President Donald Trump har gjort kampen mot miljø til en fanesak. Han undergraver maktmidlene til amerikanske miljømyndigheter ved å ansette en klimaskeptiker som øverste sjef der. Han jobber for kullindustriens interesser og støtter omstridte oljerørledninger gjennom indianske territorier. Men det mest oppsiktsvekkende er at han har trukket USA ut av den store klimaavtalen, signert i Paris, desember 2015. Det er bare å glemme USA som spydspiss på klima- og miljøfronten. Eller?

En egen amerikansk klimaallianse mener noe annet. Den består av 292 amerikanske byer og 12 delstater. De holder fast ved det opprinnelige målet om utslippsreduksjon. Hvordan er det mulig at det er så stor forskjell på hva Washington tenker og gjør, og store deler av resten av USA? Noe av svaret finner vi i boken Climate of Hope: How Cities, Businesses and Citizens Can Save the Planet.

NY BOK. Michael Bloomberg og Carl Pope: Climate of Hope: How Cities, Businesses, and Citizens Can Save the Planet, St. Martin’s, 2017.

En spennende vri

Her boltrer to erfarne eksperter seg med analyser, anekdoter, fakta og tankevekkende påstander. Boken er frisk og ‘straight-talking’, med to fortellerstemmer med svært forskjellig bakgrunn. Michael Bloomberg er best kjent som en global mediemagnat og borgermester i New York City fra 2002 til 2013. Carl Pope er en fremtredende miljøvernaktivist, tidligere administrerende direktør og formann for den 125 år gamle amerikanske naturvernorganisasjonen Sierra Club.

Det er en spennende vri når en tradisjonell miljøverner og en amerikansk kapitalist sammen analyserer verden fra sine respektive ståsted. Resultatet er kort og godt en oppmuntrende veiledning for å bekjempe global oppvarming.

Fra skrekkscenarier til gode eksempler

Dette kan på mange måter ses på som den naturlige og politiske oppfølgeren til BI-professor Per Espen Stoknes’ Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming (Tiden Norsk Forlag, 2017). Her forklarer Stoknes hvorfor skrekkscenarier og dommedagsprofetier ikke fører frem. Stoknes vil heller ha små, positive skritt, positive narrativer og konkrete løsninger. På den måten bygges det karbonfrie samfunn, skritt for skitt. Til slutt er alle om bord, fordi naboen er det, fordi økonomien er det og fordi det er trendy.

På samme måte viser de to ‘blide, gamle gubber’ til en filmplakat for Al Gores film An Inconvenient Truth fra 2006. Her sto det at vi har bare 10 år på oss før vi kommer til å leve i et klima med hetebølger så varme at ingen har opplevd maken noen gang, etc, etc. Forfatterne peker på at nå er vi her i 2017 og livet går sin gang. (Nå har likevel denne sommeren og høsten vist oss noen indikasjoner på en hetere fremtid, med mange megaorkaner, og branner i Kroatia, California og Portugal).

Men uansett. De to herrer konsentrerer seg heller om de umiddelbare truslene folk står overfor. Ikke isbjørnens situasjon, men dødsfall i de store byene på grunn av forurenset luft. Gjør du noe med den problematikken her og nå, løser du også deler av CO₂-problemet. Det samme gjelder i utviklingsland, hvor en av de største synderne bak luftveisinfeksjoner og andre plager, er åpne ildsted, hvor kvinner nærmest dør over matgryta. Mantraet er at klimautfordringene rundt oss har mange sider, som hver for seg kan løses, og på en måte som gjør samfunnet både friskere og sterkere. Dette gjelder ikke minst i byene, hvor nå godt over halvparten av menneskene på kloden bor.

Borgermesteren – en pragmatiker

Borgermestre (ordfører hos oss) er pragmatiske mennesker, skriver forfatterne. De ser kampen mot klimaendringer som del av en ny vekstmotor. Derfor vil de ha innovasjon og talenter til byen sin. Talenter tiltrekker seg kapital. Familievennlige byer tiltrekker seg talenter. Den enkle sammenhengen er åpenbar, hevder de. Å bekjempe klimaendringer fører til bedre lokal helse. Opplevd bedre helse i byer fører til økt privat investering.

Dette høres unektelig svært enkelt ut. Og svært amerikansk. Men det er godt underbygd. Dessuten har begge forfatterne tunge cv-er som viser at de vet hva de snakker om. Bloomberg begynte tidlig med konkrete grep som borgermester i New York. I 2007 lanserte han «PlaNYC», et grønt samfunnsinitiativ som tok byens beredskap opp til et høyere nivå. Det ble jobbet med de best mulige topografiske data, forsikringsbransjen og for å skape større rom for ansvarlige utbyggere. Etter at orkanen Sandy slo til mot New York i 2012, lanserte Bloomberg nye tiltak som viser at han forstår alvoret i utfordringene som ligger foran byen. I tillegg har han vært FNs spesialutsending for byer og klimaendring, og har ergo et bredt internasjonalt nettverk.

Kampen mot kull

Carl Pope er tidligere administrerende direktør og leder av Sierra Club, og sammen med Bloomberg har han lenge vært i gang med en kampanje for å avvenne USA fra kull, den mest skadelige kilden til klimaendringer. Boken er innom alle typer alternative energikilder, transport, matproduksjon og investeringer. De går gjennom konsekvensene av å fortsette som før, de belyser fordelene med ren energi og forklarer hvorfor og hvordan fornybar energi genererer arbeidsplasser og økonomisk vekst i stadig høyere grad. Og de er overbevisende på hvorfor fremdrift ikke vil komme fra Washington (som maktsentrum), men heller i byer og næringsliv. Kanskje noen her hjemme vil nikke gjenkjennende?

Dette er en velskrevet og velinformert bok. Jeg liker idealismen og samfunnsansvaret som ligger bak forfatternes pragmatisme. Det er en styrke at boken er fri for moralisme og at den konsentrerer seg om praktiske løsninger. Da slipper folk å bry seg for mye med klimavitenskap og klimafornektelse, og kan konsentrere seg mer om hva som kan gjøres effektivt og raskt, og hvem som er best egnet til å gjøre det.

Byer som global drivkraft

Det finnes i dag en Global Covenant of Mayors for Climate and Energy, en koalisjon av mer enn 7000 byer i 112 land. Borgermestre, og byråd, er engasjert i byutvikling på en direkte måte. De er perfekt plassert mellom individuelle borgere, som ofte føler seg maktesløse, og nasjonale regjeringer, som beveger seg i sneglefart.

Vår hovedstad, Oslo, kan være et godt eksempel. Nylig ble byen kåret til europeisk miljøhovedstad (2019), basert på blant annet byens ønske om å gjøre noe på klimasiden, men gjennom tiltak som like mye er byfornyingsgrep. På den måten gjør byen og det lokale næringslivet det samme som Bloomberg og Pope prediker. Mange i miljøbevegelsen ville sannsynligvis også si at da viser Oslo samtidig vei for sentrale myndigheter som ikke henger med.

Dette er ergo en bok for dem som gjerne sverger til at desentralisering fungerer best, og at de fleste utfordringene menneskeheten står overfor i det 21. århundre, krever lokaliserte løsninger. Personlig ser jeg likevel ingen motsetning mellom dette perspektivet, og et globalisert et, som ønsker seg overnasjonale løsninger.

Etter å ha lest denne boken tenker jeg, enda mer enn før: «Donald Trump, you are such a loser.» Men det er kanskje billig retorikk å peke nese. Det er bedre å finne på gode løsninger selv. For deretter å spre dem. Fra by til by. Slik som Bloomberg og Pope, og mange med dem. Det er håp i byens lys.