslippsteknologi. Det anses i strid med det rettslige føre var-prinsippet, som også er nedfelt i Paris-avtalen. Denne rettsutviklingen rimer godt overens med IEAs siste rapport om netto nullutslipp for å nå 1,5-gradersmålet.

Internasjonal rettsutvikling

Rettsutviklingen på klimaområdet går raskt, og den er internasjonal. Forfatningsdomstolen i Tyskland bygget for eksempel uttrykkelig på praksis fra irsk, fransk og nederlandsk høyesterett. Dette komparative bildet er sammensatt, men det er grunn til å følge nøye med på slike rettsavgjørelser, også fra en tingrett i Haag. For den som måtte trekke på smilebåndet av den påstanden, er det verdt å minne om at det var den samme tingretten som avsa den første kjennelsen i Urgendas favør tilbake i 2015.

For mer om internasjonale klimasaker, se oppdaterte analyser i NIMs klimarapport, «Climate and Human Rights», tilgjengelig her.