Byen Richmond i California er den niende byen i USA – innbefattet New York City – som det siste året har reist søksmål mot navngitte oljeselskaper for klimaskader på sin infrastruktur. Los Angeles forventes å bli den neste.

I to av disse søksmålene, anlagt av byene San Francisco og Oakland, har en av de saksøkte, Chevron Corporation, fremmet et regresskrav mot Statoil, for tilfelle domstolen skulle ilegge Chevron ansvar. I kravet mot Statoil, som er datert 14.12.2017, gjør Chevron saksøkernes anførsler til sine, herunder at Statoil, som stort internasjonalt oljeselskap (verdens største offshore), med betydelig virksomhet i USA og Mexicogulfen, vil ha et solidarisk medansvar for det ansvar Chevron måtte bli ilagt.

Samtidig anføres det, slik som San Francisco og Oakland også har gjort gjeldende mot Chevron, at Statoil, enten på egenhånd eller gjennom sitt medlemskap i American Petroleum Institute (API), har benektet, mistenkeliggjort og motarbeidet sikker kunnskap om klimaendringene og forslag til tiltak om hvordan samfunnet kan redusere/begrense skadene. I det siste ligger en anførsel om uredelig og rettsstridig opptreden.

Chevrons utgangspunkt for søksmålet er således at dersom man idømmes et ansvar sammen med de øvrige saksøkte oljeselskaper, vil dette ansvaret, i hvert fall for en del, kunne veltes over på Statoil. Det er antatt at Chevron vil komme til å fremme tilsvarende krav mot andre oljeselskaper.

Siden Statoil driver en betydelig virksomhet i USA, fremmes søksmålet mot Statoil for den samme domstol i California som behandler kravene fra San Francisco og Oakland. Det innebærer trolig at de materielle spørsmål vil bli behandlet etter amerikansk erstatningsrett, der etablerte rettsprinsipper fra tidligere saker mot asbest- og tobakksindustrien vil bli påberopt. Her inngår spørsmålene om de fossile produktenes skadevoldende evne, skadens omfang og i hvilken grad man rettsstridig har forsøkt å tildekke/motarbeide ønskede tiltak fra samfunnets side.

I første omgang kan Chevrons krav betraktes som en innledende taktisk manøver, men vil umiddelbart bli en realitet, dersom byenes krav skulle føre frem. Hvilke muligheter er det for dette?

Amerikanske observatører er usikre. Flere av saksøkerne er store byer og meget ressurssterke. Det vil garantert bli en tilspisset juridisk kamp. Det som imidlertid er sikkert, er dette:

• Tiden arbeider for saksøkerne.
• Tapene vil øke og ytterlig synliggjøres over tid.
• Sakene vil øke i antall.
• Motstanden mot oljenæringen vil øke.

Jeg er for min del ikke i tvil om at de første fellende dommer mot oljeindustrien – og dermed også et selskap som Statoil – ikke behøver å være så langt unna. De første fellende dommene kan utløse et skred av nye ansvarssaker. Klimaskader som sterk og uforutsett havstigning, eventuelt klimaskader som tørke/hete som tar bort livsgrunnlaget for millioner av mennesker, vil utløse tap som er formidable. Fantasien setter egentlig ingen grense for hvor store tapene – og dermed ansvaret – vil bli.

La oss med dette som utgangspunkt kaste et blikk på vår hjemlige arena:

Regjeringen Solberg – på linje med den foregående regjering Stoltenberg – har gjennom mange år, og da med støtte fra Høyre, Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Senterpartiet – motsatt seg alle former for begrensninger i produksjon og eksport av norsk olje og gass. Ståstedet har vært at dette er spørsmål av rent politisk karakter som bestemmes av flertallet, der det advares mot alle former for «rettsliggjøring».

Så feil kan man ta.

Det man helt overser, er hvordan klimaendringene etter hvert vil utløse skade og tap eller fare for dette, og samtidig utløse følgende grunnleggende spørsmål hos den eller de som rammes: Er det jeg/vi som må dekke denne skaden/tapet – eller er det noen andre – som burde handlet annerledes? «Rettsliggjøring» – i form av rettslige krav som utløses av klimaendringene – blir et speilbilde av utviklingen, der domstolene er en helt nødvendig mekanisme for å avgjøre det skredet av tvister og krav som vil bli utløst, nasjonalt og internasjonalt.

Olje- og gassnasjonen Norge har frem til i dag insistert på «business as usual», uten å ta hensyn til det som i finansverdenen nå blir kalt «ansvarsrisiko». Som nevnt kan ansvar kunne bli utløst, ikke bare for Statoil og Statoils ledelse, men også for Den Norske Stat, som medvirker til oljeindustriens skadeforvoldelse eller som selvstendig skadevolder. Utformingen av ansvaret vil kunne være et resultat av rettsutviklingen i USA, ellers i verden, eller i Norge. Oljefondet, opparbeidet gjennom salg av norsk olje og gass gjennom mange år, vil være en magnet for fremtidige saksøkere, på jakt etter kompensasjon for store samfunnsmessige tap.

Hva forteller Chevron-søksmålet oss?

Trolig er det et varsel om en flodbølge av søksmål som kommer, en flodbølge vi er uforberedt på.

Norske myndigheters holdning til egen energi- og klimapolitikk er ikke bare kortsiktig og uaktsom. Den er ansvarsløs.

Olje- og energinasjonen Norge har valgt å leve farlig.